Tilbake            
                                               5 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Nåden alene!

Gal 1:6 - 9

   6. Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, 7. skjønt det ikke finnes noe annet – det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. 8. Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! 9. Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet!

   Ja, menneskenaturen er virkelig en ustadig ting - og vi er så hjelpeløst gitt hen til den.
Vi kjenner jo til det berømte eksemplet fra Jerusalem, hvor de
samme mennesker roper: «Hosianna!» den ene dagen og like etter: «Korsfest! Korsfest!» over samme mannen. Og det var ikke mannen som hadde forandret seg.
   Som Paulus må minne disse galaterne om også, at det evangelium som dere ble frelst ved,
det har ikke forandret seg! - altså må det ha skjedd noe med dere!
   Og det evangelium som de var blitt frelst ved, det kaller han her ganske enkelt:
Kristi nåde. (v.6). Og det er jo underlig da, når de virkelig hadde opplevd å bli tatt imot og komme inn i et levende samfunn med Gud, nettopp ved denne Kristi nåde; at de i det hele tatt skulle kunne komme på den tanke, at det nå krevdes noe mer. Det som har dette i seg, at det bringer deg i samfunn med Gud, det må da være nok! - en gang for alle!

   Men nå var det altså ikke bare dette, at de i det hele tatt ble inntatt av denne tanke etter hvert, som om ikke det var ille nok, men det skjedde også så snart. Slik at Paulus må si: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium.» (v.6). Jeg undrer meg!
   For disse galaterne hadde ikke bare sluttet seg til noen læresetninger, som de da skulle prøve å holde fast ved etter beste evne, - nei, de hadde virkelig opplevd den nådige og frelsende Gud, gjennom det ord som Paulus forkynte dem, slik at han (Paulus) vitner sånn om det: «Dere vet jo at det var på grunn av skrøpelighet i mitt kjød jeg første gang kom til å forkynne evangeliet for dere. Og enda mitt kjød* kunne friste til det, foraktet og avskydde dere meg ikke. Dere tok imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus selv. Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem.» (Gal 4:13-15). Skal si evangeliet hadde nådd inn! Tenk å ville rive ut sine øyne og gi ham dem, om det var mulig! Hvordan kan dere da vende dere bort fra det, så snart? Og vi taler jo om
det: evangeliet; - men hva innebærer det å vende seg seg fra det? Jo, den som vender seg fra det, fra evangeliet, fra Kristi nåde, han vender seg fra Ham!
   Og det slår Paulus så klinkende klart fast for dem, med en gang: Dere skal være klar over, hva dere nå har gjort: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra
Ham.» (v.6a).
   Du skal altså ikke bare få lov til å tro Kristi nåde, som din frelsesvei helt frem, men det finnes ingen annen. Idet du vender blikket bort ifra Kristi nåde, til noe annet, så stiger du i virkeligheten ut av «båten» og vil gå på sjøen i egen kraft. Hør hva Paulus forkynner: «Dere er
skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.» (Gal 5:4).
   Slik tenker ikke vi om dette; vi tenker at dette må da være noe positivt, dette at vi vil gjøre noe
mer ut av det. Jesu vitnesbyrd til deg, det siste Han uttalte her i sitt jordeliv, det var jo ordet: Fullbrakt! - og går det an å legge noe til det som er fullbrakt? - hva skulle så det være? Det er jo en meningsløshet, å legge noe til et fullbrakt verk.
   Når du tror, at det også kreves noe av deg, at også du må være slik eller slik i tillegg; da viser du jo bare med det, at du egentlig ikke tror dette:
Fullbrakt! fra Jesu lepper! Du tror ikke at Kristi nåde er nok! Men det var altså det Paulus forkynte galaterne, og det hadde brakt dem inn i det salige samfunn med Herren selv.
   De som hadde vært hedninger, uten Gud og uten håp i verden, hadde plutselig fått adgang til selve himmelens helligdom, hvor de kunne gå innfor Gud som innfor en far. Og det eneste kriteriet var, at de gikk inn dit på en
annens regning. I alt skulle de få regne med en annens gjerning. Har Han gjort det tungt for deg? - kan du hevde det? Og denne gjerning, som du altså skal få regne med, dens fullkommenhet viste seg nettopp i, at de fikk samfunn med Gud ved den. Så altså, på denne gjerning kunne de gå trygt gjennom livet og inn i evigheten - og til overmål; denne gjerning er en fullført gjerning! Med andre ord, noe som har skjedd! Du kan snakke om at Han har satt våre føtter på en klippe! Og det er altså ikke noe annet evangelium, Han har å forkynne deg deg i kveld.
   Hør hva som hviler over meg, om jeg skulle finne på det: «Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet!» (v.9). Ja, han sier endatil: «Selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» (v.8). Selv om
vi - sier han Altså: selv om jeg, Paulus, kom tilbake til dere siden, og forkynte et annet evangelium, enn det dere først fikk del i frelsen ved, ja, så skal jeg være forbannet. For det evangelium dere fikk del i frelsen ved, det er Guds evangelium; og det har ikke jeg eller noen annen skapning lov til å røre ved. Og det har altså bevist seg for dere å være Guds evangelium, rett og slett ved at dere fikk del i frelsen ved det. Og dette Guds evangelium er altså Kristi nåde!

   Da Jesus ropte ut sitt: Fullbrakt! - på Golgata, da ropte Han: Nå har jeg fullendt løpet som var lagt opp for meg; nå har jeg i mitt liv tilfredsstilt alle Guds krav til mennesket i menneskets sted, og når jeg nå utånder, så har jeg sonet all verdens synd! Og dette: Fullbrakt! var jo ikke bare et rop ut i luften! - det har jo en adresse! - noen skulle høre det - og den som skulle høre det, det var du! Når du hører Jesu ord: «Det er fullbrakt!» - så skal du føye navnet ditt til, for det er jo for deg Han har fullbrakt det. Han trengte det ikke selv - Han hadde ingen synd, Han var ikke utestengt fra himmelen, Han behøvde ikke å skaffe seg noen rettferdighet. Men du trengte det! Og nå har du fått det! Det er det evangelium Han forkynner deg i dag. Ikke at du skal få det, men at du har fått det. Men det er altså gitt deg i Ham!

   «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet.» (v.6-7a).
   Det er i tilfelle bare et fantasiprodukt altså, uten noe hold i virkeligheten. Det eneste virkelige evangelium, ved hvilket vi blir frelst, det er
Kristi nåde, åpenbart oss i Hans stedfortredende liv og død.

   Hør hva Jesus sier ute ved Jordan, da døperen vegrer seg for å døpe Ham: «La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje.» (Matt 3:15). Er det ikke vi som skal gjøre det da? - ved Guds hjelp. Nei, her står altså Han, som er kommet for å fullføre all rettferdighet! Da skjønner du hva Hans fullbrakt! innebærer.
   Som en eldre dame et sted, uttrykte det, da evangeliet gikk opp for henne: «Jeg ble arbeidsledig,» sa hun.
Alt var jo gjort!
   Men tror du, at du dermed blir helt uten gjerninger? - det er jo det fariseeren i oss, og om oss er så livende redd for, nettopp fordi han har sitt håp i egne gjerninger; - men nei, om dette evangelium virkelig begynner å gå opp der inne i hjertets dyp, så er det første som skjer, glede i Gud, takk og lovprisning til Ham, - og så får du trang til å prate om det, fortelle det til andre, bringe det videre - ja, om det virkelig får skinne der inne, så blir du endatil oppfinnsom i ditt ønske om å bringe det ut! Men du ser, det følger på evangeliet, fordi du ser at du i evangeliet, alt har fått hele lønnen utbetalt, uten å ha beveget en finger for det; - det går ikke foran evangeliet i et forsøk på å oppnå lønn, ved noe av ditt eget.

   Det står om denne striden for å holde evangeliet rent og uplettet imot disse såkalte judaistenes angrep, også i Apg 15 - og les gjerne hele det kapittelet igjennom ved anledning - det er om apostelmøtet i Jerusalem. Vi skal bare stanse ved noe her: «Det kom da noen ned fra Judea og lærte brødrene slik: Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra Moses, kan dere ikke bli frelst.» (Apg 15:1).
   Det var foranledningen for apostelmøtet. Disse var det som også hadde infiltrert galatermenigheten. Og hør hvordan det endte, og det er en
apostels ord - det vil altså si, at det egentlig ikke er Peter som taler til deg nå, men Herren selv - så du kan trygt ta imot det - det er ditt - og hva sier Han så til deg nå?: «Da det nå oppstod et skarpt ordskifte, reiste Peter seg og sa til dem: Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro. Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter. Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære? Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de.» (Apg 15:7-11).
   Har så du og jeg tenkt å bli frelst på noen annen måte? Dersom Gud selv har vitnet, at det er ved Herren Jesu nåde, hva er det da som får deg til å tenke, at det skulle være noe ved deg? - det er iallfall ikke Guds Ånd! - for hva vitner Guds Ånd om deg og ditt?: Det ble naglet til korsets tre med Ham!
mye var det verd i denne striden!
Har Han vitnet, at det er ved Jesu gjerning, ja, så er det jo ikke noe mindre enn en stor frekkhet, å komme dragende med noe eget. Klarere kan du jo ikke si, at du ikke tror evangeliet, enn ved å komme med egen gjerning.
   Til og med apostelen Peter sier til deg i dag: «Heller ikke jeg ble frelst på noen annen måte! - det var ved Herren Jesu
nåde

   Lenger ute i brevet til galaterne, skriver apostelen: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» (Gal. 3,1).
   Ja, men hva da med min egen gjerning god eller ond? Slik uttrykker apostelen det: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.» (Gal 2:20). Se, alt er blitt nytt! (2 Kor 5:17).


   Om noen meg nå spørre vil,
Om grunn til salighet,
Og om det hører mere til,
Som jeg bør have med
Foruten Jesu sår og blod,
Som Han for verden flyte lot,
Jeg svarer med et freidig mot:
Min grunn er Jesu blod!

E.K.