Bønn om styrke og innsikt

Ef 3:14 - 21

   14. Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, 15. Han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. 16. Jeg ber om at Han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, 17. at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, 18. for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, 19. og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. 20. Men Han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – 21. Ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.
 

   Derfor bøyer jeg mine knær for Ham, i hvem all sann hjelp er.
   Det er hva teksten her formidler til oss - den eneste sanne redning og hjelp, den finnes i Ham alene. Derfor, i denne erkjennelse, bøyer jeg mine knær.
   Å bøye kne, er jo nettopp et ytre tegn på at en erkjenner dens storhet som en bøyer kne for, og dermed også sin egen litenhet, hjelpeløshet og fortapthet. Det er en nøye sammenheng her - det ene kan ikke eksistere uten det annet.

   Når Paulus sier at han bøyer sine knær, så forkynner han også hva det rette forhold mellom Gud og Hans troende er. Det er en som gir alt - ja, mer enn alt (v.20), og en som får alt - en som har alt - ja, mer enn alt, og en som mangler alt.

   Like før vår tekst har Paulus beskrevet seg selv, som «den minste av de hellige.» (v.8). En slik selverkjennelse fyller altså hans hjerte, han er overbevist om, at han er den minste av de hellige. - Det er ikke bare tomme ord, uten reelt innhold. - Og han er den som vi anser som den største av alle Jesu etterfølgere. Du ser på Paulus og hans liv, og sier: Den største! Han selv sier: Den minste! 
   Så hadde han også en erkjennelse av Gud, som all nådes Gud, som vel ingen andre, for Gud åpenbarer seg, i sannhet, nettopp for de små.
   Så får vi da dette fine uttrykket for Gud, Hans vesen og Hans rolle, som vi finner her: «Han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden.» (v.15). Faderen! med stor F. Og så kommer da Paulus frem med de bønneemner(begjær) han har, innfor nettopp denne Fars trone: «Jeg ber om at Han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.» (v.16-19). 
   Og i og med at Paulus ber om dette for oss, er jo også den saken klar, at vi mangler - står uten - nettopp dette, i utgangspunktet. Vi er fortapt - ikke bare med, men også ved alt i oss selv. Dermed er det også en kjensgjerning at alt vi blir frelst ved, alt vi er kristne ved, er en gave. Det er noe som er gitt oss i en annen, noe som kommer utenfra, som vi skal se. Alt - ja mer enn alt, er gitt oss i denne annen.

   Hør Paulus' forbønn og begjæring her: «Jeg ber om at Han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske.» (v.16).
   Når vi hører slikt, tenker vi etter vår naturlige tankegang, at vi likesom skal fylles i vårt indre av en slags kraft, som da igjen skal utfolde seg i oss. Og slik forkynnes da ofte dette også. I noen sammenhenger så til de grader, at resultatet blir: - har vi bare Ånden så har vi ikke - eller iallfall lite - bruk for Jesus. Jesus blir bare stående der, som den som åpnet adgang for oss til Ånden, og så ikke mer. Dette sies da ikke i ord - nei, ofte tvert om - men det leves i praksis.
   Men Paulus fortsetter: «...at Kristus må bo ved troen i deres hjerter.» (v.17). Slik styrker Ånden oss med kraft i vårt indre menneske - aldri annerledes - at Kristus males ut for hjertet til tro - og ved troen bor Han selv i vårt hjerte. Det er Åndens gjerning, å virke tro, ved forherligelsen av Jesus, slik at Han - som Paulus her ber om - «må bo ved troen i vårt hjerte.» (v.17).

   «Han som er den rette Far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden» (v.15), Han vil ha oss som sine barn. - Han vil være vår Far.
   Dette virkes ved troen på Jesus - ved den blir vi Jesu brødre - ved den får vi del i Hans Ånd - blir én ånd med Ham, og ved det også Faderens barn. Dette er Åndens gjerning ved ordet om Jesus. Slik har Han født oss, ved sin Ånd. «Og fordi dere er sønner (ved troen på Jesus Kristus), har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» (Gal 4:6). Abba, Far!
   - Barnets rop. Det er kraften i vårt indre menneske - Kristus bor ved troen i ditt hjerte! (v.17). Derfor, der hvor menigheten virkelig er lært av Ånden, der tales det mer om Jesus, enn om Ånden selv - og der erkjennes nettopp Jesus selv som Åndens kraft. Vi er ikke kalt til å få styrke fra Herren, men til å få del i Herrens styrke.

   Og vi skal følge, og vise videre, at denne lære er Guds ords lære. Paulus gir videre en begrunnelse for at han ønsker, og begjærer denne Åndens gjerning i de troendes hjerter: «...for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.» (v.18-19).
   Dette «for at,» kaster lys over det hele - det første (at vi er sønner ved troen på Jesus), må være til stede, for at det andre kan virkeliggjøres, og det andres virkeliggjørelse, har sin grunn i det førstes tilstedeværelse. Er det ingen styrkelse med kraft i det indre menneske, ved at Kristus bor ved troen i hjertet, er det heller ingen rotfestelse og grunnfestelse i kjærlighet osv.

   Du ser at alt i virkeligheten henger på én «knagg,» og denne «knaggen» er Jesus. Er ikke Han der, så mangles alt - men er Han der, så er alt - ja, mer enn alt, der!
   Ser du det, du som i din elendighet og synd, har tatt din tilflukt til Jesus? Du har allerede fått mer enn alt, ved Ham! Hva er det så du trenger imot all din elendighet, for all din mangel? - Er det alle disse «dårande røyster,» som lover seier og fremgang og all lykke, bare du nå gjør slik og slik? - Nei, du trenger et klarere blikk på Jesus, din Jesus, i hvem du allerede har mer enn alt! Han i hvem du er blitt barn av Ham som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. (v.15). 
   Mangler en kristen noe? Mangler et Guds barn noe? Hvem kunne komme på en slik tanke? Har du fått Jesus, så heter det om Ham: «I hvem hele Guds fylde bor.» (Kol 1:19 og 2:9). 
   Hva skulle du så mangle? En kristen som har fått salvet sine øyne til å se, han ser på seg selv, og mangler alt - og han ser på Jesus, og eier alt - ja, mer enn alt. Blir dette syn sløvet, så forventer han stadig mindre derfra hvor alt er å hente, og stadig mer derfra hvor ingenting er. Og fordi han ikke lenger ser sitt alt i Jesus, Guds Sønn, blir han lett å lede for djevelen, til andre kilder for frelse og åndelig vekst.

   Ja, men hvordan da bli fylt til hele Guds fylde? Ja, en må jo spørre: Er noe så stort i det hele tatt mulig? Vi setter gjerne grensen langt før dette - vi ville bare gjerne hatt hjelp med dette og hint - men det gjør altså ikke Herren! - Målet for oss er Guds fylde. Og svaret på hvordan dette går til, det gir Paulus oss i teksten vår: - ved at vi kjenner Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap! - Slik skjer det.

   Du forstår, at det å bli frelst, det er en gave - og det å få være en kristen, det er en gave, og altså helt uberoende av dine «opp og ned.» Det er gitt deg fra evighet av i Jesus Kristus. Derfor avslutter også Paulus dette avsnittet med å peke på hvem som bør æres og prises. Det er ikke Paulus, eller andre store apostler - det er ikke store forkynnere eller profeter, for ikke å tale om bevegelser, menigheter, kirkesamfunn og organisasjoner, «men Han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – Ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen» (v.20-21).

   Her må vi vokte oss for avguderiet - og det må sies med ettertrykk - for det ligger oss nærmere enn vi aner. Her ligger så mange bundet av dette avguderiet uten å se selv, at det er nettopp avguderi. Derfor er også mang en bevegelse, og enkeltperson, som var tenkt til å være et redskap for å høste inn sjeler til himmelen, helt ubrukelige til dette, fordi de bare er opptatt av å presentere sitt eget, og høste inn til det.
   De er ofte så blindet av dette avguderiet, at de tror de ved å presentere sitt eget, er med på å fremme Guds rike i folket.
   Dette er tragisk, og dette må vi vokte oss for å komme inn under.

   Les vers 20 og 21 igjen, og la det synke inn som en ubrytelig lov - da skal nok mangt et avgudsalter bli styrtet omkull, og Herren omsider få den pris av oss, som alene tilkommer Ham.

   Fortell Ham alt!
Du eier jo en Fader
Som gjerne hjelpe vil i smått og stort,
Han som for Jesu skyld din synd forlater,
Vil ingen hjelpeløse vise bort.

E.K.