Tilbake            
                                               Søndag før pinse

 

 

 

 

 

Paulus' forsvarstale

Apg 24:10 - 21

   10 Landshøvdingen gav Paulus et tegn at han kunne tale. Han svarte: Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, fører jeg mitt forsvar med frimodighet. 11 Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg kom opp til Jerusalem for å tilbe. 12 Verken i templet eller i synagogene eller rundt om i byen har de funnet at jeg talte med noen, eller at jeg oppviglet folket. 13 Heller ikke kan de bevise for deg de andre anklagene de har imot meg. 14 Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene. 15 Og jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse både av rettferdige og urettferdige. 16 Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker. 17 Etter flere års forløp kom jeg for å overbringe kjærlighetsgaver til mitt folk, og for å ofre. 18 Mens jeg var i ferd med dette, etter at jeg hadde renset meg, fant de meg i templet. Det var ikke noe oppløp eller noe oppstyr. 19 Men det var noen jøder fra Asia der, og disse burde stå frem for deg, og anklage meg om de hadde noe å si på meg. 20 Eller la disse selv si hva skyld de fant hos meg da jeg stod for Rådet. 21 Det måtte da være den ene setning jeg ropte da jeg stod iblant dem: Det er for de dødes oppstandelse jeg i dag står for retten iblant dere!
 

   Paulus står her midt oppe i den situasjon som han selv beskriver som en normalsituasjon for en kristen i denne verden i 2 Tim 3:12: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.»
   To ting å merke seg særlig i den uttalelsen. Først: Han taler ikke her om en hvilken som helst gudfryktighet – men gudfryktig i Jesus Kristus. Og for det annet: Skal – ikke kan bli, muligens eller noe slikt – men nettopp skal bli forfulgt. En får nemlig den onde selv på nakken.
   Denne onde åndsmakt i tilværelsen beskriver den samme apostel slik i Ef 6:12: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»
   Maktene, myndighetene, og verdens herskere, som han taler om her er ikke mennesker, men åndsmakter. En kristen kan ofte merke disse kreftene gjennom følelseslivet – følelsen av deres nærvær – gjennom innskytelser, de nærmest hvisker deg i øret, men for det meste møter dette oss gjennom mennesker som er i disse kreftenes vold, ofte uten å være klar over det selv.
   Jesus møtte jo dette blant annet gjennom sin mest ihuga disippel, Peter, der han vil at Jesus skal gå utenom trengsel og kors. Der sier Jesus like ut hvem som er aktiv gjennom Peter i dette idet Han sier: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt 16:23; Mark 8:33).
   Han taler likesom ikke til Peter, men til den ånd som der er virksom i Peter - som nå behersker Peter.

   Det er noe veldig farlig for oss kristne – og jeg tror nok vi trygt kan si: For oss nåtidskristne – nemlig dette Skriften beskriver som å bli liggende etter. (Hebr 4:1).
   Hva vil det si å bli liggende etter? Er det noen her som frykter for det – eller i det hele tatt tenker på det -: Jeg skulle vel ikke ha blitt liggende etter?
   Merk deg alle rovdyr som jager flokker – de går etter de som er svake. Nettopp de som blir liggende etter. Jeg tror dette er en stor fare for oss. Vi er nettopp på grunn av all velstand blitt så makelige i alle deler – og dette gir seg også utslag på det åndelige området. Vel, vi tror da på Jesus! Vi trøster oss til evangeliet? Hva mer skulle kreves? Ja, tror du virkelig på Jesus? Hviler du i sannhet på Ham? Har du virkelig en sann trøst av evangeliet? Eller er alt dette bare fåfengt drøm om noe du egentlig ikke har del i? Har du ikke noe virkelig behov for å grave i Ordet? Rope til Gud om lys og veiledning? Få en sann visshet om at du ikke i virkeligheten er på vei til en stengt himmelport? Det vil si en evig fortapelse. Er du viss på det?
   Dersom du hadde to veier å velge mellom for å komme til et nødvendig mål, og du visste på forhånd at den ene var trygg, mens den andre inneholdt en snare som ville ta livet av deg – ville du da bare slentre sorgløst av sted uten visshet om at du var på den trygge veien? Jeg tror ikke det. Likevel er det nettopp hva så mange gjør med tanke på evigheten – også av dem som går flittig på bedehuset.
   La du merke til av vers 14 i teksten her at kristendommen på den tiden rett og slett kaltes Veien? Og et av de mest kjente utsagn av Jesus i Skriften er jo nettopp der hvor Han sier: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6).
  
Da ser vi at dette ikke er en vei du og jeg skal gå, slik som enhver menneskeskapt religion i verden foreskriver, men veien er en person. I denne personen er alt du og jeg behøver for himmel og jord. Rettferdighet, hellighet, salighet, frelse, oppstandelse fra de døde osv. Det vil altså si at den som er kommet inn på Veien, han er allerede fremme ved målet, for der er nemlig Veien – Jesus – i denne stund. Jesus, Han du ved troen har fått del i. Jesus, i hvem du er skjult i Gud. (Kol 3:3). Derfor står det også å lese i Ef 2:6: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.»

E.K.

   Det er dette alt for intet – alt for Jesu skyld alene – som møter slik motstand i verden, fra det gamle menneske både i oss selv, og i mennesker omkring oss.
   Du kan jo umiddelbart undre deg over at en slik gave skal møte motstand, men det skyldes i tilfelle at du ikke kjenner til hva fallet bort fra Gud består i. Nemlig fallet for denne fristelse: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos 3:5).
   Her har du det enkle og likefremme svaret på dette. Mennesket fikk noe inn her som har som konsekvens, egenrettferdighet, hovmod, selvrettferdiggjørelse, selvhjulpenhet og selvopphøyelse. Veien tilbake uttrykkes veldig presist i en sang vi finner i Sangboken: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne; godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre.»
   Det ble nemlig ikke som Satan lovte, men tvert imot full forvirring om godt og ondt. Vi ser det blant annet i vår tid, hvor det som er godt hånes og holdes for ondt, men det som er ondt ofte fremheves som rett og godt.
   Jeg er altså som en følge av fallet som jeg har del i fullstendig avhengig av Ham Den Hellige Ånd, som Jesus også kaller Sannhetens Ånd. At Han opplyser meg, så jeg virkelig kan se og forstå forskjellen på godt og ondt. Men jeg må altså få det! Få av og i Ham som det profeteres slik om i Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
   Alt det jeg har forkynt deg her - og alltid når du møter slike utsagn i Skriften - må du alltid se det i forbindelse med det som skjedde på fallets dag. Det er det som skjedde der vi må berges fra. Dette åndelige mørke som binder oss i synd borte fra Gud.
   Dette er hva som skjer i denne teksten vår. Disse menneskene, forblindet som de var, forfølger her lyset, og prøver å slukke det for å kunne fortsette rolig og uanfektet i mørket. Gjerne med drømmer om egen fortreffelighet og endatil gudsfrykt og fromhet. Men altså i et mørke som fører til at de forfølger Gud! Han som er lyset og livet!

   Jeg vil minne deg om dette, min venn: Ikke tid til å sove nå! Treng inn på Herren til du får forsikringen om at du virkelig hører Ham til. Gå til Ordet hvor alt er åpenbart, og bøy deg inn under det du ser der.
   Hør Paulus her, når han vitner om oppstandelsen av rettferdige og urettferdige: «Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.» (v.16). «Derfor legger jeg selv vinn på -» Vinn på!
   Han måtte alltid inn der i lyset, hvor han fikk se igjen. Han levde i lyset. Paulus var ikke syndfri, men han var redd for at han skulle leve i synd. Gli tilbake i det mørke han hadde erkjent i seg selv – i sitt kjødelige sinn.
   Vi må ha lov til å spørre hverandre til slutt her: Er det så om å gjøre for oss? Jeg er overbevist om at det er et viktig spørsmål. Kom til Jesus! Ikke slå deg til ro med noe annet enn Ham selv.

   «Det er for de dødes oppstandelse jeg i dag står for retten iblant dere!» sier apostelen her. De dødes oppstandelse! Tenk hvilken nåde vi er utsatt for – å få denne forsikring fra Herren selv, Han som lever evinnelig: Du skal ikke dø, du skal leve, med Jesus til evig tid! La oss takke Ham!