Tilbake            
                                               16 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Likegyldighet og visdom el. Tolleres og synderes venn!

Matt 11:16 - 19

   Vi tar med oss noen vers før teksten vår her:

   11. Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. 12. Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. 13. For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. 14. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skulle komme. 15. Den som har ører, han høre!
   16. Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: 17. Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte! 18. For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! 19. Menneskesønnen kom, Han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.

 

   Jesus peker på og fremstiller to grupper for oss her - det er de som er utsendt av Gud, her representert ved Johannes døperen og Menneskesønnen på den ene side, og den gudfremmede verden, her kalt «denne slekt» på den annen. Og som du ser, så er det en total mangel på forståelse og kommunikasjon mellom disse.
   Paulus skriver om det samme når han sier: «Men et sjelelig menneske* tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» (1 Kor 2:14).
(* Et menneske som bare har sjel, men ikke Guds ånd. Se også Judas 19: «Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden»).
   Uansett hvordan et åndelig menneske ter seg, så blir det galt i disses øyne - dels fordi de ikke har noen forutsetning for å forstå åndelig, og dels fordi de ikke vil forstå. Man er bare opptatt med å forsvare sin egen holdning og forståelse - den man har ut fra menneskelig fornuft og forstand. Og den forsvarer en selv og kaster glans over ens egen rettferdighet.
   Uansett hvor dypt et menneske har falt, om det ligger fordrukkent i rennesteinen, så finner det forsvar for seg selv. Bare prøv å tale en slik til rette, så skal du snart få oppleve det.
   Lever en kristen rett og gudfryktig her i verden - ja, så er det skinnhellighet i deres øyne og omtale. Dette fordi de selv opplever seg dømt av et slikt liv, uten at et ord er sagt imot dem. 
   Lever en kristen mer «fritt,» sett fra deres synsvinkel - ja, så tar det visst ikke sin gudstro særlig alvorlig - og er altså ikke noe bedre enn oss!
   Den som vil vinne verden ved å leve som en kristen, han har tatt på seg en større oppgave enn han er klar over. Ikke engang Jesus lyktes med det. Det er vel korset et klart bevis på! - Og her møter du den «ånd» som brakte Ham dit: «For Johannes kom - han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen kom, Han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!» (v.18-19). 
   De så på Johannes' og Jesu liv, og sto dømte tilbake. De falt selv igjennom overfor begge, og i stedet for å bøye seg for denne erkjennelsen, søkte de å bringe dem som var årsaken til erkjennelsen av veien. Disse som var utsendt av Gud, de forstyrret deres religiøse liv! Ja, se tilfellet med Jesus og jødefolket: Gud - som de jo mente å tilbe og tjene - forstyrret deres religiøse liv! De måtte rett og slett få Ham av veien for å kunne fortsette å leve i sin åndelighet. Sann kristendom forstyrrer alltid religiøsiteten - for det er ikke det samme!
   Stans også du opp for dette, mens det ennå er tid! Hva består din åndelighet i? Er det en åndelighet som blir forstyrret når forkynnelsen begynner å pløye dypt? Er det en åndelighet som er avhengig av «godvær» for å holde? Eller har du fått grepet om denne salige frelser som jødefolket her håner så frekt: Storeteren og vindrikkeren!
   Men hør nå likevel det vitnesbyrd disse motstandere gir Ham - et hedersnavn for Jesus, et navn Han i evigheten valgte å bære, et navn Han tok på seg her på jord: Tolleres og synderes venn! (v.19). Men altså for dem en grunn til forakt.
   Hør bare hvor rett de har i sitt vitnesbyrd, men uten å forstå at dette var Guds vilje: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:21). Ikke å undres på da, at Han fremsto som tolleres og synderes venn!
   Tenk Han, himmelens og jordens Skaper, kom ikke hit til jord for aller nådigst å frelse oss syndere, dersom bare vi osv., men som vår venn! «Høyt fra det himmelske høye Vennlig et blikk på deg ser.»
   Dette var det vitnesbyrd også (til og med) Hans motstandere måtte gi Ham! - Og så skulle ikke du kunne tro det? - At det navn Han bær' virkelig er et frelsernavn.

   Men hør nå det religiøse folkets dom: «For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen kom, Han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.»
   Her ser vi tydelig åpenbart sannheten i det som Hugo Odeberg kaller «det fariseiske prinsipps tragedie,» som lyder slik: «Vi vet jo at loven er åndelig, men jeg derimot kjødelig, solgt som trell under synden.»
(Rom 7:14). Slik viser det seg også ifølge Johannesevangeliet, at de «rettferdige,» som selv tror at de med hele deres vesen streber etter å gjøre Guds vilje, er ute av stand til det, for når Guds røst kommer til dem, hører de den ikke, når Guds sendebud kommer til dem, oppfatter de ikke at han er fra Gud. De kommer nettopp på grunn av deres rettferdighet til på en særlig forbitret måte å vise det fra seg det som er fra Gud. Jo mer guddommelig det er, desto bitrere motstand vekker det hos dem. Dette er ifølge urkristen oppfattelse det fariseiske prinsipps tragedie.»
   Religiøsiteten er farlig!

   Stemmer dette med hva vi har lest i teksten i dag? Hør hva de sa om Johannes - han om hvem Jesus sa: «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner» (v.11). Det er altså Jesu ord om Johannes - men hva sier så de?: «Han er besatt av en ond ånd!» (v.18) - Noe de også ved gjentatte anledninger sa om Jesus selv. Altså til mer guddommelig, desto bitrere motstand - akkurat som Odeberg beskriver det. Han som var Gud selv holdt de for å være Be'elsebul (djevelen), Guds - og deres - motstander. (Matt 10:25).

   Dette handler om hvordan Guds utsendinger blir tatt imot i og av verden - det handler om budskapets kår - ja, Jesu egne kår. 
   Men så er det en og annen som oppfanger en «tone» som de andre ikke hører: «Han er tolleres og synderes venn!» De andre ser og registrerer også dette - ja, de gir Ham jo det vitnesbyrd at Han er det, men det gir ingen gjenklang i deres egne hjerter. 
   Annerledes da med de som har sett noe inn i sitt eget forderv - for ikke å tale om dem som har sett dypt inn i det. Har jeg virkelig en slik himmelvenn? - Har jeg virkelig en venn i himmelen? Kan jeg si som Job: «Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak.» (Job 16,19). For dersom denne som er utsendt fra himmelen, er tolleres og synderes venn - ja, da er jo også Han som har utsendt Ham det!
   Hør Jesu ord i denne forbindelse, for det er frelsens ord for og til deg som hører det nettopp nå: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh 17:3). «Han er avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen,» heter det om Jesus (Hebr. 1,3a), og som avglansen og avbildet er, slik er jo også Han som Han er avglansen og avbildet av. 
   Grip nå til! Ta dette til deg! Bare hør hvilket oppdrag Han hadde fra Ham som sitter på himmelens trone: «Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.»
(Hebr 1:3b).

   Peter blant annet, var til stede ved denne tale som vi hører i teksten her. Han var i Jesu selskap, men tror du han forsto denne Jesu vennlighet overfor tollere og syndere? Å nei, han var i lære! Han var en religiøs ivrig jøde. Og du kan tro han hadde vokst seg ytterligere stor i egne øyne ved å være utvalgt til Jesu nærmeste krets. Tenk jeg vandrer med Jesus som den nærmeste! - Jesus Messias, Han som gjør tegn og under, taler så mektig at selv fariseerne og de skriftlærde frykter Ham. - Jesus som skal gjenreise Israels rike og storhet, og gi meg en fremtredende plass ved sin side. Hva er det mon med meg som har forårsaket dette?
   Og så får han av Satan føres inn i det store og bitre fall. Da begynte også Peter å høre «tonen»: Tolleres og synderes venn! - Og siden skriver han til de troende han skulle veilede som apostel: «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» (1 Pet 5:5).

   «Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.» (v.12).
   Johannes' dager - det er innledningen til noe nytt - den nye pakts tid. Og hva forårsaker dette ordet - Tolleres og synderes venn - hos dem som hører det med hjertet? Det forårsaker nettopp det Jesus taler om her: «De trenger seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.» 
   Her er ikke tale om noen freidig mannekraft - ingen kan trenge seg inn i, og rive til seg himlenes rike på den måten. Nei, her er tale om en helt annen kraft som begynner å virke i disse menneskenes hjerter, nemlig «evangeliet, Guds kraft til frelse» (Rom 1:16), og det er virket av dette budskapet: «Han er tolleres og synderes venn!» 
   Dette er frøet som har denne spirekraft i seg at det flytter synderen like inn i himmelen: «Jesus ble lydig inn til døden - ja døden på korset.» (Fil 2:8). For meg! En slik venn er Han for meg!

   Jesus var ikke kommet for å lære dem ytterligere hvordan de skulle leve åndelig, etter deres begreper - eksempelet med Johannes viser jo hvor fåfengt det var - Han var kommet for å være dem til frelse, slukke Guds vredes ild og/ved å gjøre soning for deres synder.

   «Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte!» (v.16-17).
   Former du en Jesus etter ditt eget hjerte, eller ber du Han som alene kan, om å åpenbare Ham for ditt hjerte som Han har utsendt?


   Ditt kors for verden dårskap er,
For meg en visdoms kilde.
Mitt liv får jeg tilbake der,
Og hva som vil forspille
Mitt sanne gavn,
Skal i ditt navn,
Som er min trygge tilfluktshavn,
Forsvinne, Jesus milde.

E.K.