|
Jesus peker på og fremstiller
to grupper for oss her - det er de som er utsendt av Gud, her representert
ved Johannes døperen og Menneskesønnen på den ene side, og den gudfremmede
verden, her kalt «denne slekt» på den annen. Og som du ser,
så er det en total mangel på forståelse og kommunikasjon mellom disse.
Paulus skriver om det samme når han sier: «Men et sjelelig
menneske* tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det
er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes
på åndelig vis.» (1 Kor 2:14). (*
Et menneske som bare
har sjel, men ikke Guds ånd. Se
også Judas 19: «Disse
er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som
ikke har Ånden»).
Uansett hvordan et åndelig menneske ter seg, så blir det galt i disses
øyne - dels fordi de ikke har noen forutsetning for å forstå åndelig,
og dels fordi de ikke vil forstå. Man er bare opptatt med å forsvare
sin egen holdning og forståelse - den man har ut fra menneskelig
fornuft og forstand. Og den forsvarer en selv og kaster glans over
ens egen rettferdighet.
Uansett hvor dypt et menneske har falt, om det ligger fordrukkent
i rennesteinen, så finner det forsvar for seg selv. Bare prøv å tale
en slik til rette, så skal du snart få oppleve det.
Lever en kristen rett og gudfryktig her i verden - ja, så er det skinnhellighet
i deres øyne og omtale. Dette fordi de selv opplever seg dømt av
et slikt liv, uten at et ord er sagt imot dem.
Lever en kristen mer
«fritt,» sett fra deres synsvinkel - ja, så tar det visst
ikke sin gudstro særlig alvorlig - og er altså ikke noe bedre enn
oss!
Den som vil vinne verden ved å leve som en kristen, han har tatt på
seg en større oppgave enn han er klar over. Ikke engang Jesus lyktes
med det. Det er vel korset et klart bevis på! - Og her møter du den
«ånd» som brakte Ham dit: «For Johannes kom - han verken
åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen
kom, Han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker,
tolleres og synderes venn!» (v.18-19).
De så på Johannes' og Jesu liv, og sto dømte tilbake.
De falt selv igjennom overfor begge, og i stedet for å bøye seg for
denne erkjennelsen, søkte de å bringe dem som var årsaken til erkjennelsen
av veien. Disse som var utsendt av Gud, de forstyrret deres religiøse
liv! Ja, se tilfellet med Jesus og jødefolket: Gud - som de jo mente
å tilbe og tjene - forstyrret deres religiøse liv! De måtte rett og
slett få Ham av veien for å kunne fortsette å leve i sin åndelighet. Sann
kristendom forstyrrer alltid religiøsiteten - for det er ikke
det samme!
Stans
også du opp for dette, mens det ennå er tid! Hva består din
åndelighet i? Er det en åndelighet som blir forstyrret når forkynnelsen
begynner å pløye dypt? Er det en åndelighet som er avhengig av «godvær»
for å holde? Eller har du fått grepet om denne salige frelser som
jødefolket her håner så frekt: Storeteren og vindrikkeren!
Men hør nå likevel det vitnesbyrd disse motstandere gir
Ham - et
hedersnavn for Jesus, et navn Han i evigheten valgte å bære, et navn
Han tok på seg her på jord: Tolleres og synderes venn! (v.19).
Men altså for dem en grunn til forakt.
Hør bare hvor rett de har i sitt vitnesbyrd, men uten
å forstå at dette var Guds vilje: «Hun skal føde en sønn, og du skal
gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
(Matt 1:21). Ikke å undres på da, at Han fremsto som tolleres og synderes
venn!
Tenk Han, himmelens og jordens Skaper, kom ikke hit til jord for aller
nådigst å frelse oss syndere, dersom bare vi osv., men som vår venn!
«Høyt fra det himmelske høye Vennlig et blikk på deg
ser.»
Dette var det vitnesbyrd også (til og med) Hans motstandere måtte
gi Ham! - Og så skulle ikke du kunne tro det? - At det navn Han bær'
virkelig er et frelsernavn.
Men hør nå det religiøse folkets dom: «For Johannes kom; han verken
åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen
kom, Han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker,
tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine
barn.»
Her ser vi tydelig åpenbart sannheten i det som Hugo
Odeberg kaller «det fariseiske prinsipps tragedie,» som lyder slik:
«Vi
vet jo at loven er åndelig, men jeg derimot kjødelig, solgt som trell
under synden.» (Rom
7:14). Slik viser det seg også ifølge Johannesevangeliet, at de «rettferdige,»
som selv tror at de med hele deres vesen streber etter å gjøre Guds
vilje, er ute av stand til det, for når Guds røst kommer til dem,
hører de den ikke, når Guds sendebud kommer til dem, oppfatter de
ikke at han er fra Gud. De kommer nettopp på grunn av deres rettferdighet
til på en særlig forbitret måte å vise det fra seg det som er fra
Gud. Jo mer guddommelig det er, desto bitrere motstand vekker det
hos dem. Dette er ifølge urkristen oppfattelse det fariseiske prinsipps
tragedie.»
Religiøsiteten
er farlig!
|
Stemmer dette med hva vi har lest i teksten i dag? Hør hva de sa om
Johannes - han om hvem Jesus sa: «Noen større enn døperen Johannes
er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner» (v.11). Det er
altså Jesu ord om Johannes - men hva sier så de?: «Han
er besatt av en ond ånd!» (v.18) - Noe de også ved gjentatte anledninger
sa om Jesus selv. Altså til mer guddommelig, desto bitrere motstand
- akkurat som Odeberg beskriver det. Han som var Gud selv holdt de
for å være Be'elsebul (djevelen), Guds - og deres - motstander. (Matt
10:25).
Dette handler om hvordan Guds utsendinger blir tatt imot i og av verden
- det handler om budskapets kår - ja, Jesu egne kår.
Men så er det en og annen som oppfanger en «tone» som
de andre ikke hører: «Han er tolleres og synderes venn!» De
andre ser og registrerer også dette - ja, de gir Ham jo det vitnesbyrd
at Han er det, men det gir ingen gjenklang i deres egne
hjerter.
Annerledes da med de som har sett noe inn i sitt eget
forderv - for ikke å tale om dem som har sett dypt inn i det.
Har jeg virkelig en slik himmelvenn? - Har jeg virkelig en venn i
himmelen? Kan jeg si som Job: «Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen,
i det høye er det en som taler min sak.» (Job 16,19). For dersom denne
som er utsendt fra himmelen, er tolleres og synderes venn - ja, da
er jo også Han som har utsendt Ham det!
Hør Jesu ord i denne forbindelse, for det er frelsens
ord for og til deg som hører det nettopp nå: «Og dette er
det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du
utsendte, Jesus Kristus.» (Joh 17:3). «Han er avglansen av
Hans herlighet og avbildet av Hans vesen,» heter det om Jesus
(Hebr. 1,3a), og som avglansen og avbildet er, slik er jo også Han
som Han er avglansen og avbildet av.
Grip nå til! Ta dette til deg! Bare hør hvilket oppdrag
Han hadde fra Ham som sitter på himmelens trone: «Etter at Han hadde
fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens
høyre hånd i det høye.»
(Hebr 1:3b).
Peter blant annet, var til stede ved denne tale som vi hører i teksten her. Han var
i Jesu selskap, men tror du han forsto denne Jesu vennlighet overfor
tollere og syndere? Å nei, han var i lære! Han var en religiøs ivrig
jøde. Og du kan tro han hadde vokst seg ytterligere stor i egne
øyne
ved å være utvalgt til Jesu nærmeste krets. Tenk jeg vandrer
med Jesus som den nærmeste! - Jesus Messias, Han som gjør tegn og
under, taler så mektig at selv fariseerne og de skriftlærde frykter
Ham. - Jesus som skal gjenreise Israels rike og storhet, og gi meg
en fremtredende plass ved sin side. Hva er det mon med meg
som har forårsaket dette?
Og så får han av Satan føres inn i det store og bitre
fall. Da begynte også Peter å høre «tonen»: Tolleres og synderes
venn! - Og siden skriver han til de troende han skulle veilede
som apostel: «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»
(1 Pet 5:5).
«Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger
de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river
det til seg.» (v.12).
Johannes' dager - det er innledningen til noe nytt -
den nye pakts tid. Og hva forårsaker dette ordet - Tolleres og synderes
venn - hos dem som hører det med hjertet? Det forårsaker nettopp
det Jesus taler om her: «De
trenger seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn,
river det til seg.»
Her er ikke tale om noen freidig mannekraft - ingen kan
trenge seg inn i, og rive til seg himlenes rike på den måten. Nei,
her er tale om en helt annen kraft som begynner å virke i disse menneskenes
hjerter, nemlig «evangeliet, Guds kraft til frelse» (Rom 1:16),
og det er virket av dette budskapet: «Han er tolleres og synderes
venn!»
Dette er frøet som har denne spirekraft i seg at det
flytter synderen like inn i himmelen: «Jesus ble lydig inn til døden
- ja døden på korset.» (Fil 2:8). For meg! En slik venn er Han for
meg!
Jesus var
ikke kommet for å lære dem ytterligere hvordan de skulle leve
åndelig, etter deres begreper - eksempelet med Johannes viser jo hvor
fåfengt det var - Han var kommet for å være dem til frelse, slukke
Guds vredes ild og/ved å gjøre soning for deres synder.
«Men hvem skal
jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene
og roper til sine lekekamerater: Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke
gråte!» (v.16-17).
Former du en Jesus etter ditt eget hjerte, eller ber du Han som alene
kan, om å åpenbare Ham for ditt hjerte som Han har utsendt?
|
16
søndag i treenighetstiden
