Her åpenbares med all ønskelig tydelighet, det profeten Jesaja får høre fra Herren, der han spør Ham om hva han skal forkynne: «- Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.» (Jes 40:6-8). Og nettopp Peter, han som sto frem som den fremste disippel i Jesu følge, og fikk til de grader oppleve seg selv disse siste Jesu dager på jord – nettopp han siterer også disse profetens ord i sitt brev til menigheten. Vi kan lese i 1 Pet 1:24-25: «For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. Men Herrens ord blir til evig tid.»
   Vi skal komme tilbake til hvilket det er dette Herrens ord som blir til evig tid – men først denne klare grenseoppgang Herren setter mellom Gud og menneske, Ånd og kjød. Om ikke denne sannhet blir sannhet for oss er det ikke mulig for oss å bli frelst. Vi vil da rett og slett ikke la oss frelse, men gå inn i en åndelighet som ikke er av Gud.
   De gamle rosenianere, de hadde et uttrykk som lød slik: Helt fortapt i meg, helt frelst i Jesus. Et ord som er særlig viktig å få med seg i det uttrykket, for å forstå det fullt ut er helt. Helt – helt – det ene og helt – helt – det andre!
   En kan jo spørre i denne sammenheng: Hva forventer du deg av det som er helt fortapt? Eller er du kanskje ikke blitt helt enig med Herren her? Det er da vel ikke så ille? Da befinner du deg i tilfelle i samme åndstilstand som Peter var før sitt store fall. Det fall Herren tillot Satan å føre ham inn i, så han virkelig skulle lære seg selv å kjenne, og dermed ikke regne noe mer med det.
   Det var hans åndstilstand før han skrev: «For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av.»
   Det er mange i den troende forsamling som befinner seg i den åndstilstand – og om de ikke ved sannhets ord blir frelst ut av den når de aldri frem.

   Vi skal se noen eksempler på det fra Skriften. Først fra 2 Joh 1:4 – det er apostelen som skriver til en menighetsforstander: «Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, etter det bud vi har fra Faderen.»
   Hva er det vi leser her? Vandret ikke hele menigheten i sannhet? Eller iallfall de fleste? Nei, han skriver faktisk bare noen! Og dette var den første tids menighet.
   Er det noen grunn til at det skulle være annerledes i den siste tids menighet? Vi hører i Matt 25 om hvordan det står til idet midnattsropet lyder: «Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!» (v.6). Da kan vi lese om en stor del av menigheten: «Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner!» (v.8). Og det ender ifølge Jesu ord slik med dem: «Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men Han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!» (v.11-12).
   Men så tenker vi gjerne – ja, disse dårlige jomfruene Jesus taler om der, det var nok slike alle kunne se ikke var riktige kristne. De var nok ikke mye brennende, som det gjerne heter. Det fulgte nok ikke noe med dem som tydet på at de levde i et rett forhold til Herren. Vi skal lese om noen av dem i Matt 7:22-23: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Ikke mye som tydet på et galt gudsforhold for dem som så disse i aksjon her på jord – men så leser vi dette sjokkerende svaret fra Herren på deres henvendelse: «Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»
   Midt i sin store og imponerende virksomhet – dårlige jomfruer som Herren ikke kjente. Ja, aldri hadde kjent!

   Vel vitende om dette leser vi Jesu behandling av sine disipler mer nøye. Hva slags opplæring gav Han dem? Åpenbart ikke som verden gir. Han overbeviste dem om deres absolutte udugelighet i åndelige saker. Og først da dette deres eget angivelige lys var gått ut, kunne Han begynne å lyse i dem og gjennom dem. Han gjorde dem altså totalt avhengig av seg. Og kun så lenge de var i denne totale avhengighet av Ham var Han virksom i dem.
   Vi skal lese hva apostelen Paulus skriver om dette – og vi skal merke oss særlig én ting: «Men Han (Herren) sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.» – Fullendes i skrøpelighet! – «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» – Denne skrøpelighet er altså en forutsetning for at Kristi kraft kan bo i deg! – «Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» (2 Kor 12:9-10).

E.K.

   La du merke til hva han skrev til slutt her? Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! Dette er altså ikke en tilstand en kristen legger bak seg, men en tilstand han vandrer i. Blir værende i. Uten det, ingen Kristi kraft virksom.
   Vi er gjerne så redde for denne tilstand og vil aller helst ut av den. Vi vil bli sterke i oss selv. Men det har sin grunn i at vi ikke har del i den samme visdom – eller sannhet – som apostelen. Det var noen slike apostelen Johannes fant i den før nevnte menighet, og som han gledet seg over. Noen som vandret i sannhet!
   Hvordan er det her nå? Kjenner du deg igjen i dette?

   «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig,» sier Jesus her. Og det er jo nettopp hva som åpenbares på disse disiplene som sovnet midt i stridens hete. Men – hør du! – det var én som ikke sovnet. Disiplenes skrøpelighet åpenbares enn mer senere idet de løp for sitt liv og lot Jesus stå igjen alene – og Peters dype fall i fornektelse kjenner du jo til. Men igjen: Hør!: Det var én som ikke løp for sitt liv. Hvorfor det? Jo, for at du ikke skulle gå fortapt på grunn av denne din skrøpelighet, men bli frelst.
   En måtte stå igjen og ta ansvaret om det ikke skulle gå evig galt med oss. Vi kan aldri i evighet oppfylle det nødvendige kravet – og det rett og slett fordi vi ikke har forutsetningen i oss. Å ville berge seg ved noe annet, om det er ved egen innsats eller samarbeid med Gud, det er et dødfødt prosjekt. Du måtte oppnå frelse i en annen, utenfor deg! Du måtte ved Ordets forkynnelse og Åndens opplysning fødes på ny! Ikke noe av det gamle dugde.
   Og da skal du høre hvilket ord Peter taler om, da han taler om det Herrens ord som blir til evig tid: «Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet.» (1 Pet 1:25). Evangeliet – det som i Rom 1:16 også kalles Guds kraft til frelse – det blir til evig tid. Det er som Paulus skriver i Ef 1:13, evangeliet om din frelse!
   Altså står dette løftet fast til evig tid – det kan ikke rokkes av noe – at det verk Jesus har fullbrakt for deg, det kan aldri miste sin kraft. Han er og forblir en soning for dine synder – og det innfor den hellige og evige Gud!
   Men hvem tar vel sin tilflukt til Ham – tilflukt til Ham – uten den som har erfart den sannhet om menneskets synd og skrøpelighet, som vi blant annet ser et eksempel på her i Getsemane. Ikke den som ennå har noe eget å regne med, om så bare lite, men alene den som ser at alt som er av det gamle er under dommen, og ikke slipper inn i himmel og salighet.

   La oss prøve å se for oss det vi leser nå, for det er din frelse du da ser i tilfelle – Jesu bønn: «Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje!»
   Dette kommer sterkere til uttrykk hos evangelisten Lukas 22:44: «Og Han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten Hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.»
   Det står om Ham i Hebr 4:15, at Han er prøvet i alt i likhet med oss: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.»
   Her i Getsemane ved Oljeberget ser vi at Han også opplevde dødsangst. Den forferdelige straff mennesket pådro seg ved sin synd, nemlig døden, den gikk Han altså inn under.
   Det er ikke den ting i menneskelivet Han ikke har prøvd, men til vår store fordel – ja, til vår frelse – Han gjennomlevde det uten synd. Det er det vi i vår synd og skrøpelighet skal få lov til å regne med som en guddommelig sannhet. Når det brister for deg og du får se noe, eller mye av hva som i virkeligheten bor i deg, da skal du få lov til å regne med det Ord som blir til evig tid – evangeliet om din frelse.

   Du som er under hørelsen nettopp nå – lever du her eller må Han fremdeles kjempe med deg, for å få deg på den plass hvor Han er ditt alt for Gud?
   «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8:36). Virkelig fri! Ikke en slik skinnfrihet som du selv tar deg til, men et hjerte som både ånder fritt i, og endatil gleder seg i Gud! Du er da ikke lenger trell, men barn! En barnerett kjøpt og betalt deg ved «Jesu Kristi dyre blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam,» som han skriver Peter.(1 Pet 1:19).
   Å ja, han kunne virkelig forkynne evangeliet Peter, da han var kommet på den plass Herren ville ha ham, og ikke på den plass han hadde tiltatt seg selv.
   Dit vil Han ha meg og deg også! Måtte det lykkes!