3 søndag i treenighetstiden

   Noe som vi først skal merke oss her er ordlyden i det Jesus sier: «For Guds rike hører slike til!» (v.14b) - og ikke: «For slike hører Guds rike til.»
   Dette er ikke «flisespikkeri» eller ordkløveri som enkelte hevder, men faktisk hva Guds ord andre steder bekrefter. Som for eksempel hva Jesus sier: «Det som er født av kjødet, er kjød.» (Joh 3:6 ). Og Paulus: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.» (1 Kor 15:50).
   Ikke noe menneske - smått eller stort - hører Guds rike til av naturen. Men Guds rike er for slike. Det er satt i stand for slike. Det vil si, at det er satt i stand for umyndige, hjelpeløse, forkomne, elendige - de som ikke kan berge seg selv - de fattige i ånden. Vi leser om dette riket (landet) Herren har satt i stand i Slm. 68,11: «Ditt folk bosatte seg i landet. I din godhet gjorde du det i stand for den elendige, Gud.»
   Og nettopp av denne grunn ble Han harm over disiplenes uforstand. Hva de ikke visste på det daværende tidspunkt, var at også de selv måtte bli frelst på samme måte som disse små. Ved Guds Ånds opplysning. At de ikke forsto seg mer på Guds rike enn disse små som her ble båret til Jesus, det viser deres atferd i denne saken. Og vi møter også på mye av den samme uforstand iblant oss i dag. Som når noen hevder - tvert imot Jesu eget ord - at et barn først må vokse opp og nå skjells år og alder før det kan tro. Som om det var forstanden det kom an på! Hva kan det så ha seg, at så mange av denne verdens vise tvert imot vender seg bort fra det som har med Guds rike å gjøre? Et barn kan ikke tro hevder disse «kloke» kristne - «dere må bli som barn,» hevder Jesus. (v.15).
   Det er altså ikke barnet som må ta imot Guds rike som en voksen, men en voksen må ta imot Guds rike som et barn.

   At det her var tale om meget små barn forstår vi av at de ble båret til Ham. (v.13). Det var altså barn som ikke var nådd særlig langt i forstand. Og så taler altså Jesus om at vi må ta imot Hans rike som et lite barn. (v.15). Ikke bare som et barn altså, men endatil som et lite barn - som en av disse som her ble båret til Ham. Ellers skal du «slett ikke komme inn i det,» som Han her sier. Guds rike var for dem, men de måtte altså ta imot det (få del i det), ifølge Hans ord her. - Og altså, vi som dem.
   Nei, det er ikke «flisespikkeri» og ordkløveri, men dødsens alvor. Det er alltid farlig å misforstå Guds ord. Eller ikke ville høre hva det egentlig sier.
   Igjen vil vi understreke, at et viktig poeng her er, at disse faktisk tar imot Guds rike, og som sådanne settes opp som eksempler til etterfølgelse for oss.

Men hvem kan etterfølge dem? Hvem kan bli som et slikt lite barn? Mange som hevder sterkt at vi ikke kan bli frelst ved noen gjerning, pukker meget bestemt nettopp på denne gjerning, at vi må bli som barn. Du ser at nettopp det vi mennesker roser oss av - vår forstand - er den «rikdom» som står i veien for oss når det gjelder om å vinne Guds rike. Den må ofres! Denne «rikdom» stenger deg nemlig ute fra Guds rike, om du ikke forkaster den - ofrer den - i denne sammenheng. Noe et menneske aldri går med på før han selv ser den brenne opp som unyttig og udugelig. Et menneske blir frelst på sin egen aske, kan vi si. At Gud kommer i hu at vi er støv (Sal 103:14), kan være behagelig å ta med seg til unnskyldning for all ens egen skrøpelighet, men å virkelig tro at det faktisk er slik! - å nei...!
Nei heller ikke denne gjerning - å bli som et lite barn - kan lykkes for oss til frelse. For mennesker er det umulig, som Jesus sier. Men alt er mulig for Gud! (Matt 19:26).

   Hvor fallitt på sitt eget - for å bruke et slikt uttrykk - er et menneske gått når det må bæres til Jesus som et lite barn? Det er neppe noen ønskverdig situasjon for noe naturlig menneske. Dette er også en årsak til at så få tar imot Guds rike og heller velger den naturlige religiøsitetens vei. Den de allerede har i seg i rikt monn før de kommer til Jesus. Det hele er deres egen iboende religiøsitet som de da blander Jesu navn, kristne symboler, tanker og dogmer inn i. Resultatet av dette er at de aldri virkelig kommer til Jesus, men ender opp med en annen Jesus - som allerede Paulus advarte korinterne mot - i den tro at det er Ham som Faderen sendte. Det er det verste et menneske kan bli fanget inn av. Gid du var kald, lyder det da.
   Bæres til Ham av Guds Ånd som et lite barn. - Noen noen annen vei finnes ikke! (v.15).
   Du frelses, ifølge ordet, ved renselsen i Jesu blod. Hvor er ditt eget i dette? Det er det du må renses ifra! Forsmedelig? Så lenge du ser det slik, tar du ikke imot det som et lite barn.
   Vi vant oss en «rikdom» i fallet, som vi må miste for å ta imot den sanne rikdommen. Og den sanne rikdommen er rett og slett Jesus. Den som har tatt imot Guds rike som et lite barn, han har sin eneste, og all sin rikdom i Jesus.
   Han er mitt alt, selv er jeg intet. Kast et spedbarn ut på marken og se hvor lenge det kan klare seg! Nei, du vil ikke gjøre det, for utfallet er innlysende. Slik er det også med et menneske uten Jesus - samme hvor store de blir i denne verden - de er forkomne og forgår derfor. Noen har innsett dette og tatt imot Guds rike, andre står det imot - håner og spotter det, inntil det blir åpenbart for dem i evigheten - evig for sent.
   Ja, da er det evig for sent. Tenk det! - evig for sent! Stans nå opp for ordet evig i denne sammenheng, så aner du iallfall noe av alvoret i dette. Som en dansk prest sa det så enkelt, men dog alvorlig: Evigheten varer evig! Det går bare en vei, det bare fortsetter og fortsetter. Det er ingen vei tilbake - ikke mulighet for noe nytt valg.
   «Å Jesus, åpne du mitt øye, Så jeg kan se min herlighet,» synger Lina Sandell. Min herlighet! Hvor? I deg, Jesus! Åpne mine øyne i tide, før det er nettopp evig for sent.

Men tilbake til dem som virkelig er små barn: - bær du dine små barn til Jesus uten å la deg hindre av noen - på dette Jesu ord: «La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.» (v.14). Når Jesus uttrykkelig sier at Hans rike er satt i stand for slike sin del, skulle ikke du da med frimodighet få bære dine til Ham.

Det er uendelig trist og farlig når et lands myndigheter er kommet så langt i sitt frafall, at de har det som erklært politikk å hindre de små barn i å komme til Jesus - noe som er tilfelle i vårt land i dag. Denne antikristelige ånd som har det som et erklært mål å hindre Guds rikes fremgang blant oss, ikke minst ved å hindre på best mulig måte at de små får høre Ordet. Dette i et land som har sendt misjonærer ut i tusenvis opp gjennom historien, men nå er regnet som det mest sekulære - verdslige - landet i Vesten. Ja, det er ille når den verdslige myndighet opptrer slik, men enda tristere og mer farlig er det når «disipler» opptrer slik.