Det vi leser her vil vi være snare til å kalle en solskinnshistorie – og det er det jo også i seg selv. Et menneske blir løst fra Satans bånd – men fra fallets dag av dukker slangen frem i ethvert paradis, om en kan si det på den måten.
   Vi som kjenner hele historien, vi vet mer enn hva vi leser her. Her står: «- og hele folket gledet seg over alle de herlige ting som skjedde ved Ham.» (v. 17b). Ja men, var ikke det fint da? Skjer ikke også det i dag? Hvor fint det var, det kan bare bedømmes i ettertid – nemlig når du kjenner hele historien. Og hva er det så den åpenbarer? Jo, at det folket som her gledet seg over de under og tegn Jesus gjorde, var mye de samme folk som ikke så veldig mye senere sto og ropte: Korsfest! Korsfest!
   Disse ting – å se tegn og under – det holder bare hos et menneske så lenge Jesus – om det da virkelig er Jesus – fortsetter å gjøre tegn og under. Det vil si, fortsetter å gjøre det vi vil, eller det vi mener Han bør gjøre. Det er med andre ord sandgrunn å bygge på.

   Når man bare ser underet separat, og blir opptatt av det, da kunne du gjerne forføres av en hvilken som helst mirakelmann. Underet skulle få deg fokusert på personen som gjorde det – nemlig Jesus selv. For Han hadde et langt større oppdrag å fullføre her i verden enn å helbrede din sykdom eller underholde oss med tegn og under. Han er kommet for å løse deg av djevelens bånd. Han er kommet for å bringe – ja, være - åndelig lys i det mørke du fikk del i ved de første foreldre som falt. Han er kommet for å gjøre soning for din synd. Han er kommet for å fri deg fra den kommende vrede – Guds vrede over synden. Han er kommet for å frelse din sjel. Han er Guds offerlam! Det vil si, det offer Gud selv bringer til vår redning. Han er den som i Guds råd ble utvalgt til å gjøre soning for det vi har forbrutt.
   Uten denne åpenbaring for ditt hjerte – og den er det bare Gud selv som kan gi deg – av det Guds lam som bærer verdens synd, befinner du deg fremdeles der hvor disse menneskene i teksten vår befinner seg: «- og hele folket gledet seg over alle de herlige ting som skjedde ved Ham.»

   Men så kom det dager etter dette, da Jesus ikke gjorde som de ville, men tvert imot gjorde dem innforstått med at de måtte bøye seg for Hans vilje. Da viser det seg at den grunn de til nå hadde bygd på i sitt forhold til Jesus, smuldret opp og gled bort under dem – og de fikk et annet sinn overfor Ham.

   Vi har et veldig sterkt eksempel på dette i Joh. 6: Jesus taler om seg selv som «det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv. Jødene trettet nå seg imellom og sa: Hvordan kan Han gi oss sitt kjød å ete? Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere! Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.»
   Og så leser vi i den forbindelse: «Mange av Hans disipler som hørte dette, sa da: Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem?»
   Merk deg hva du leste her: Mange av Hans disipler! Disse som hadde vært ute og forkynt om riket. Som hadde gjort tegn og under i Hans navn, og drevet ut onde ånder i Hans navn. Se på dem nå! Ja, se! Se og bli vis – så du ikke så snart skal bli revet med av ting du ser og opplever! Disse disiplene som hadde sett og opplevd så mye manglet likevel noe fundamentalt. Ganske sikkert en sann syndserkjennelse. Det vil si et sant syn på seg selv – og dermed også som en direkte følge av det, et sant syn på Jesus! Hvem eller hva Han virkelig var. Nemlig Guds offerlam. Den som var sendt for at vi skulle leve ved Ham.
   Som vi leser det i 1 Joh 4:9: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.»
   Ved Ham! Hørte du det? Ved Ham! Hva er det så du leter etter i deg selv så ofte – når Guds ord forkynner deg at du skal leve ved Ham?

   Hva står det så videre om disse disiplene Hans i Joh. 6? Jo: «Etter dette trakk mange av Hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med Ham.» Du skulle vel ikke være her i kveld – du som har støtt deg på noe hos Jesus, så du ikke lenger går omkring med Ham? Du er fremdeles i menigheten – du er tilsynelatende med, men vitnesbyrdet har kjølnet. Det er kommet skyer – kanskje til og med tykke skyer mellom deg og Ham.

   Det var ikke alle disiplene som forlot Ham denne dagen. Han hadde noen flere. Det var slett ikke noen «kjempegutter» det heller – det skulle snart vise seg – og det var ikke så veldig mye de forsto av Jesu tale de heller, men de hadde fått del i noe dypere likevel. Det var Guds gjerning i dem.

   Så leser vi videre: «Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort? Simon Peter svarte Ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!»  

E.K.

   I Matt 16:17 vitner Jesus om dette Peters vitnesbyrd: «Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.»
   Det var de i folket som så Jesus og ble opptatt med Ham – og ikke de tegn og under Han gjorde. Om du kan forstå forskjellen.

   Denne Abrahams datter vi hører om i teksten her – hun hadde vært bundet av en Satans ånd i atten år – en vanmaktsånd kalles den. «Hun var krumbøyd og kunne ikke rette seg opp.» (v.11b). Hvor mange kan du ikke møte også i den kristne forsamling som åndelig talt går krumbøyd og ikke kan rette seg opp. Tynget ned av fariseerforkynnelse! Pålagt – ja, Jesus sier pålesset tunge byrder. (Luk 11:46).
   Jeg husker min første tid i kristen sammenheng – jeg bar virkelig mange byrder, byrder som blant annet hadde sin grunn i det livet jeg hadde levd inntil da. Jeg søkte etter fred, men opplevde stort sett å bli pålagt nye byrder. Forkynnelsen og den åndelige forståelse i menighetene hadde ikke det med seg som kunne sette meg fri.
   En av de underlige byrder jeg ble pålagt var å være glad! Og vise takknemlighet! Du må vise at du er glad! Og de som fikk dette her til, de kalte de andre for hengehoder. Og jeg ville jo ikke være noe hengehode, så jeg vitnet som jeg hørte de andre gjorde, om hvor herlig det var å være frelst. Og da sukket jo forsamlingen så godt. Jeg merket meg jo den virkningen av mitt vitnesbyrd, så jeg spilte videre på det. Men hjertet var nær ved å briste, Men det var det ingen som visste. Jeg var krumbøyd og kunne ikke rette meg opp.
   Inntil Herren en dag feide all denne loviske forkynnelsen av banen for meg, og åpenbarte meg hva Han hadde gjort for meg og gitt meg i sin Sønn Jesus Kristus. Det dreide seg jo ikke om hva jeg skulle være og ikke være, men om hva Jesus hadde vært og ikke vært!
   Så ble jeg løst av denne vanmaktsånd og kunne rette meg opp. Og da er det jo gått opp for meg, at det prekes ofte et budskap fra talerstolene som ikke bærer med seg Den Hellige Ånd til forsamlingen – fordi det ikke er av Den Hellige Ånd – men en vanmaktsånd.
   Og hør hva Jesus sier her – for det er alvorlige ord: «Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet.» (v.16). Han dukker også opp i enhver forsamling. Det skal du være klar over! Han vil binde den enkelte troende – og han vil binde menigheten i sin helhet. Og det som er tilfelle – det kan se ut som frihet, på grunn av de lett påvirkelige karakterer som bruser så lett opp. Overfladiske naturer – lett bevegelige. Men som likevel ikke har noe annet å bringe enn det som binder andre – selvfølgelig uten å være seg det bevisst selv.

   Jesus kom for å sette oss fri – ja, kjøpe oss fri med sitt eget blod! Om du føler deg glad eller trist, kald eller varm, hva betyr vel det? Jesus er vel den samme for deg likevel? Han har vel sonet dine synder for det! Og får du øynene opp for dette, da kommer gjerne også glede og fred inn som en følbar sak, men det må begynne i rette enden.
   Men det loviske sinn, det vil alltid legge byrder på deg i en eller annen form, fordi det selv ikke har sett inn i friheten i evangeliet – eller frihetens fullkomne lov som han kaller det apostelen. Ser du inn i den da er du Ordets gjører. (Jak 1:25).

   «Da tok synagogeforstanderen til orde – » hører vi her. Ja, det gjorde han jo hver sabbat. Da sto han der og prekte ut fra Guds ord, men åpenbart uten Guds Ånd. Hør på han nå da et menneske ble løst ved Herrens ord: «- han var harm fordi Jesus helbredet på sabbaten - og han sa til folket: Det er seks dager til å arbeide i, kom derfor på dem og bli helbredet, og ikke på sabbaten.» (v.14).
   Ser du? I møte med Jesus, det sinn og den vilje som var i Ham, kom sannheten om synagogeforstanderens sinn og hjerte frem – og det var ikke noe hyggelig syn.

   Til sist: Merk deg hvordan Jesu sinn blir åpenbart her – Han som var fra evighet av, hva var vel atten år for Ham? Men hør hvordan Han taler her – Han taler som om Han synes det er uendelig lenge: «Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk i atten år, skulle ikke hun bli løst av dette bånd på sabbatsdagen?» (v.16).
   La du merke til formuleringen? Det er jo den som åpenbarer Jesu sinn: Tenk i atten år! Han syntes det var lenge.

   Kan du synge den nye sangen,
synder som ferdes på sorgens jord?
Å, den synges alt hist av mangen
som seg nå fryder ved himlens bord.
Men de lærte den først her nede,
den gang til Golgata de kom.
Under korset fant fuglen rede.
Men du spør meg: Hva synges om?

Hjertetrangen anfører sangen,
emnet er Jesu Kristi blod.

   Soningsblodet som løste mine bånd, så jeg kunne rette meg opp. Ikke bånd som narkotika, alkohol og lignende, selv om det er stort, men vantroens bånd, så du får fred med Gud i en god samvittighet. God samvittighet, ikke på grunn av noe du har gjort for Ham, men ved hva Han har gjort for deg!