Jeg har åpenbart ditt navn for dem, sier Jesus her. Hva vil det egentlig si. Her i vår sammenheng, hva gjør vel det fra eller til om du vet en heter Jan eller Petter eller Knut? Det er da bare et navn. Men slik var det ikke i Israel på den tid – navnet sa noe om den som bar det. Navnet hadde en betydning. Det var da rart å bære et navn som betydde eik, dersom vedkommende var svak som et siv.  Du skjønner?
   Navnet sa også gjerne noe om vedkommendes karakteregenskaper: Mild, god, voldsom osv. Men da måtte du jo kjenne vedkommende ganske så godt, dersom du skulle finne ut om navnet sto til personen.
   Men så var det Guds navn? Det var jo ikke et navn som kunne uttales. Ennå i dag vet de ikke hvordan dette navnet skrives – det står i Skriften bare JHVH, og vi kan se på noen skriftsteder hvor Herren selv uttaler seg om sitt navn. Først til Manoah i Dommernes bok: «Da sa Manoah til Herrens engel: Hva er ditt navn? - så vi kan ære deg når dine ord går i oppfyllelse. Men Herrens engel sa til ham: Hvorfor spør du om mitt navn? Det er et underfullt navn!» (Dom 13:17-18). Og Jakob der ute ved Jabboks vadested hvor han hadde kjempet med Herren hele natten: «Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og Han velsignet ham der.» Og så kjenner vi Moses spørsmål om det samme og svaret i 2 Mos 3:14: «Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og Han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.»
   JEG ER! Det er altså Hans navn. Og du skal merke deg at Jesus bruker dette navnet om seg selv mange ganger. Vi skal bare stanse for noen. Først Joh 8:24: «Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er, skal dere dø i deres synder.» Og Joh. 8,28: «Jesus sa da: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at jeg er den jeg er. Og av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette.» Og til sist Joh 13:19: «Fra nå av sier jeg dere det før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er.»
   Jødene forsto jo dette, som vi leser i Joh 10:33: «Jødene svarte Ham: For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse, fordi du som er et menneske, gjør deg selv til Gud.»

   Jesus viste, eller åpenbarte, både i ord og handling hvem Gud var. Det er som Hebreerbrevets forfatter skriver om Ham: «Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av Hans vesen.» (Hebr 1:3). Altså i sin egen person en åpenbaring av Guds herlighet og vesen. Og Hebreerbrevet sier mer i den sammenheng: «- og Han bærer alle ting ved sin krafts ord.»
   Kan dette sies om noen annen enn Gud selv – at Han bærer alle ting ved sin krafts ord?
   Det er jo også dette profeten Jesaja profeterer om Ham som skal komme til verden som et barn, en sønn – bare hør: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.» (Jes 9:6). Veldig Gud, Evig Far! Der står det jo like ut, hvem dette barn i Betlehem er.
   Jeg pleier å ta frem denne profetien, når jeg av og til møter representanter for Jehovas vitner, og deres antikristelige fornektelse av Jesus som Gud – hvordan vil dere forklare dette? Kan dette sies om et menneske - Veldig Gud, Evig Far? Nei, selvsagt ikke. Og dette samsvarer jo helt med det vitnesbyrd Jesus bringer oss for eksempel i Joh 14:9: «Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?»
 «Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke.» Hva med deg som sitter her nå – kjenner du Ham? Vet du hvem du står overfor, når du påkaller Jesu navn?

   Men som Jesus sier i det sjette vers her i teksten – Han har ikke åpenbart dette Guds navn for alle og enhver, men kun for de mennesker som du (Gud) har gitt meg av verden.
   Det er altså noen mennesker Gud (Faderen) har gitt til Jesus – som en gave kan vi si. Jesus sier også noe om dette i Joh 6:36-40: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre Hans vilje som har sendt meg. Og dette er Hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det Han har gitt meg, men oppreise det på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» Og som Han også sier i den samme tale: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (v.44).
   Merk deg nøye hva Jesus sier her, for her åpenbarer Han Faderens navn gjennom vitnesbyrdet om Ham: «- dette er Hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det Han har gitt meg, men oppreise det på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv.» Og som Han sier i Joh 12:49-50: «For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale. Og jeg vet at Hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg.»

E.K.

   Hans bud, eller Hans vilje er evig liv! Ser du Faderen da? Han vil gi deg evig liv! Hans vilje er at du skal eie evig liv! Igjen: Ser du Ham da? Det er gjennom disse ting, ord og handling, Jesus har gjort det Han her i teksten taler om: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden.» (v.6).

   Men så er det noen Han ikke har åpenbart det for, og heller ikke vil åpenbare det for – nei, Han ber ikke engang for dem. Vi møter dem blant annet i den samme sammenheng i Joh 6: «Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke.» (v.36).
   Han ville jo at også de skulle bli frelst som vi forstår av 1 Tim 2:4: «- Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» Alle, uten unntak! Men disse – til tross for at de ser Ham, vil de ikke ta imot Ham som den Han er.
   Det er det samme som vi kan lese om dem som aldri fikk gå over Jordan og inn i det lovede land – det land som altså i utgangspunktet var gjort i stand for dem alle: «Og om hvem var det Han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.» (Hebr 3:18-19). Og i Hebr 4:3-6: «For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! - Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt. For et sted har Han sagt om den sjuende dagen: Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger. Og på dette sted igjen: Nei, de skal ikke komme inn til min hvile! Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.»
   På grunn av vantro.« Nå må du merke deg hva vantro er for noe, du som kan hende frykter for at du befinner deg i den flokken, for din tro er ikke verd et ord synes du – du er så vaklende i alle ting, og kan til og med føle på motvilje når det gjelder Guds vei med deg og lignende. Hør nå hva vantro er for noe, for det sies like ut her: «Og om hvem var det Han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro?»
   Hørte du det – du som gjerne vil tro, men synes du har så lite av det? Det er ikke deg det er tale om her, men den som ikke vil tro.

   Hva sier så Skriften om den som er svak i troen? For den sier noe om dem, og også det åpenbarer Guds navn for oss. Apostelen Paulus skriver i Rom 14:1: «Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker.» Ikke støt ham ut! Ikke døm ham for det! For det gjør nemlig ikke Gud! Men ta dere av ham – eller henne – for det gjør Gud, som vi hører noen vers lenger ute: «Hvem er vel du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Men han skal bli stående, for Herren er mektig til å holde ham oppe.» (v.4).
   Hør det!: Herren er mektig til å holde deg oppe! Det er Han – og ikke din tros kvalitet eller noe som helst annet som har med deg å gjøre – nei, det er Han du skal få regne med.
   Det er som vi kan lese det allerede hos profeten Jes 42:3: «Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem.»
   Han skal ikke knuse eller slokke slike, men tvert imot skal Han føre retten ut til dem. Hvilken rett? Jo, ikke noe mindre enn retten til himmel og salighet! Det er nemlig hva Jesus har vunnet oss. Retten – retten – til himmel og salighet! Så benytt deg nå av den retten! Ingen kan ta den fra deg – den er nemlig gitt deg av Gud selv som en uforskyldt gave i Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam!

   Du hører dette ordet nå i denne stund, og hør nå hva Jesus sier i teksten vår: «For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg.» Og så kommer dette vidunderlige som vi ville takket Ham for med løyste tunger, om vi bare hadde fattet det fullt ut: «Jeg ber for dem.» (v.8-9).
   En liten anskuelsesundervisning her til slutt: Hvordan gikk det med Peter til tross for hans stygge fall – fordi Jesus hadde bedt for ham? Du kjenner svaret. I dag sitter han på en trone i himmelen!
   Takk Jesus for denne din forbønn! Vi er i et behov av den, langt ut over hva vi er i stand til å forstå!