Like før dette har Jesus sagt: «Jeg sier dere for sant: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike!» (v.27). Og så leser vi: «Omkring åtte dager etter at Han hadde sagt dette, skjedde det at Han tok med seg Peter, Johannes og Jakob.» (v.28). Og så fikk de se Guds rike. De fikk åpenbart sannheten i Jesu ord. Først ved denne herliggjørelsen av Jesus som skjedde like for øynene deres, så at disse to kjente skikkelsene fra Israels historie åpenbarte seg lys levende – som Jesus sa ved et tilfelle til saddukeerne: «Men at de døde oppstår, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for Ham.» (Luk 20:37-38). Og her får de se det med sine egne øyne – som Peter også skriver i 2 Pet 1:16: «For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til Hans storhet.» Øyenvitner! De så disse som var døde for mange, mange år siden stå der og samtale med Jesus. Og til sist taler Faderen selv til dem direkte fra sin trone.
   Og legg merke til hva Han sier – først av alt Hans vitnesbyrd om Jesus: «Dette er min Sønn, den utvalgte.» Evangelisten Matteus for eksempel har en mer omfattende utleggelse: «Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag!» (Matt 17:5).
   Men så følger det noe på som vi skal merke oss: «Hør Ham!» Han viser dem altså til Ordet. Til det Jesus forkynner. Om det sier Jesus selv: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» Dette finner du ordrett sitert hos tre av evangelistene. (Matt 24:35; Mark 13:31; Luk 21:33).
   Syner og åpenbaringer de svinner og blir dunkle etter hvert, men Ordet det har du alltid hos deg. «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» (Joh 6:37). Det er det første løftet du får, du som søker Jesus – Han har tatt imot deg. Og så får du høre videre – og det altså fra det som aldri svinner, men består selv når himmel og jord forgår – et løfte til den som er kommet til Ham: «Han har sagt:» – altså har du Hans evige ord på det! – «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr 13:5).
   Har du hørt disse to løftene nå? Ja, da kan du høre Faderens befaling igjen: «Hør Ham!»
   Du spør: Kan jeg tro dette da? Kan jeg? Og så får du Faderens befaling om å tro det!
   Men så sier du kan hende: Men ikke noe menneske kan tro fordi det får befaling om det. Nei, det er sant – men det er dette, at det begynner å gå opp for ditt hjerte at det er Herren som taler dette til deg, som virker troen. Du skal altså på Herrens det evig sanne ord få tro, at det gjelder deg.
   Hør Ham, sier Faderen. Ja men, så gjør det da, når Han forkynner deg sine løfter.

   Ordet, det er den Guds bekk full av vann som aldri tørker ut. Alt kan synes å tale imot deg – du er så full av synd og all uhumskhet, og vet at en kristen det er et hellig menneske – det må da være noe galt et sted! Ja, slik tenker vi fordi det går oss så snart av minne dette, at vi er ikke hellige i oss selv, men i Ham.
   Hva er det for noe dette at vi til stadighet forventer oss dette i oss selv? Det er ikke noe som åpenbarer oss mer som syndere – lite troende, vantroende – som dette. Guds ord taler jo ikke om noen syndfrihet i oss. Tvert imot forkynner det, at det er født noe nytt som ikke driver å helliggjør, men tvert om ligger i strid med dette gamle menneske i oss. Paulus skriver om det i Gal 5:17: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.»
   Hørte du det? Det er en strid! Men Ånden kan da ikke stride imot noe som ikke er der. Du ser på alt i deg som stiger frem fra det gamle menneske, og tenker: Dette skulle da vel ikke finnes i en kristen? Hva skulle da Ånden begjære imot? Hva skulle Han da stå imot? Dersom det ikke fantes der. Han skriver jo til troende, frelste mennesker apostelen.
   Men nettopp på grunn av denne forvirring i oss når det gjelder dette, blir også resten galt – i stedet for å fly til Jesus med dette du ser, prøver du gjerne å overvinne det. Men da får du oppleve nettopp det apostelen skriver om i Rom 7:23: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.»

E.K.

   Du opplever at du slett ikke får ryddet dette ut, men det blomstrer bare alt mer ettersom du prøver å bekjempe det.

   Det står i teksten vår om disiplene at «de tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det de hadde sett.» (v.36b). Men det var i de dager – nå har de åpenbart for oss hva som skjedde der på fjellet, og da må du legge øret til, for nå får du høre hvordan Herren har tenkt å løse ditt problem: «Moses og Elias. De viste seg i herlighet og talte om Hans bortgang, som Han skulle fullbyrde i Jerusalem.» (v.30-31).
   Hørte du det? Han – Han – skulle fullbyrde noe i Jerusalem. Hva var det? Sin bortgang! Det forkynner Skriften uttallige steder, at denne Hans bortgang, det er vår frelse! Det er vår frelses grunn! Det er på dette grunnlag vi blir frelst med andre ord! For denne bortgangs skyld tar Faderen imot deg med åpne armer! Men kun for denne bortgangs skyld! Aldri av noen annen grunn.
   Legger du – eller forsøker du å legge noe til dette, da har du tapt alt. Det var som ei eldre dame sa: Da jeg fikk se dette ble jeg arbeidsledig. Arbeidet var gjort. Det var fullført! Det var fullbrakt! Ingen behøver å legge noe til dette. Derfor heter det også så sant i en sang: «Ingen behøver fortapte å gå.» Så ufattelig mange gjør det, dessverre – men ingen behøver det. For det er betalt for alle. Som du har hørt så mang en gang: «Han er en soning for hele verdens synd!» (1 Joh 2:2).

   «De talte om Hans bortgang, som Han skulle fullbyrde i Jerusalem.» Du ser det var noe som var avgjort i Guds råd, før Jesus kom til denne jord. At Han endte på et kors, det var ikke tegnet på at Hans oppdrag hadde mislyktes, men tvert imot at Guds råd var oppfylt til punkt og prikke. Hans råd som har utvalgt oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt. Altså ikke noe nytt, men fra evighet av! Og hør hvorfor vi er blitt utvalgt i Ham: «- for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.» (Ef 1:4).
   Hør det som om du aldri hadde hørt det før: Hellig og ulastelig for Guds åsyn, ikke i deg, men i Ham! Det er da en forskjell, er det ikke? Han har utvalgt deg i Jesus, for at du ved det skulle være ulastelig og hellig for Hans åsyn! Og så går vi gjerne omkring som om ingenting skulle ha skjedd. Jo, noe har virkelig skjedd – Herren har gjort opp din sak! Det er ikke noe Han skal gjøre, men noe Han har gjort, og det etter sitt evige råd.

   Hør Peter her – han er nettopp som oss: «Peter sa til Jesus: Mester, det er godt at vi er her! La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elias.» Så står det da også videre at «han visste ikke hva han sa.» (v.33).
   Med det samme han hadde sagt dette – ja, mens han ennå talte, står det – kom denne røsten ut av skyen. Det er som om Faderen i særlig grad er imot dette som utfolder seg i Peter her. Det er ikke din tjeneste det er bruk for her Peter, men Jesu. Hør nå hva de samtaler om! Hans bortgang! Det er den tjeneste jeg vil ha! Og siden så Peter dette: Dette vil Faderen at jeg skal vitne om. Hans død og Hans oppstandelse! Hans himmelfart og Hans gjenkomst!
   Hold deg til Ordet, Peter! Så er det da også han som skriver: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2 Pet 1:19).
   Hvordan dette går til – om det skjer i et øyeblikk som det gjorde for min del, eller om det gradvis går opp for ditt hjerte – det er av mindre betydning, bare det nå er denne morgenstjerne som går opp der inne og ikke noe annet. Jesus blir mer og mer klar for deg, og du kan ikke være Ham foruten. Du har sett og erkjent at Guds frelse det er Ham og Ham alene, uten noe slag av tillegg!