|
For å begynne
med det siste verset først - ifølge Studiebibelen menes det her med de
første: De som er innenfor. Og med de siste: De som
er utenfor. Og når vi vet det, da får jo dette verset et veldig
alvor over seg.
De første - da er det jo nærliggende å tenke på det jødiske
folk. De som først fikk «barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen
og gudstjenesten og løftene,» som vi leser det i Rom 9:4.
Vi vet jo både av Skriften og historien, at mange av dem ikke fikk
del i frelsen, og ble dermed blant de siste, det vil si, utenfor.
Likeens vet vi også både av Skriften og av historien, at mange av
hedningene, de siste, fikk del i frelsen, og ble dermed blant de første,
det vil si, innenfor.
Men så stanser det jo ikke der, men mange av dem som er kalt, også
til den kristne menighet - altså ved den nye pakt - blir også stående
blant de siste. Det vil si utenfor. Vi har fortellingen om de ti
jomfruer som tok sine lamper osv., vi har fortellingen om ham som kom
inn i bryllupssalen uten bryllupskledning, og vi har en mengde advarsler
om å ikke la oss forføre, vokt dere! Våk og be! og lignende. «Begynt er ikke
endt,» som det heter i en av våre sanger.
Vi som har
fått evangeliet forkynt - Herren har stilt døren like for oss, og
vitnet: Gå inn gjennom den så blir du frelst! Dette er den frelse jeg
har gjort i stand for deg før verdens grunnvoll ble lagt! Ja, du har
hørt det! Hvordan skal vi så bli bevart i dette? Nå er det forutsatt at
du har gått igjennom denne porten, som heter Jesus Kristi, Guds Sønns
dyrebare blod, utøst til syndenes forlatelse for alt som heter menneske
på jord. Hvordan bli bevart i det? Finnes det noen god oppskrift? Ja - å
bøye seg for alt Guds ord, der det taler til deg!
Du forstår, det er Herren som er den aktive - du er den passive!
Han er giveren - du er mottakeren! Det er vel den vanskeligste oppgave
Han har med oss - å få gjort oss passive. Å få gjort oss til mottakere.
Slike som ligger - eller hviler - i Guds hånd, og får alle ting av Ham.
Vi vil så gjerne opp og gå selv!
Du forstår, den som drives av kjødet, han vokser i seg selv, og
blir gjerne en stor og sterk åndelig person - en som får stadig mindre
bruk for frelseren og forsoneren, Jesus. Han klarer seg godt med det han
kaller Åndens kraft. Eller det går helt motsatt vei, som det skjer med
så mange som ledet vill her, de gir opp. Den som drives av Ånden
derimot, han blir så visst ikke stor og sterk i seg selv, men totalt
avhengig nettopp av frelseren og forsoneren. Han drives
til Jesus, i en klar erkjennelse og bevissthet om, at Han er det eneste
håp! Hva er dette? Hva har skjedd? Jo, han har mistet alt sitt eget! Han
har forlatt alt sitt eget! Og griper han til det igjen - ja, så må han
miste, eller forlate det på ny.
Hva sier Peter, som en talsmann for disippelflokken her?
Dette skjer like etter at Jesus har talt om kamelen og nåløyet. Han
sier: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg.» Forlatt alt! Det
kan jo være betimelig å spørre da: Hva har du forlatt for Jesu skyld?
Har det kostet deg noe som helst å følge Ham? Det er meningen du skal
svare på slike spørsmål, vet du! Kanskje du må si: Nei, jeg vet ikke
at det har kostet meg noe som helst. Da har du iallfall gitt et sant
svar, i det minste. Eller kanskje du har vært blant dem som har slått
slike spørsmål hen i været med at de er loviske, eller du bare har
bøyd glatt utenom fordi de er ubehagelige? Dette er ikke loviskhet
- det er spørsmål om å leve i en sann erkjennelse, det vil si, i lyset!
Han du har fått med å gjøre - David som kjente Ham så inderlig vel,
han vitner om Ham: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av
hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.» (Sal 51:8).
E.K.
|
Er det her
du lever ditt kristenliv? Det er et alvorlig spørsmål det. Du vil
vel ikke ende blant de siste? Vi spør: Hvem er det som ikke kommer
til dette lyset? Og Skriften svarer: «Og dette er dommen, at lyset
er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for
deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset
og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.»
(Joh 3:19-20).
Du må aldri tenke deg at det finnes et kristenliv utenfor dette
lyset! Jesus er dette lyset!
«Vi har
forlatt alt og fulgt deg,» vitnet Peter. Forlatt alt! Var det
helt sant? Ja, det var sant for Peter, så langt han så på det tidspunkt.
Han hadde forlatt sitt hjem, sitt arbeid osv. Altså disse ytre ting. Men
det er noe i det Peter videre sier, som er ganske så avslørende: «Hva
skal da vi få?» Jesus kom for å gi alt - og det for den mest uverdige
synder. Peter spør: Hva skal jeg få! Peter hadde så visst ikke
forlatt alt - han hadde ikke forlatt sitt eget jeg! Der står kamelen
foran nåløyet! Enn du? Kommer du igjennom?
jeg vil spørre deg som er her nå: Må du bli frelst av nåde, også i
dag? Er nåde bare blitt et ord for deg, eller er det blitt selve
redningen? Det eneste håp?
Vi kjenner Peters videre historie, hvordan han satte seg opp imot
Jesu klare ord, fordi han mente å vite bedre. Han mente å kjenne seg
selv bedre enn hva Herren gjorde. Vi kjenner disiplenes historie,
hvordan de sprang for sitt liv, i Getsemanehagen. De hadde visst ikke
forlatt alt. Men Jesus hadde ført dem inn på erkjennelsesveien,
hvor de erkjente og bekjente, og ble gjennom det mer og mer klar over,
og opplyst om, at Jesus var eneste håp, eneste redning.
Det er mennesker som fullstendig har forkastet loven. Men den er
nødvendig til erkjennelse. Lovisk blir det først, når jeg forkynner deg,
at det er frelse i dette. Nei, og atter nei, dette skal tvert imot lære
deg, at det ikke er frelse i noen annen enn Jesus Kristus, og det som
korsfestet!
Nei, min venn, når loven får skinne inn over deg, da avsløres du
som den som elsker ditt eget, elsker dine lyster høyere enn Gud.
Kanskje du skulle prøve å ofre noe for Ham? Neste sydentur for
eksempel, eller noe annet du har så lyst på - så skal du nok snart
erkjenne hva du virkelig elsker. Hva du virkelig elsker! Da skal
du få komme til Jesus som en synder. Ikke i ord, men i sannhet. Da skal
du få komme til Jesus som en fortapt. Ikke i ord, men i sannhet.
Du tenkte
kanskje at kristenliv, det var noe du skulle leve - visse regler og
bud og bønner osv. - men nei, det kan du få overlate til Buddha, kristenliv
er at Kristus får leve i deg! Hør Paulus til slutt: «Jeg er korsfestet
med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.
Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn,
Han som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds
nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død
uten grunn.» (Gal 2:20-21). Og til sin venn, Timoteus: «Han
(Gud) som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets
erkjennelse.» (1 Tim 2:4).
Men du som
har måttet oppgi og forlate for Jesu skyld - kanskje mens du har sittet
og hørt nå - er det noe å få? Ja, hør Jesu ord: «- skal få hundrefold
igjen, og arve evig liv!» (v.29).
|
Vingårdssøndag
/ 14 søndag i treenighetstiden