Lovsang for
Herrens frelse 1. På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. 2. Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse. 3. Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. 4. Og dere skal si på den dag: Takk Herren! Påkall Hans navn! Kunngjør Hans gjerninger blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyet! 5. Syng Herrens pris, for herlige ting har Han gjort! La hele jorden få vite det! 6. Rop høyt og juble, dere som bor på Sion! Stor er Israels Hellige midt iblant dere! |
«På den dag skal du si -»
(v.1a). Profeten - eller rettere sagt, Gud ved profeten, peker hen
på en helt bestemt dag i historien, da du - det vil si, de som bor på Sion
som det heter - altså de som søker Gud og vil høre Ham til, skal si
nettopp det vi leste her. Det er skjedd
det som Han lovte ved profeten Sakarias: «Og jeg tar dette lands misgjerning
bort på én dag.» (Sak 3:9). Så taler Han, Herren, så mange år før det skjer, og sier: «For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg.» (Jes 54:9). - Og straks Han har sagt dette, peker Han på årsaken: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg.» (Jes 54:10). Min fredspakt!
- Da hører du igjen Jesu ord: «Mitt legeme - mitt blod.» Der - og
bare der - finner du årsaken, og ikke i deg selv og din eventuelle
fremgang! - Nei, dette slaktede legeme og dette dyrebare blod har
åpnet himmelens port for den ugudelige, så vidt at det ikke er mulig
å se portstolpene og det øverste dørtre! - For dersom du kan se portstolpene
og det øverste dørtre - det vil si, hvis det legges noen begrensning
på det - ja, så er det ikke Herrens budskap du hører. - Hør bare hva
Han sier om det: «Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger
være langt fra oss.» (Sal 103:12). Kan du se portstolpene her? - Og
videre: «Så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig
over dem som frykter Ham.» (Sal 103:11). - Ser du det øverste dørtre
her? Hvem er så disse som
frykter Ham da? - Jo, det får du svaret på når du stiller spørsmålet: Hvem
tar sin tilflukt til Jesus, det Guds lam? Det er jo ikke den som finner
noe godt i sitt hjerte - verken gudsfrykt eller noe annet - men synd,
verdslighet og ugudelighet! Det er altså dem som nettopp i sin nød
ikke finner noen annen løsning. |
Da Gud så ville vise løftets
arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han
for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige
ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt
til å gripe det håp som ligger foran oss.» (Hebr 6:13-18). Det står om å tale
Ordet med den overbevisning som Ånden gir. Tenk deg da en forkynner for
eksempel som selv ikke eier denne Åndens overbevisning i sitt hjerte - han
vil uvilkårlig «stamme» åndelig talt, når han skal forkynne det for andre.
Og du som er våken, du vil merke det, og tenke: Ja ha, det er altså noe
som fremdeles står tilbake, før jeg kan regne det som mitt! - Men hva
er det? - For han forkynner det jo helt fritt, men med usikkerhet!
Og der står du fast! Det ligger et «dersom» i luften, men det blir ikke
uttalt hva det er. Det gir seg bare til kjenne i forkynnerens
«uklare tone.» «På den dag!» sier Herrens ord. Det er ikke rom for tvil her. Men fordi Han kjenner ditt hjerte, sverger Han ved seg selv. Det ligger Ham alvorlig på hjertet, at du må bli frelst, forstår du - for å prøve å uttrykke det med våre fattige ord. Hva skal du videre
si på den dag? Jo, «se Gud er min frelse!» Gud er det! Og det
kunne jo stått: «...er min frelser!» - Og det ville selvsagt
vært helt rett, men nå står det noe som kaster mer lys over det -
det står: «...er min frelse!» Det er altså ikke bare dette
at Han gir og gjør, men Han er selv alt hva vi trenger til,
i sin egen person! Videre skal du si på
den dag: «Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse.»
(v.2b). Og så står det noe
om kristenlivet her - og det blir sagt mye om kristenlivet i våre
sammenhenger i dag - og da som en motvekt til alt det gale som blir båret
frem, eller det som overhodet ikke blir sagt - og det er bra - men en kan
undres over at det da blir sagt så lite om det viktigste i kristenlivet -
ja, selve grunnlaget for at det i det hele tatt skal være noe kristenliv -
det som vi leser her: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder.»
(v.3). Hør til slutt, hvordan Guds ord uttrykker dette - og vær ikke vantro, men troende, som Jesus sier til Tomas: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham!» (Jes 53:6b). Er ikke det nok for deg, så er det ingen som kan hjelpe deg! |
E.K. |