23 sondag i treenighetstiden

   «Vi er midt oppe i det!» Du kjenner uttrykket.
   Når du har stille og rolige dager eller tider, da kan du la tankene vandre tilbake i tid og dvele ved ting og hendelser som en gang var - «mimre» kalles det gjerne da - eller tenke på en eventuell fremtid, men når du er midt i stormen av ett eller annet slag, da er det nåtiden som gjelder. For du er «midt oppe i det.» Det er her Herrens ord kommer til oss - her i denne teksten, og i så mange andre: Se fremover! Jeg har gitt deg et løfte! Om du ikke ser det nå, så skal det dog skje! Jeg skal fri deg ut av det du nå står overfor, jeg skal vende også det til det gode! Du skal få se mine gjerninger! Hvorfor frykter du?
   Det er en ting vi fremfor alt skulle frykte - og det er å miste Herrens ord og løfte av syne! Og jeg sier ikke Herrens løfter, men Herrens løfte! Men er ikke Herrens løfter mange? Jo, men de er samlet i ett eneste - løftet om velsignelsen i Kristus Jesus: «For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss.» (2 Kor 1:20). I Ham! Ved Ham!
   Du som sitter her nå - deg er gitt en evig velsignelse, og denne velsignelse er gitt deg i Jesus Kristus, Guds Sønn! Men så er det de som tenker: Ja men, jeg er ikke sikker på om jeg er en rett kristen. Eller kanskje til og med: Men jeg er jo ikke en kristen. Det forandrer ingenting på det Gud har gitt! Velsignelsen i Jesus - Guds gave til vår jord - er en glede for alt folket, som det står i juleevangeliet. (Luk 2:10). Gud har velsignet deg - gitt deg velsignelsen i Ham, og det er i det øyeblikk dette går opp for et menneskes hjerte, at det går over fra å være et ugjenfødt verdens barn til et gjenfødt Guds barn. Og da taler jeg ikke engang om den dagen da dette står skinnende og lysende klart for deg, men den dagen da dette budskapet har nådd frem til deg slik at det begynner å dages i ditt hjerte - det vil si at din oppmerksomhet blir trukket bort fra alt annet du trodde du måtte ha med, til dette ene: Jesus gjelder i mitt sted! Når du har begynt å fatte håp ved dette budskap, da er du gått over fra døden til livet! Men det er klart - jo svakere vi er i troen, jo mer dunkelt dette er for oss, dess mer utsatt er vi for å føres på avveie. Derfor er det så om å gjøre å høre, lese og ta til seg evangeliets ord, så vi kan grunnfestes i det.
   Du tenker kanskje som så, at du må tro mer, tro bedre, tro fastere osv. Hvordan vil du få det til? Du kan ikke gjøre noe med det! Det er Ordet som virker tro! Det vil si at det er Herren som virker tro, og det gjør Han ved sitt Ord! Bare hør Ordet du, og overlat til Herren å gjøre sin gjerning!
   Men det er det som er så vanskelig, ikke sant? Vi har så lite tiltro til Herren. Vi vil likesom ha noe mer «håndfast» enn bare Hans ord. Ja, det var det tragiske som kom inn med fallet, at vi mistet tiltroen til Gud - at Han virkelig vil oss vel - ja, det beste! Som du ser det på fallets dag, de gjemte seg i buskene, og prøvde å skjule seg bak fikenblad - for Gud var vel vred for syndens skyld? Og dette ligger så nært for deg å tenke også, når ting står på i livet: Det er Herren som er vred på meg - i ferd med å forkaste meg - for min synds skyld! Det er det samme som du ser hos de første falne på fallets dag!
   Ja, Gud er vred for syndens skyld, men Hans kjærlighet er jo ikke mindre for det! Gud er jo aldri uten kjærlighet! For det er jo ikke bare en følelse som kommer og går hos Ham, men Han er kjærlighet, vitner Ordet! I det øyeblikk Gud var uten kjærlighet, da var Han ikke lenger den samme! Ser du da, at det til enhver tid er mulig å fly til Guds kjærlighet! Og som Johannes vitner i sitt brev: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh 4:9-10).
   Den kjærlighet som var i Gud, da Han besluttet å gi sin enbårne Sønn i synderens sted, den kjærlighet er fremdeles i Ham - ja, som nevnt, Han er denne kjærlighet!

   «Snart skal den som ligger i lenker, bli løst! Han skal ikke dø og gå i graven. Han skal ikke mangle sitt brød.» (v.14).
   Hvorfor har Gud en slik omsorg for synderen? Vi er jo ikke uten skyld i disse lenkene selv! Vi har gått våre egne veier - fulgt våre egne tanker og lyster - uten å spørre Ham om noe. Hvorfor skulle Han bry seg om oss da. Men så gjør Han altså det - så Han ikke engang sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! (Rom 8:32). Han løste våre lenker ved Lammets blod!
   Skal ta med en historie som Jakob Traasdahl fortalte i sin tid: «Den fromme grevinne Huntingdon sa engang til den veldige vekkelsespredikant Whitefield: «Hvordan kan de forsvare de ord de lot falle der borte på marken sist søndag kveld? De sa jo, at om et menneske var så utslitt og ødelagt i syndens tjeneste, at selve djevelen ikke lenger hadde bruk for vedkommende, da ville den Herre Jesus allikevel med inderlig ømhet og barmhjertighet motta en slik en.» Whitefiled svarte: «Jeg skal fortelle dem en liten historie, og så må de selv dømme. De vet at jeg hin kveld sto og forkynte med ryggen vendt mot et usselt hus. Da jeg var ferdig, kom en elendig utseende kvinne til meg og ba meg å besøke en lidelsessøster oppe på takkammeret. Jeg fulgte straks med og ble vitne til et syn, som aldri skal forlate meg, så lenge jeg lever. Der lå en ussel, uttært kvinneskikkelse på en bunke halm. Gjennom et langt liv hadde hun tjent synden og Satan. Nå hadde alle forlatt henne. Satan kunne ikke lenger gjøre bruk av dette uttærte skjelett. Gjennom det åpne vindu nådde disse ord hennes ører: «Om du er så utslitt og ødelagt i syndens tjeneste, at enn ikke djevelen lenger har bruk for deg, vil likevel den Herre Jesus med inderlig ømhet motta og frelse din syndige og urene sjel.»
   Den arme kvinne strakte ut sine armer imot meg som en fortvilet og ropte: «Er det sant? Jeg er utslitt i syndens tjeneste. Kan et slikt avskum bli frelst?» Jeg forkynte livets evangelium for henne, og hvert eneste ord falt som en legende balsam på hennes syke sjel.
   Et par dager etter døde hun, ikke bare uendelig skamfull over sitt forspilte liv, men også uendelig salig i Ham som kom for å søke og frelse de fortapte.»
   Grevinnen foldet sine hender til lov og takk, og store tårer tolket hennes hjertes følelser.

   «Snart skal den som ligger i lenker osv.!» Vi kan ennå kjenne på og endatil merke sterkt disse lenkene i vårt gamle menneske, men vi har fått åpnet øynene for hvor og i hva de er løst - eller rettere i hvem vi er løst fra dem. I evangeliet ser vi inn i friheten - den fullkomne frihet! Den som er av Gud, og nettopp derfor fullkommen!
   Du forkynnes en fullkommen frihet i Guds ord! Har du ikke sett det? Det er derfor Han taler til oss på denne måten så ofte: «Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress, og at du glemmer Herren, din skaper, som utspente himmelen og grunnfestet jorden – at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge?» (v.12-13). Ja, hvem skulle du frykte, du som har Gud til far! Er Han ikke i stand til å ta vare på sine?
   «Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal flykte.» (v.11).
   Dette skal du altså få lov til å se hen til, når du er «midt oppe i det,» som vi sier. Ikke så lett det, sier du. Nei, det er ingen som sier at det er lett, men det er en som sier at du skal få lov! Det er Han som er på tronen ennu!
   Den avmakt du er vitne til på Golgata kors, det er den Guds makt som frelser deg! Dit skal du få lov til å se i din nød, der har du nemlig stadfestelsen! Gud går aldri tilbake på sitt ord - Han vil aldri gjøre det som skjer der ugyldig!