«Jeg, Herren, skaper dette.» (v.8b). Med tanke på det vi leser om her i teksten, må jeg umiddelbart tenke på det kjente vers fra Sal 118:24: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den!» Han skal «la det strømme rettferdighet ned fra skyene!» (v.8). Og det er ikke en hvilken som helst rettferdighet det da er tale om, men det er den Guds rettferdighet Luther fikk åpenbart ved Den Hellige Ånd, Sannhetens ånd, i Rom 1:16-17: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.» Og som David synger så ofte om i sine salmer – blant annet i Sal 71:15: «Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om dine frelsesgjerninger! Og så vers 16: «Jeg vil prise din rettferdighet, din alene.» Og vers 24, i samme salme: «Hele dagen skal min tunge tale om din rettferdighet.» Og som han ber i Sal 31:2: «Frels meg ved din rettferdighet!»
   Det er altså en rettferdighet som blir meg til frelse! En rettferdighet jeg blir frelst ved! Det kan da ikke være en rettferdighet som feller dommen ut fra hva jeg faktisk er i meg selv. Da ville jeg jo ikke bli frelst ved den, men tvert imot dømt!
   Det må altså være en rettferdighet jeg får! En rettferdighet som blir meg gitt! En rettferdighet som ikke er min egen – som ikke har meg som opphav, men kommer annetsteds fra. Ja, nettopp den rettferdighet vi leste om i teksten vår – den Guds rettferdighet, som Han vil la strømme ned fra skyene! Altså sende ovenfra til jord. Og da leser vi profetien om Jesu gjerning og virkning i Jes 53:11: «Ved at de kjenner Ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal Han bære.»
   Men den som er rettferdiggjort er jo nettopp rettferdig! Og det ligger i selve ordet at det ikke er noe han har tilstrebet seg selv, for han er gjort rettferdig! Rettferdiggjort!
   Og det vil igjen ikke si – gjort rettferdig i seg selv, men tilkjent rettferdighet for en annens gjerning. Ved at de kjenner Ham, som vi leste her, vil jo si, at de kjenner Hans gjerning for dem. Å kjenne Jesus vil si det samme som å eie vitnesbyrdet om Ham – Han er sendt meg til frelse! Min rettferdighet, hellighet og forløsning er noe som er sendt meg fra himmelen. Å kjenne til dette, er visdom fra Gud – og i 1 Kor 1:30, kan du nettopp lese at Han er blitt oss visdom fra Gud.
   Alt dette har Gud latt regne ned over oss – latt strømme ned fra oven! Still deg i det regnet og bli ikledd denne rettferdighet fra Gud, for det er en fri gave gitt deg av Ham, hvem du så er! Du kan avvise denne gaven, men ingen kan ta den fra deg – for ingen kan ta det som hører Herren til!
   Vi kan komme i sterke anfektelser på grunn av den synd som bor i oss, og dens mange slags utslag, pluss Satans gloende piler som nærer seg nettopp på dette, men da må du holde fast på dette vitnesbyrd: Min rettferdighet er gitt meg ovenfra! - jeg har fått Jesus Kristi egen rettferdighet, og ingen Satan eller Satans tjener kan finne noe å utsette på den!
   Legg merke til hva som forkynnes som en følge av den rettferdighet som her strømmer ned fra Ham – det bes en bønn om at den må bli tatt imot, så de som mottar kan få del i frukten av denne rettferdighet: «La jorden åpne seg så den kan bære frelse som frukt.» (Jes 45:8). Frukten av denne rettferdighet - som blant annet hos profeten Daniel kalles ikke noe mindre enn en evig rettferdighet (Dan 9:24), evig fordi Han som er denne rettferdighet er evig – det er frelse! Frukten er frelse! Den som har fått del i denne rettferdighet er løftet ut av fordømmelsen og plassert blant de hellige, som er uten flekk og lyte for Gud.
   Og så står det videre om følgene: «- og sammen med den skal den la rettferdighet spire frem.» At denne rettferdighet fra oven finner grobunn her, vil også ha sin virkning på omgivelsene, med andre ord.

   «Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette.» (v.7).

E.K.

   Et mektig ord dette, og vanskelig for oss å forholde oss til. Men Herren har ønsket at vi skal vite dette, i og med at Han har åpenbart det her.
   Ta for deg dette med den ugudelige for eksempel. Skriften åpenbarer to Guds forhold til den ugudelige – vi vet at Han lar lys gå opp for den ugudelige, men også at Han gjør det mørkt for den ugudeliges øyne. Han rettferdiggjør den ugudelige, og Han sender den ugudelige ut på krokete veier, hvor han går til grunne.
   Hva er det dette skilles på? På deres forhold til den rettferdighet Han har latt strømme ned. Det vil si, på deres forhold til Jesus, i hvem denne Hans rettferdighet er oss gitt!
   Du har et veldig klart bilde på dette – et virkelighetens bilde – ved de to røver som ble korsfestet med Jesus. De var begge ugudelige mennesker, men for den ene rant lyset den dagen, for den andre kom mørket. En oppslukt av lyset, og på vei til Paradis, en oppslukt av mørket og på vei til dødsriket! Den ene tok imot Guds rettferdighet, idet han forkastet sin egen, som du hører ham si i Luk 23:40-41: «Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger.»
   Her ser du han kaster sin egen rettferdighetsdrakt i støvet, hvor den rettelig hører hjemme: «Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger.»
   Har du kastet din rettferdighetsdrakt i det samme støvet? Eller har du fremdeles noe å rose deg av innfor Gud?
   Den andre røveren hadde nettopp det, og du vet hvordan det gikk med ham!
   Ingen av oss har en rettferdighet som kan åpne himmelens port for oss – den må vi få av nåde. Og det er jo dette med nåde, som så snart blir så problematisk for oss. Nåden blir så vanskelig å forholde seg til. For du tenker naturlig, alltid, at det må være noe ved deg. Om ikke syndfrihet – nei, bevares, sier du gjerne da – så iallfall å kunne spore noen fremgang i kristelig sinn og gjerning. Renere tanker! Fri fra syndig begjær! Snillere, mer tålmodig, mer opptatt av andres ve og vel, mer lyst til det gode, mindre makelig, osv. Hvor blir det av fremgangen? Det kan bli et himmelropende alvor over et slikt spørsmål!
   Men hør du!: Hva med den rettferdighet Herren har latt strømme ned over oss? Duger den ikke?
   Jo da, vil du kanskje si – men Guds ord taler da om fremgang i helliggjørelse og gudsfrykt! Ja, men hvordan vil du oppnå det? Er du i stand til å helliggjøre deg selv? Ja, det går noen slike saltstøtter omkring blant oss, som får deg til å ønske deg så langt bort fra Guds rike som mulig. Men nå er de, takk og lov, ikke sanne representanter for Hans rike. Men du har kan hende innsett, at skal det gå meg vel i min daglige omgang med Herren, så må jeg stå i en kledning som ikke er av meg.
   Gud har gitt mennesket sin rettferdighet å finne skjul i, men det er jo klart, dess mer du fant av sorten hos deg selv, dess mindre bruk ville du få for den rettferdighet Han har latt strømme ned. Det ligger jo i sakens natur. Derfor lyder helliggjørelsens vei slik, som du leser den i 2 Pet 3:18: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.»
   Ham tilhører æren! Men helliggjørelsens vei, sier du? Jeg synes å kjenne denne veien igjen, som omvendelsens vei, rettferdiggjørelsens vei, frelsens vei! Ja, nettopp! - det er bare én vei! - det er Han som vitner i Joh 14:6, og sier: «Jeg er veien!» Og videre: «- og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

   Ingen kommer til Faderen uten ved meg! Det vil si: Ingen finner Gud, uten ved Ham! Men det vil også si: Ingen kan leve med Gud, uten ved Ham! Ved den rettferdighet Han har latt strømme ned over oss i Jesus Kristus!
   Det er altså ikke en rettferdighet som kreves av oss, men gis oss! Ikke en rettferdighet du må kle deg i, men ikledes!