Nei, ser ikke lenger så sorgfull ut, når du ser - og det går opp for deg - at du har fått et løfte fra Herren, vet du! Og det har du jo fått!

    Skal ikke si så mye om de konkrete ting i denne teksten, men vise til herligheten Hanna fikk oppleve, ved hvor hun gikk med sin nød! Hvor hun møtte opp!
  «En gang hadde de spist og drukket i Silo.» (V.9). De hadde offermåltid og visstnok mye måltider i det store og hele. Det var jo også betegnet som en festreise dette da folket dro opp til Jerusalem. Her i dette tilfelle er det bare en opplysning om at det var slik det hendte – Hanna kom fra et måltid dit ved dørposten i Herrens tempel for å be. Herrens tempel – altså der hvor Herren hadde gitt løfte til sitt folk om at der ville Han møte dem, der ville Han høre dem, der ville Han tilgi dem osv. Dit gikk nå Hanna!
   Om Salomos tempel kan vi lese i 1 Kong 8 – og merk deg at dette er konkrete løfter som Herren stiller seg helt og fullt bak: «La dine øyne være åpne over dette hus natt og dag - det sted som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted. Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem vendt mot dette sted. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi. Når noen synder mot sin neste, og de krever at han skal avlegge ed, og han så kommer inn og sverger foran ditt alter i dette hus, så vil du høre i himmelen og gripe inn og hjelpe dine tjenere til deres rett. Du vil dømme den skyldige skyldig og la hans gjerninger komme over hans eget hode, og du vil dømme den rettferdige rettferdig, og la ham få igjen for sin rettferdighet. Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de synder mot deg, men de så vender om til deg og bekjenner ditt navn og ber og bønnfaller deg om nåde i dette hus, da vil du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet du har gitt deres fedre.»
   Og slik fortsetter det med løfter til folket – og også ut over det, som vi kan lese videre: «Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld - for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm - når han så kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om.»
   Du ser – alt knyttet til dette hus! Ikke den som ber, men det sted og den grunn han ber på! Det er dette du ser praktisert blant muslimene i dag – de vender seg mot Mekka – det er bare det at Gud har ikke satt noen stevne der. Det har ikke noe Guds løfte over seg, slik som templet i Jerusalem hadde.
   Men nå har heller ikke templet i Jerusalem noe slikt løfte over seg, så det er ikke det minste gagn i å bygge det opp igjen. Det trengs ikke lenger noe offersted, for det endegyldige offersted har nå vært i verden – nemlig Golgata! – Det sted hvor Herren selv ofret seg for oss, som Hebreerbrevets forfatter skriver det: «- en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære frem offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde Han én gang for alle da han ofret seg selv.» (Hebr 7:27). «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.» (Hebr 9:12). «Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. (Hebr 10:10.).
   Legg merke til dette som går igjen i disse vers: «- Han én gang for alle!» Som også samme forfatter skriver i Hebr 10:18: «Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.»
   For det er brakt én gang for alle!

  Det som skjedde ved templet – løftene til folket knyttet til det, og at de vendte seg dit i tro på disse løftene fra Gud, det er nå overtatt av Jesus, det endegyldige offer for all vår synd og svikt! Men nå trenger vi ikke lenger noe offersted – vi kan be og tilbe når og hvor vi vil, i tro til de løfter som er knyttet til Ham.

   Nå heter det ikke lenger vendt mot dette sted eller dette hus, men vendt mot Ham – eller i Hans navn som vi gjerne sier - for som vi kan lese i 2 Kor 1:20: «For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss.»
   Det er dette Judas skriver om i Jud 1:3: «Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.»
   Hvilken tro er det tale om her? Jo, han sier det - den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige!
   Denne tro har du altså fordi den er overgitt til deg, som vi hørte av apostelen her. Den er altså gitt deg! Gud er den som gir eller virker troen i et menneske, og det gjør Han ved at Hans Ånd opplyser et menneske i dets indre om sannheten i vitnesbyrdet om Jesus Kristus, Guds Sønn, og Guds offerlam!
   Som Rosenius så sant skriver i en av sine sanger: «Du kan ikke tro, Å, men kjære, så hør!» Ja, hva skal så den som finner at han ikke kan tro høre? «Gud har jo sin Sønn for oss givet!» Gud har jo sin Sønn for deg givet! Hørte du det nå? På samme måte som Han stilte seg helt og fullt bak løftene knyttet til templet, stiller Han seg nå helt og fullt bak løftet om hva som er gitt deg – nettopp deg – i Hans Sønn!
   Og merk deg! – de kunne også vende seg dit når de hadde syndet! Det gjelder også ordet om korset!

   Det er dette som heter å synde i vanvare. Altså du vet ikke engang at det du nå tenkte, sa eller gjorde er synd for Gud. Også det krever ifølge Guds ord soning! Så har du dette som kalles å bli overrumplet av noen synd. Du falt for fristelsen før du egentlig fikk tenkt deg om engang! Det er brukt et ord som når en angriper kaster seg over deg. Og så er det en verre form, det er dette som kalles overtredelse. Dette du gjør som du først av alt visste var synd, og du også fikk tid til å tenke deg om, men du gjorde allikevel, selv om både lov og formaninger sto på begge sider av deg og ropte at dette er synd mot Gud! Da får et menneske se dette, som Hans Nielsens Hauge sang om: «Vis meg fordervelsens avgrunn i meg!» Og særlig hvis dette er noe du vet har skjedd mer enn en gang!
   Men igjen: Vendt mot dette sted forlates også overtredelse! Men når dette skjer i en troendes liv, så er det som ild, når en våkner opp for hva en har gjort – og en skulle ønske en kunne angre dypere, for det hadde vært det rette egentlig! Men så er det bare ett som tar dette bort fra Guds åsyn, og det er ikke din eventuelle dype anger og skamfølelse, men Jesu Kristi, Guds Sønns blod som renser oss fra all – all – synd!
   På det offersted – for å kalle det så – er det bare Herren som blir stor, ikke du!

   Og så har vi det verste tilfelle – det forferdelige bedrag som stenger himmelens port for deg og åpner fortapelsens avgrunn, selv om all verdens synd er sonet – dette Skriften kaller å gjøre synd! Der er ingen forlatelse! Det mennesket vender seg ikke til Golgata med sin synd, egentlig, men kun for å kunne beholde sin synd! Man henviser altså til Guds kjærlighet – ikke den som brakte Ham til et blodig offer, men den som glatter over synd, som om det ikke betydde så mye! Man praktiserer det som åpenbart er synd! Praktiserer! - merk deg det ordet, så ikke du som i din elendighet trenger så inderlig og sårt til Herrens nåde, skal la nettopp den gli bort fra deg!

   Hanna fikk sin Samuel, for hun kom til Herren med og i sin nød, dit hvor Han hadde satt henne stevne! Fest ditt øye på det i kveld! – ja, fest ditt øye på Jesus! Da blir det med deg som med henne: «Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut.» (v.18). Det er faktisk din evige sjel det står om – himmel eller helvete! - og i Ham er løftet om evig himmel og salighet!

E.K.