|
Du skal elske Herren!
Noe
av et bud, ikke sant? Tenk om jeg sa og påla deg å elske
den eller den av menneskene omkring deg - kunne du fått til
det? Selvsagt ikke! Det er jo en hjertesak!
Det er hva det første bud overbeviser meg om
- at jeg ikke elsker Gud, som jeg skylder å elske! Det er også
meningen med budet - å vise meg, opplyse meg om, hvem jeg i
sannhet er, så jeg kan bli frelst ad Herrens vei, og
ikke min egen.
«- å elske Herren deres Gud og vandre på alle Hans
veier, å holde Hans bud og holde fast ved Ham og tjene Ham av hele
deres hjerte og av hele deres sjel,» leste vi her. (v.6).
Det er den lov Herren har
gitt deg som sitter her nå! Og Jesus har sagt om denne lov i Matt
5:17: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven!»
Med andre ord, så står den
da fremdeles ved lag! Og da kan vi lese det en gang til: «- å elske Herren deres Gud og vandre på alle Hans
veier, å holde Hans bud og holde fast ved Ham og tjene Ham av hele
deres hjerte og av hele deres sjel.» Og dette innleder Josva med å
si: «Men pass nøye på at dere lever etter det bud og den lov som Moses,
Herrens tjener, gav dere!» (v.5).
Pass nøye på! Og da har jeg
jo følgelig et betimelig spørsmål til deg, som går omkring og måtte
ha høye tanker om deg selv som kristen: Gjør du dette? Elsker du Herren?
Hør igjen – og la det nå få synke inn! - elsker du Herren!
Det er altså bare et ord
du skal sitte igjen med nå. Elsker!
Men nå kan vi jo et øyeblikk
vende oss fra lovens krav til evangeliet, som du mener at du har fått
tro, og stille det samme spørsmål: Elsker du Herren? Elsker!
Finnes det noe menneske på
jord som elsker Herren slik, at Han vil ta det inn i sin himmel –
det vil si, ta det til seg – på det grunnlag? Her er det mange som
smetter utenom, og tenker – oi, nå ser jeg det! - det er ved det Jesus
har gjort! Og så går en videre uten noen sinne å ha sett sant på seg
selv! Så blir det et slikt mer eller mindre bevisstløst forhold til
Herren. Det blir likesom uten substans, om en kan si det på den måten.
Men la oss ikke gå så snart
videre her. Du bekjenner Jesus, den mishandlede og korsfestede Herre.
Han som var villig å dø i ditt sted, for at du skulle leve ved Ham!
Det har Han villet for deg, og forkynt deg – men ennå er din kjærleik
høgst elendig! - om en kan tale om noen kjærleik overhodet!
Hva synes du om et slikt
menneske? Hvordan bedømmer du en slik en? Det er ille, ikke sant?
Ja, det er jo det! Nå taler vi ikke om rette læresetninger, luthersk/roseniansk
syn, eller hva du nå måtte komme på, men kjærlighet! Har du
det? Hva synes du egentlig om deg selv? Da er det jo viktig at du
synes det samme om deg selv, som Herren synes om deg, ikke sant? Ellers
kan det jo hende at du er på vei til et helt annet sted enn du hadde
tenkt deg! Nå hva synes du?
Jeg gir ganske rikelig i
kollekten, og jeg spanderer mye av min tid i tjeneste for Guds rike,
står på, på vegne av bedehuset osv., - ja, fint det, men uten kjærlighet
til Ham du mener deg å tjene? Hva er det for noe? Det er jo trelldomstjeneste!
Ikke noe mindre! Er det et slikt forhold du ønsker at din ektefelle
skal ha til deg, for eksempel? Jeg tror ikke det.
Hør nå, hva Paulus skriver
i 1 Kor 16:22: «Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet!»
Oi! - står virkelig dette
i Det Nye Testamentet? Ja, det gjør det!
Du som måtte mene å inneha
en slik kjærlighet til Herren, at du kan gå inn til Ham på den, nå
kan du jo få rekke opp din hånd her og nå, og vitne for oss andre
om den!
Se nøye etter nå! Er ikke
kjærligheten der, da er jo alt det andre forgjeves! Apostelen sier
slik om det i 1 Kor 13:1-3: «Om jeg taler med menneskers og englers
tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en
klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter
og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men
ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir alt det jeg eier
til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men
ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Alt dette kan gjøres
av mennesker uten denne kjærlighet!
E.K.
|
Ser du? - det er sannhet, når jeg sier deg, at om ikke kjærligheten
er der – og nå taler vi om deg – så er alt annet forgjeves!
Ikke hopp så snart over dette!
Hva skal da få meg ut av
denne håpløse situasjonen? Paulus stilte dette spørsmål en gang på
denne måte: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens
legeme!» (Rom 7:24).
Dette er jo et spørsmål som
åpenbart er stilt i den største fortvilelse! Fortvilelse over hva?
Nei, over hvem! Nemlig seg selv!
Tror du han hadde funnet
kjærlighet nok hos seg selv? - til og med nå etter at Jesus Kristus
hadde fridd ham ut av hans villfarelse og tilgitt ham de mest blodrøde
synder! Nei, da hadde han ikke hatt noe behov for å rope slik etter
noe annet! Og han fikk noe annet! Som Herren har sagt, det vil si,
lovt: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» (Joh
6:37b).
Hør nå hva han siden vitner
i 2 Kor 5:14: «For Kristi kjærlighet tvinger oss!»
Kristi kjærlighet!
Men den er nå ikke min! Kristus om hvem apostelen også vitner i Gal
2:20b: «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds
Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
Han som elsket meg! Og nå
er det mitt personlige vitnesbyrd: Han som elsket meg! Kristi kjærlighet
til meg!
Men da må jeg vel finne en
grunn til denne kjærlighet jeg er blitt gjenstand for, hos meg selv,
ikke sant? Nei, da møter Hans ufattelige ord meg i Matt 9:13: «Gå
bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke
offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle
syndere.» Det vil si, de som ikke har!
Hvem trenger barmhjertighet?
Sagt med andre ord: Hva slags vesen er det som man må forbarme
seg over?
Ja, han levde i troen på Guds Sønn nå, vitner
Paulus – men hva hadde han å si om dette gamle menneske, som vi nettopp
etterlyste kjærligheten i? Jo, det sier han også i Gal 2:20a: «Jeg
er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus
lever i meg.»
Det kunne bare korsfestes!
Det var ikke liv laga, som vi sier!
Lever du der? Lever du i
Kristi kjærlighet? Om ikke: Hva er det da du regner med? Hva skal
jeg regne med annet enn med Kristi kjærlighet? Det vil si, ikke min
kjærlighet til Gud – som jeg dog skylder Ham – men Hans kjærlighet
til meg! Han som forbarmer seg over den elendige – ja, endatil over
den ugudelige!
Han har mye godt å si om
disse, Josva – det kan aldri bli galt å leve rett – men det er et
sted du må legge dette til sides: Ta av deg på føttene, for det sted
du står på er hellig grunn! Der er det ikke din vandring som gjelder,
men alene Jesu Kristi vandring i ditt sted! «Du gikk for meg - for
meg - en blodig sti, Og jeg som skyldig - skyldig - var,
slapp fri,» som vi synger i en av de kjente sngene våre.
Kanskje har du her og nå
oppdaget – til tross for å, så mange år som kristen – at du knapt
har beveget deg en millimeter fremover siden den første dag, for du
må si om det mest nødvendige loven krever, nemlig kjærlighet, som
er det eneste som kan oppfylle loven – ja, som ifølge Jesu egne ord
hele loven hviler på – den er hos deg høyst elendig!
Det er et både godt og nødvendig
sted for en kristen å leve – da kommer nemlig alt i riktig rekkefølge,
som vi kan lese det i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss
først.»
|
8 søndag
i treenighetstiden
