Dette er en lovsang – en lovsang for Herren, kan vi lese her. Og det de lover og priser Ham for er, at de fikk gå tørrskodd over det Røde hav, mens vannmassene sto som vegger på begge sider av dem, mens den store fiendtlige egypterhæren som ville føre dem i lenker tilbake til trelldommen, fikk sin bane i det samme hav, da de forsøkte å gjøre det samme som Israels barn.
   Denne teksten – denne beretningen om overgangen over det Røde hav, kan åpenbare så mangt. Det kan styre tankene dine inn på forskjellige ting.
   Tenker på en ting – du kan møte mennesker som har lest Bibelen fra perm til perm, kan hende mer enn en gang, men har aldri kommet til tro. Har aldri møtt Ham som er Ordet! - Nei, tvert imot, de kan være de hardeste, mest spottende motstandere, både av kristne og kristendommen i det store og hele.
   Hvordan kan det skje? Jo, de har ikke lest for å finne sannheten – de har ikke lest for finne troen, men de har tvert imot lest for å kunne avvise den! Du kan si de har en innstillingen, hvor de forfølger troen, og dermed også de troende. Så der hvor det ene menneske finner frelse og frigjørelse, nemlig i Ordet, der drukner et annet. Ser du parallellen?

   Den som forfølger Guds ord, forfølger de troende, går til grunne – men den som bøyer seg for Guds ord, for å ta imot det, berges gjennom alt – og det til tross for all kjødets skrøpelighet. Merk deg det – og tenk aldri at dette beror på deg, for da har du allerede tapt. Legg merke til hvem de lovsynger her! De ser – eller innser – at det er Han, og Han alene, som har berget dem fra fienden. Ingen annen kunne gjøre dette!
   Hadde det bare gått opp for dem nå – evangeliet! Han har gjort det! Landet ligger ferdig for dem, og nå vil Han føre dem strake veien dit. Men så vet vi hvordan det går. Det står å lese i Hebr 3:19: «Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.» Og i Hebr 4:3: «Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile!» - og så må du merke deg nøye, hva som så sies: - «- Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.»
   De skulle ikke betale for å komme inn! - gjerningene var fullført! - står det. Og så skriver også apostelen på denne bakgrunn – og da henvendt til oss: «La oss derfor ta oss i vare!» (Hebr 4:1). Ta oss i vare? I vare for hva? Dette er et såre alvorlig og viktig spørsmål å få det rette svar på! Er det som vi vanligvis tenker, fordi vi vanligvis får høre dette i forkynnelsen – alle mulige slags synder? Er det virkelig det apostelen taler om her? Du vil kanskje si: Men apostelen tar vel ikke lettvint på alle mulige slags synder! Nei, selvfølgelig ikke! - men igjen, er det hva han taler om her? Nei, han taler jo om det som stengte dette folket ute fra hvilen i Gud! Og hva var nå det igjen? Jo, vantro! Du tror ikke evangeliet! Du tror ikke Guds godhet! Selv om det er åpenbart!

   Det som er særlig farlig med synden – selv om den er sonet – det er at den kan føre til vantro. Du vender det ryggen, som en Bjørnstjerne Bjørnson, med ett «over evne!» Det er ikke mulig for en som meg! En som slik stadig faller! Og så blir du gående med blikket festet på deg og din svakhet, og ikke på Herren og den Han frelste deg ved, før verdens grunnvoll ble lagt!
Den som stadig reiser seg fra fallet, med blikket festet på Jesus - han ligger ikke under for synden, om han så faller mange ganger den samme dag! Den ligger under, som har gitt opp og ikke lenger tror sine synders nådige forlatelse.
   Når Faderen allerede i evigheten, før noe menneske ennå var til, la dine synder på Sønnen – som du senere i menneskets historie, ser Ham bære den hele og fulle dom for, på et kors utenfor Jerusalem – hvordan kan Han så dømme deg for dem? Bare av én grunn – du tror det ikke! Med andre ord, for vantros skyld!
   Men da blir du jo dømt – ikke for de konkrete synder, som du tenkte – men for vantroens skyld! At du ikke trodde evangeliet!
   Men da er mitt loviske sinn straks på pletten, og roper i sjelen: Men da må jeg jo tro evangeliet! - og tro det rett! - og tro det sterkt og frimodig nok! osv. Ja, jeg tenker du kjenner mer eller mindre til dette! Og da kanskje helst mer!

E.K.

   Men når du har innsett dette, og er blitt enig med Rosenius' vitnesbyrd i sangen: «Du kan ikke tro!» - nei, det er rett: Jeg er en tviler og en vantro av natur! - da er du også åpen for det han videre vitner for deg: «å, men kjære, så hør! Gud har jo sin Sønn for oss givet!» Hør det igjen: Gud har jo sin Sønn for deg givet! Det er hva som skal få deg, synderen, over det Røde hav som står mellom deg og den evige strand, der hjemme hos Gud!

   Har du noen sinne stanset for at det var det Røde hav? Altså fargen! Du har vel hørt sangstrofen, du som har gått en del på bedehuset: «De røde blodsdråper, fra Golgata roper om nåde og frelse for deg.» Og hele Skriften er jo et eneste stort vitnesbyrd om blodet, den kostbare pris, som alene kunne åpne et stengt Paradis!
   Det er ikke noe greit, at du stadig faller. Det er jo ikke noe prisverdig ved det! Gud roser jo ikke synd! Men det er altså ikke noen din seier over dette, som skal bringe deg til himmel og salighet, med Lammets blod som skjuler denne mangfoldighet av synder. Merk deg det! - for det går ikke noen annen vei dit!

   Tenk deg dette havet de vandret gjennom slik – det var jo ikke noe i seg selv, bare vann, og ikke rent, men så kom det røde til – da ble det frelse i det! Gud rørte for Jesu Kristi blods skyld, ved det! Tenk deg dåpsvannet – det er ingenting i seg selv, bare vann, men så kommer det røde til: Blodet! Jesu Kristi dyrebare blod! Da blir det frelse i det!
   Gud møter ikke et menneske på noen annen grunn enn blodets grunn! Men der møter Han deg også! Og altså, igjen! - ikke av noen annen grunn enn denne ene, at Han har utøst sitt blod for deg, til syndenes forlatelse!
   Vi tror på noe som er ferdig! Vi tror på noe som er fullbrakt! Vi tror på noe som er gjennomført! - og det er ikke vi som har gjennomført det, og skal slett ikke gjøre det heller. Det er jo allerede gjort! Og så vitner de på den andre siden av havet: «Herren er en stridsmann, Herren er Hans navn.» (v.3). «Han ble meg til frelse!» - vitner de. (v.2). Ja men, så hør deres vitnesbyrd da: Han ble meg til frelse! Og når ble Han det for vår del – vi som er ført over det sanne røde hav? Da Han utåndet på korset! Der ble Han meg til frelse! Der frelste Han meg!
   Hør et lite ordspill her, som er veldig, om det bare får gå opp for en: Han ble meg til frelse! Hva var det som skjedde der på Golgata? Jo, Han ble meg! Det er derfor Han måtte gå dit! Og så ble det til frelse! Til frelse for meg!

   Hør hvordan han synger om det, H.A. Brorson:

   Jeg ser deg, o Guds Lam, å stå
på Sions bergetopp;
men akk, den vei du måtte gå,
så tung og trang der opp!
Å byrde som på deg var kast,
all verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
så dypt som ingen vet.

   Uskyldig lam som så for meg
deg ville ofre hen,
din kjærlighet har bundet deg
å få meg løst igjen.
Du led og slet vårt fengsels bånd
med naglet fot og hånd,
du gikk med seier av din grav,
din død oss livet gav.

   Og så et vitnesbyrd om den lovsang til Gud, som nok vil overgå den vi leste om i teksten her:

   Hvor vrimler nå omkring din stol
en skare hvit som sne!
Hvert øye stråler som en sol
ved deg, Guds Lam, å se