Bekymre deg ikke!

Mt. 6, 24 - 34

   24. Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. (Mammon: Arameisk ord for penger og rikdom). 25. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? 26. Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres (eders) Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? 27. Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28. Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! 29. Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal Han da ikke meget mer kle dere - dere lite troende? 31. Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? 32. For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. 33. Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! 34. Vær da ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

   Bekymre deg ikke!

   Først av alt må vi jo stanse for hvem Jesus taler til her. Dette er en tekst som nok ofte misbrukes, ut i fra ord som dette i Mt. 5,45: «For Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.»
   Han gjør som sådan ikke forskjell på folk, men har i denne verden gitt oss alt vi trenger til livets opphold - ja, mer! Men dermed er ikke sagt at ingen behøver å bekymre seg. For selv om denne verden er rik nok for alle, ligger den også som apostelen vitner, i det onde (1 Joh. 5,19), og er dermed full av urettferdighet, undertrykkelse, forfordeling (og dermed skjev fordeling), sterke kapitalkrefter osv.
   Den som ikke har grunn til å bekymre seg, er den som søker Guds rike og Hans rettferdighet først. (v.33). De skal få alt dette i tillegg! Og vi skal merke oss ordet få, i teksten her, ellers går tekstens innhold oss like forbi - for det er jo så «urimelig» det Jesus forkynner her.

   Kan hende er det også derfor jeg personlig, aldri har hørt det lagt ut i en preken, hva Jesus faktisk sier her.
   Man reagerer liksom spontant imot det. På samme måte som de mange reagerte på Paulus, da han forkynte: «Hvor synden ble stor ble nåden enda større.» (Rom. 5,20).
   Ja men, da kan vi jo bare holde på å synde med fullt overlegg da, ble det sagt. Men sier ikke Paulus også: «Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde?» (Rom. 2,9).
   De viser ved dette at de ikke fatter - er fremmede - for nådens Ånd og dens virkning, og vil stenge veien inn til «barmhjertighetens Far og all trøsts Gud» (2 Kor. 1,3), for deg som går der så engstelig og nedtynget av dine mange og grove synder. Som om man svekket et menneskes avsky overfor ondskapen og urenheten, ved Guds overstrømmende nåde imot det!

   «Urimeligheten» for vår naturlige tanke og følelse overfor Guds nåde mot syndere, får oss til å ville lukke, eller innsnevre, denne åpne favn for dem. Men du skal vite ut av både Paulus', Jesu eget og hele Skriftens samlede vitnesbyrd at ingenting kan lukke igjen for deg som tross alt kommer! Så kom! - Hvor urimelig du enn måtte synes det er.

   Samme «innsnevring» gjør vi oss så lett skyldige i, overfor denne teksten.
   Paulus har jo sagt: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete.» (2 Tess. 3,10). Ja, dette er jo et ideal. Det skulle jo også bare mangle, men vet du ikke at noen sliter med sin makelighet og medfødte dorskhet innfor Gud, på samme måte som du sliter med din bestemte svakhet og last. Du vet selv hva det er! Dette er kanskje en av de tyngste brister å slite med, da den møter en slik forakt, og har så liten forståelse blant folk flest.

   Jesus kjenner sine troende, de som er av sannheten, og derfor ofte så engstelige og bekymrede, særlig ved at de ser seg selv, og derfor får tanker som: Kan Gud.... når jeg nå engang er som jeg er? Med min makelighet! Jeg som kommer så tungt i gang o.l.
   Her ville det være naturlig for oss å drive på med pisk og trusler og «oppstrammere,» det vil si - lovens svepe!
   Jesus har en helt annen vei her - Han som er kommet for å løse trellen av trellebåndet.

   Når Jesus taler om disse fuglene, liljene og gresset som Gud føder og kler, så er det et vesentlig poeng (Han gjør et poeng av, som vi sier) å få frem at de ikke arbeider, ikke strever, ikke sår, ikke høster, ikke samler og ikke spinner.
   Ser du ikke dette går du glipp av vesentlig innhold i teksten, og du sitter igjen - ikke med hva Jesus faktisk sier, men med hva du mener Han sier. Med hva du synes det er rimelig at Han sier.
   Men Gud føder og kler dem likevel! Dette er ren nådeforkynnelse!
  
   Det er riktignok rett av oss å arbeide, men Gud gir av nåde! Gud gir ikke for din innsats skyld, men ene og alene fordi Han elsker deg som hører Jesus til!

   Vi finner også et ord i Det Gamle Testamente som understreker dette - i Salme 127 leser vi om forskjellen på dem som har overlatt til Herren å bygge huset, og de som strever med dette selv: 
«Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover.»
   Ser du nå hvilket herlig budskap Jesus forkynner her? «Med undring eg ser eg er fri!»
   Og igjen, hvem er det som står i denne stilling? Den som søker Guds rike og Hans rettferdighet først! Og merk! - her står ikke: Som søker å fremme Guds rike og Hans rettferdighet først - men den som søker det først, for sin egen del! Og hvem gjør nå det?
   La oss stille noen andre spørsmål først: Hvem søker først lege? Hvem søker først mat? Hvem søker først vann? Svarene er jo innlysende!
   For å kunne se hvem de er, disse som søker Guds rike og Hans rettferdighet først, må vi vite hva denne rettferdighet og dette riket er. Og vi skal gjøre det helt kort: I Mt. 12,28, sier Jesus til jødene: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Og hos profeten Jeremia heter det - når han profeterer om den kommende Messias (Kristus) i Jer. 33,16: «Og dette er det navn Han skal kalles med: Herren vår rettferdighet!»
   Det er rett og slett Jesus, som vår utfrier, legedom, rettferdighet - ja, alt!

   Hvem søker dette først, uten den som har ondt?

   Men samtidig innebærer denne teksten en alvorlig advarsel til oss. For hvem kan si seg helt fri for næringssorg? Denne trangen til å «sikre seg,» ved hjelp av økonomiske midler.
   Dette er den sikre vei til et liv fullt av bekymring, hvor en ender opp med å frykte for å tørste i hjel, selv når brønnen er full.
   Om dette sier blant annet Paulus i 1 Tim. 6,10: «I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.»
   Denne driften etter rikdom er nok i de aller fleste tilfeller, noe langt mer enn et ønske om nytelse. Det er mer en trang etter å «sikre seg,» og innebærer derfor også en avvisning av Gud som den som er kapabel til å ta seg av oss.

   Dette er mammontjeneste, og kolliderer straks med Guds rike og dets helt andre verdier.
   Når Jesus sier: «Ingen kan tjene to herrer,» så mener Han nettopp det: Ingen! Heller ikke du!

   Stilt overfor dette vil mammontjeneren straks kjenne på ergrelse, og dermed bekrefte Jesu ord videre i v.24 her.

   Slik vil også den som har fått åpnet øynene, og funnet sin rikdom i Gud, på sin side føle forakt overfor dette å «flotte seg» over jordisk rikdom - da han vet hva det er verd til syvende og sist.

   Men vi opplever også i dag, åndsretninger som hevder å være Guds folk (ofte fremfor noen andre!), men som langt mer enn å forkynne den korsfestede og lidende Kristus, gudsfrykt med nøysomhet o.l. forkynner nettopp mammons gleder tilveiebrakt oss nærmest ubegrenset ved Guds hjelp, og et paradisisk, plagefritt liv i denne verden. Det gjelder bare å prestere nok tro, så vil Gud lyde oss.

   Hør nå hva Jesus sier her: «For alt slikt søker hedningene etter.» (v.32). Gud vet - som vi også gjør - at vi trenger til dette. (v.32). Men hva er du fokusert på?
   Jesus har lovt oss som tar vår tilflukt til Ham - helt uten noen betingelser - og det kan du få lov til holde frem for Ham - at Han skal være med oss alle dager, inntil verdens ende (Mt. 28,20), og at Hans (vår) himmelske Far, vil sørge for alt vi trenger til så lenge vi er her. Men Han har ikke lovt oss et plagefritt liv, men sier, nettopp til sine: «Hver dag har nok med sin egen plage.» (v.34b).

E.K.