|
Født på ny
Joh. 3, 1 -
15
1. Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en
av jødenes rådsherrer. 2. Han kom til Jesus om natten og sa til Ham:
Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre
disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham. 3. Jesus svarte og sa
til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny,
kan han ikke se Guds rike. 4. Nikodemus sier til Ham: Hvordan kan et
menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn
i sin mors liv og bli født? 5. Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier
jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn
i Guds rike. 6. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født
av Ånden, er ånd. 7. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må
bli født på ny! 8. Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men
du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med
hver den som er født av Ånden. 9. Nikodemus svarte og sa til Ham: Hvordan
kan dette skje? 10. Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer,
og vet ikke dette? 11. Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om
det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt
vitnesbyrd. 12. Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere
ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?
13. Og ingen er steget opp til himmelen uten Han som er steget ned fra
himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. 14. Og likesom Moses opphøyet
slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, 15. for at
hver den som tror på Ham, skal ha evig liv.
» Det er noe vi
skal særlig merke oss, som vi også ser praktisert i denne teksten, og
som blir til anstøt for mange mennesker: Jesus tar ikke imot noe fra et menneske!
Vi har nemlig ingenting å gi Ham. Vi er fortapte og må frelses.
Dette uttrykkes flere steder blant annet slik: «Menneskesønnen
er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv...«
(Mt. 20,28). Og: «Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem ...
For selv visste Han hva som bodde i mennesket.« (Joh. 2,
24).
Jesus har lyst til barmhjertighet, som Han sier i Mt. 12,7,
og ikke til offer. Altså ikke til at vi bringer Ham ting (gjerninger,
offer), men at vi er barmhjertige.
Og det Han vil ha av oss, er jo aldri noe annet eller mer,
enn hva Han selv er, og har lyst til. Og Guds kjærlighet utøst i sitt
hjerte (Rom. 5,5), kan et ugjenfødt menneske som Nikodemus her aldri
ha, og dermed heller ikke den barmhjertighet Jesus har lyst til.
Det er jo nettopp ved denne utøselse - åpenbaring - av Guds kjærlighet
i hjertet, et menneske i det hele tatt blir en kristen.
Vi ser denne ofringsforståelsen
praktisert her; Nikodemus kommer til Jesus og bringer Ham noe,
en slags anerkjennelse: «Rabbi, vi vet at...« (v.2).
Det som ligger i Jesu svar (v.3), er rett og slett: «Du
Nikodemus og dine kollegaer vet ingenting, for dere er ikke født
på ny. - Det som er en forutsetning for å se Guds rike, og
altså vite noe om det, eller kjenne meg i sannhet, det
har du ikke. Var det ikke slik så hadde du sett hvem jeg er.
Nå holder du meg for å være en lærer kommet fra
Gud, og åpenbarer dermed din åndelige blindhet.
Gud hadde
selvfølgelig uroet Nikodemus og gitt ham den nagende mistanke i hans
indre, at han tross all sin kunnskap befant seg på en blindvei. Ellers
hadde han ikke kommet til Jesus på dette viset. Men at han skulle
befinne seg i et totalt åndelig mørke, det kunne han - den vel
studerte og lærde mann - aldri ha tenkt seg. Derfor dette: «Vi vet.»
Han kommer dermed til Jesus som en slags likemann - vi vet begge
noe om denne sak, Jesus.
Han var jo også
klar over sin stilling i Israel, noe Jesus påpeker i vers 10: «Du
er Israels lærer.« Noe han altså også holdt Jesus for å være.
Jesus ser straks Nikodemus' stilling og den - for ham selv
- uoverstigelige muren som skiller ham fra Guds frelse, og fra å se
Guds rike, og møter ham derfor med en kontant avvisning av hans «offer,«
eller gest.
Jesus ville lede ham til frelse, og da var det bare en
måte å møte ham på: Det er én kunnskap du virkelig trenger nå
Nikodemus - å vite at du ingenting vet som du burde.
Nikodemus kom til
Jesus for å få lys - hvilket for ham betydde ytterligere kunnskap, i
tillegg til det han allerede hadde - og så føres han inn i et absolutt
mørke og en fullstendig forvirring!
Det som er å merke seg her, er jo at dette absolutte mørke
og fullstendige forvirring ikke er noe annet enn hva Nikodemus hele
tiden har befunnet seg i, men nå bringes det frem, nettopp i lyset,
slik at han selv ser det.
Det var ikke dette lys Nikodemus hadde ventet seg, og det
som forårsaker det hele, er dette, for Nikodemus så håpløse utsagnet
Jesus kommer med, om å bli født på ny.
Fariseerne hadde nemlig den tro og lære, at det var en
«guddomsgnist» igjen i menneskets indre. Noe lignende av det vi finner
i «lettvint form» blant oss, når det sies: «Mennesket er godt på
bunnen.» Dette trodde de det kunnes bygges videre på. At iallfall Gud
kunne utvikle det videre.
Da forstår vi blant annet hvilken total avvisning av deres
lære og tro f.eks. Jesu ord: «Menneskesønnen er kommet for å søke
og frelse det som var fortapt,« i virkeligheten var. For
det som var fortapt var jo - ja, nettopp, fortapt. Med andre ord
- det
kunne ikke reddes. Det var ikke grunnlag i det.
Det som er gått i forråtnelse,
kan jo ikke bli friskt kjøtt igjen! Og vi ser altså det samme her -
hvor radikal denne «født på ny» talen måtte lyde for Nikodemus’
ører. Det innebar jo en fullstendig avvisning av hele mennesket,
som var født etter kjødet. Det måtte bli født på ny!
Hører du
som leser, hvor radikalt dette er? Kanskje du skulle stanse noe opp
for det?
Den høye herre hadde
valget nå, mellom å blankt avvise dette - ta anstøt som mange gjør nettopp
her, hvor ens eget går under i møte med den hellige - eller å innta elevplassen
ved Jesu føtter.
Det var et langt steg ned for denne mannen. Hans svar åpenbarer
hans uvitenhet, men han velger det siste - han setter seg ved Jesu føtter.
Noe som uten tvil ble ham til frelse. Nikodemus var en av dem som tok
Jesu legeme ned av korset. Der på korset, hvor de andre fariseerne
og skriftlærde så Jesu endelikt, så Nikodemus «slangen (kobberormen)
i ørkenen.« (v.14). Denne var det Gud, ved Moses, vitnet
om for oss!
Jesus førte ham inn i hans eget mørke og forvirring,
men kun med denne ene hensikt - å kunne åpenbare ham evangeliet, lyset
som skinner nettopp i mørket. Hvor skulle det ellers være behov for lys? Jesus forkynte ham
jo evangeliet i teksten vår, men Nikodemus forsto det neppe da. Men
da han så Jesus på korsets tre, da så han Guds rike. Guds kjærlighet
ble utøst i hans hjerte.
Før dette trodde han og hans likemenn ikke engang når
Jesus talte til dem om de jordiske ting (v.12), som jo var å finne i
dem selv - deres synd f.eks. - Hvordan skulle de da tro dersom Han talte
til dem om de himmelske. Blant annet dette at Han var i himmelen og på
jorden til samme tid? (v.13).
Nikodemus måtte
miste sitt eget for å få del i det nye. Det er jo nettopp hva den nye
fødsel uttrykker - alt må bli nytt.
Det var helt naturlig for Nikodemus - og det er det jo også for oss -
å spørre: «Hva må skje med meg for at jeg skal bli frelst?»
Det er jo mye av dette «veiledningen» går ut på i kristenheten, hva
som må skje med deg.
Jesus snur det helt om: Det må skje noe med Menneskesønnen
for at du skal bli frelst! Han må leve sitt liv fullkomment etter Guds
lov/vilje, Han må gå i døden for syndens skyld og gi sitt rene blod
til en fullkommen soning på himmelens helligdoms alter, og så sier Han:
Dette er det nye du har fått til frelse og evig salighet; mitt
liv, min død, min oppstandelse. Det var dette som
måtte skje. Det du så ofte leter etter hos deg selv, er nettopp hva
Faderen har gitt deg i den Herre Jesus. Derfor heter det også om den troende:
«Se, alt er blitt nytt!«
«Det som er
født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.«
(v.6).
Klarere kan vi vel ikke få det?
Men det kan
likevel være grunn til å spørre alvorlig - (vi har nemlig en lei tendens
til å fare lett over, og ikke se det radikale som faktisk står skrevet):
Hva er det som er født av kjødet? Svaret lyder: Alt som hører
mennesket til! Alt må på skraphaugen, som Paulus uttrykker det: «- alt
er skarn (skrap).» Men han sier noe mer: «- i motsetning til å kjenne
Jesus og bli funnet i Ham.» Det er hva som er født av Ånden.
Ved budskapet/ordet om Menneskesønnen og Hans gjerning tar Han selv
bolig i oss. Det er det nye livet - Kristus i oss.
Er jeg født på ny? spør
du, og leter gjerne i den sammenheng etter ett eller annet der
inne i ditt eget bryst, eller noen manifestasjon i livet. Et motspørsmål:
Har du fått ditt alt i Jesus?
Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg, Guds Lam,
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.
E.K.
|