Guds hjelp i nød
Mt. 10, 17 - 22
17. Men ta
dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og
hudstryke dere i sine synagoger. 18. Og dere skal føres frem for landshøvdinger
og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene. 19.
Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale
eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere
skal si. 20. For der er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler
i dere. 21. Bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn. Og barn
skal reise seg mot foreldre og volde deres død. 22. Og dere skal bli hatet
av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal
bli frelst.
Det er uendelig trist
lesning det vi leser om menneskene her.
Mennesket, det som
ser på seg selv med så stor tro på sine muligheter. Som har dannet og
etablert alle slags institusjoner for å skape og ivareta fred og rettferdighet
på jorden. Som taler om fred og forsoning, solidaritet og enhet - og se,
verden er full av krig, oppløsning og utplyndring, fra den ene nasjonens
og den ene etniske grupperingens kamp mot den annen, og ned til det enkelte
familiemedlems strid mot det annet.
Mennesket satser på
seg selv, og her hører du altså Guds Sønns - Sannhetens - ord:
"Ta dere i vare for menneskene!" (v.17a).
Endatil medlemmer av din nærmeste familie, som f.eks. brødre, fedre og
barn.
Når det gjelder hatet
mot Jesus - Hans navn (v.22a),
ser det ut for at ondskapen
ikke kjenner til noen grenser. Ikke engang de ømmeste familiebånd kan
demme opp for, og stå i veien for den. Barn skal f.eks. volde sine foreldres
død og omvent.
Underlig med denne teksten nå midt i julen hvor mennesker har vært samlet
i skarevis i landets kirker, om "barnet i krybben."
Han er altså åpenbart ikke like populær der Han henger på korsets tre,
og vitner: "Se her, hva din frelse kostet har."
Til og med dette Golgata kors kan mennesket akseptere, så lenge det kun
sees som et menneskes kjærlighetsgjerning. En forbilledlig kjærlighet
som vi oppfordres til å etterligne o.l. Men Guds Sønns død til en soning
for våre synder - å nei! At vår stilling er slik at Gud på dette viset
måtte forsones, det vekker et uendelig hat i det egenrettferdige menneske.
Men
Skriften vitner midt imot dette hat og denne motstand: Dette er sannheten!
Vi mennesker har - siden fallets dag - alltid villet fremstille oss selv
i et gunstigere lys, enn hva sannheten gjør. Derfor også denne innbitte motstand
og åpenbare forfølgelse av nettopp sannheten.
Det var selvrettferdiggjørelsens ånd som inntok oss på den dag.
Legg merke til at det Gud i sin uendelige kjærlighet (Han gav sin Sønn
i vårt sted) vil, er å rettferdiggjøre mennesket, men det kan bare skje
der hvor mennesket har gitt opp å ville rettferdiggjøre seg selv. Det kan bare
skje der hvor mennesket har erkjent sannheten, og dermed tatt denne dommen innover
seg.
Å erkjenne sannheten om seg selv, er å skrive under på Guds dom.
Du og Han er blitt enige! Men å erkjenne sannheten er også mye, mye mer.
Det er også å skrive under på Guds frifinnelsesdom. Det vil si å tro evangeliet!
Er du og Han blitt enige også her?
Det er så mange av dem som er blitt enige med Gud i Hans dom over
mennesket, som aldri - fordi de blir hengende fast ved seg selv og sitt
eget, og ser sant på det - når frem til det "salige stadiet,"
å bli enig med Gud i evangeliet. Og så blir man gående i en grå
og trist tilværelse med få lyspunkt. Tynget av skyld!
Gud taler jo ikke
mindre sant når Han forkynner deg at Han selv har sonet for din synd,
og betalt din gjeld, enn når Han taler om din synd! Det er alltid hel
og full sannhet når Herren taler. Grip det nå! "Du kan ikke tro,
å, men kjære, så hør: Gud har jo sin Sønn for oss givet."
Jesus har talt dette i vår tekst her, til sine, og forberedt dem på det.
De som da vil tro på, og satse på den menneskelige innsats og godvilje, de får
da gjøre det, men er hermed altså advart.
Mange mener at det vi hører om her, hører til i særdeles trange tider –
forfølgelsestider - da det virkelig koster å bekjenne Jesu navn, og følge Ham
- tenk på naziregimet før og under siste krig, og/eller kommunistregimene, slik
som vi kjenner dem - og at derfor mange av svakhet vil gi etter. Det har nok også
noe for seg, men vi skal likevel være obs på at dette også er en av menneskets
utrolig mange veier til å stille seg selv i et gunstigere lys, enn hva sannheten
gjør.
Jesus selv gir én
eneste begrunnelse for denne utrolige ondskapens utfoldelse: "Dere skal bli
hatet av alle for mitt navns skyld." (v.22a).
I Joh. 16,3 sier Han
om det samme: "Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner
Faderen og heller ikke meg."
Da
taler Han om, og fremstiller denne forfølgelsen som en religiøs
handling, fra forfølgernes side.
Så
åndelig blindet er mennesket. Og aller mest kommer det til uttrykk i dets religiøse
utfoldelse.
Blir ikke mennesket
fratatt enhver tro på sin egen religiøse sans' betydning, så når det aldri
frem til frelse og salighet. Det som gis for intet, og det alene til fortapte
syndere.
Menneskets tro på
sin egen betydning fortsetter da ellers å blomstre, også etter at man
er blitt en "kristen." Og så får man da denne tro - og disse
uttalelser -grunnet i et utrolig hovmod og åndelig uforstand, som at "Gud
er avhengig av oss (deg!) om det skal lykkes," o.l.
Vi får også i denne teksten et blikk inn i hva kristen virksomhet egentlig
er. Det er det som blir oss gitt! (v.19).
Det er altså det som Faderens Ånd til enhver tid gjør.
Det har vært mye virksomhet
på jord med betegnelsen kristen, men den eneste kristne virksomhet
som i virkeligheten har vært her, er den som Faderens Ånd har virket.
Mennesker har riktignok vært brukt som redskap, men det er Åndens
virksomhet. Menneskets egen innsats har tvert imot stått i veien for denne
virksomhet, og mang en gang ført på avveie, selv om man i utgangspunktet
mente det vel.
Det er ikke velvilje alene
vi trenger, men åndelig innsikt. Og da kan hende, ikke i første rekke for å kunne
gjøre noe aktivt, men for ikke å bli stående i veien for det Ånden vil gjøre.
Han bruker det som ingenting er. (1
Kor. 1,28). Stans
opp nå for dette ordet, du som ser deg selv som en Kristi stridsmann:
- Ingenting!
Se nå for deg en spade,
ett spett, en hakke osv. Strø dem utover en åker, i tusenvis om du vil.
Tror du det ble noe resultat av det? Start opp en traktor og send den
av sted på egenhånd. Det skulle vel bli saker! Nei, alle ser da vanviddet
i dette. Men hva så når det gjelder Herrens redskap? Spør nå i oppriktighet
og ærlighet: Er det ikke nettopp dette som er tilfelle, så ofte?
Hva
svares gjerne da? Jo hør! "Hva skal det da bli til, om vi ikke osv...!
Redskapet tror på seg selv, og sin egen evne.
Men det blir da vel umulig dette? Ja, og det er nettopp hva det
også er - uten for Gud selv.
Uten denne erkjennelse, hva vil du da ut i striden å gjøre? Hvem
tror du på?
Når Jesus taler om å vokte seg for menneskene, så må vi også ha
i tanke hvordan Skriften gjennomført advarer oss mot å stole på oss
selv og våre egne tanker, selv om det ikke er det Han taler
spesielt om her.
"Mange vil være ydmyke, men ingen vil ydmykes," var det en som
sa. Og sannere kan det vel neppe sies.
Så lenge denne veldige menneskelige virketrangen stimuleres, og roses,
er det knapt noen grense for hva et menneske vil ta på seg, og utholde, men å
settes til side og likesom ikke regnes med - å bli betraktet som ubrukelig, ja
ingenting - hvem kan utholde det?
Men nettopp du
skal få gå - og vite - at det ikke skal være forgjeves. For her er ikke
tale om å sette seg ned med "hendene i fanget," som det heter,
"for jeg er jo ubrukelig" - men å gå i tro til Ham som nettopp
bruker det som ingenting er, i motsetning til å gå i tro på sin egen evne,
eller Guds støtte under egen evne.
Det kommer nok til
å se smått ut det meste kan hende, men du kan være viss på at det skal
stige opp en takk til Gud, både her og der. En takk til Gud!
Det blir nok de færreste
av oss forunt å få utgitt en biografi - i denne verden - om vår egen betydning,
men hør hva som sies hos profeten Malakias: "Da talte de med hverandre,
de som fryktet Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For Hans åsyn ble
det skrevet en minnebok for dem som fryktet Herren og høyaktet Hans navn."
(Mal. 3,16).
Se forskjellen: I verden utsatt
for alles hat, men i himmelen skrives en minnebok!
Hvems gunst vil du
ha? Du kan ikke få både Guds og verdens vennskap! For "vennskap med
verden er fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir
Guds fiende." (Jak.
4,4).
Og som du ser av Jesu
ord i teksten vår - den som vil være Hans venn, blir verdens fiende.
Ja, vennskap med Gud er fiendskap mot verden – verdens vesen.
For Gud og den uomvendte verden er motsetninger.
Ikke å undres på da at de kristne er gjenstand for verdens hat!
Er Gud for meg, så trede
Meg hva der vil imot,
Jeg kan i bønnens
glede
Det felle under fot.
Vil Gud meg gjerne høre,
Har Faderen meg
kjær,
Hva kan meg Satan gjøre
Med all sin helvedhær?
E.K.