De to utganger

Luk. 16, 19 - 31

   19. Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede. 20. Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår. 21. Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans. 22. Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet. 23. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, - da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. 24. Da ropte han, og sa: Far Abraham! forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden. 25. Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines. 26. Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss. 27. Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus - 28. for jeg har fem brødre - for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. 29. Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem! 30. Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg. 31. Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.

   Dette viser oss med all ønskelig tydelighet, at fortapelsens forferdelig gru - «der han var i pine» (v. 23) - ikke er noe som er oppfunnet av mennesker - verken av Romerkirken eller andre - for å skremme folk, men forkynnes av Ham som bærer navnet Sannheten. (Joh. 14,6). Så tvil aldri på det!

   Vi får beskrevet to slags mennesker, og to slags livssituasjoner her - vi må bare vokte oss så vi ikke stirrer oss blinde på de ytre forhold, for det er egentlig ikke dem som er avgjørende her, men de indre.
   Den rike mann gikk ikke fortapt fordi han var rik - selv om både materiell og åndelig rikdom beskrives for oss som en stor fare for vårt åndelige liv, i Skriften, noe vi på vår side skal være forsiktige med å tone ned - men fordi han tilfredsstilles ved de ting som er i verden.
   Dette fører et menneske i fortapelse, sier Jesus oss her, for et slikt menneske vil ikke komme til å søke det som hører Guds rike til, av hjertet. Det er nemlig allerede tilfreds og har ikke behov av noe mer - for ikke å si noe annet - enn hva denne verden kan by på.

   Heller ikke ble Lasarus frelst fordi han var fattig. Fattigdom kan jo tvert imot gjøre et menneske mer opptatt av denne verdens gods og gull, enn noen rikdom kan. Forskjellen blir bare da at den ene har rikdommen mens den andre higer etter den. Men for begges del er det denne avguden (Kol. 3,5) de kneler ned for.
   Se nå hvor denne avgudsdyrkelsen førte den rike mannen. (v.24).

   For Lasarus sin del hadde dette skjedd, at til tross for sitt behov for denne verdens goder (v.21a), for å opprettholde sitt legemlige liv, hadde han lagt sin vei i Guds hånd. Så syk, så fattig og elendig at han innså: Ingenting i denne verden kan egentlig hjelpe meg - bare Gud.
   Dit må Herren føre ethvert menneske, om det skal bli frelst. Om du er rik eller fattig i denne verden - du må se tomheten i all annen rikdom enn denne ene «å vinne Kristus og bli funnet i Ham.» (Fil. 3,8-9).

   Egentlig er Lasarus en beskrivelse av den troende og den troende menighet. Lasarus' legemlige elendighet er en nøyaktig beskrivelse av den åndelige elendighet en troende finner i seg selv/sitt eget.
   Lasarus' rikdom var Herren, og ikke noe han fant i seg selv! Slik er vel også din kristendom?

   Ser du Jesu nådeforkynnelse i denne beretningen? Spør deg selv: Hva hadde denne Lasarus å gi Herren? Hva kunne han gjøre for Jesus? Hva hos ham skulle himmelens Herre finne verd å ha?
   Les gjerne om ham en gang til, før du svarer. (v. 20-21).

   Gjøre noe for Gud?! Han var jo ikke engang i stand til å hjelpe seg selv i denne verden. Han var ikke i stand til å livnære seg ved noe yrke. Han var ikke engang i stand til å tigge! Han var lagt ved den rike manns port, overgitt til deres medlidenhet som fikk øye på ham.
   Men hans utgang beskriver Jesus slik: «- og englene bar ham bort til Abrahams skjød.» (v.22).
   Merk deg at når det er tale om Lasarus' død, så er det tale om engler og Abrahams skjød, med andre ord, ikke noen egentlig død, men tvert imot livet - mens når det er tale om den rike manns død så tales det om begravelse. (v.22b).
   Han fikk det denne verden hadde å by ham til sist - en grav!
   Når det gjaldt hans uendelige åndelige fattigdom - som tilfredsstillelsen i denne verdens goder hadde skjult for ham - hadde verden ikke noe å hjelpe ham med. Det er som om verden roper etter ham, der han farer ned i graven: «Du har nå fått alt jeg hadde å gi!»
   Nå har han forlatt verden og slår sine øyne opp i evigheten, «der han er i pine.» (v.23). For sent!

   Han har åpenbart all sin tid hatt forakt for Guds ord, Skriftene, forkynnelsen som Herren har forsøkt å nå ham ved. Det ser vi i dette, at når han kommer i vånde med tanke på sine brødre - som han nå ser, også er på vei til det samme gruelige sted og tilstand som ham selv - har han ikke tanke for Guds ord, men et under det har han sans for. Om en død sto opp og kom til dem. (v.30).

   Hør hans svar, når Abraham i v. 29 henviser til Guds ord: Men han sa: «Nei, far Abraham!» (v.30a).
   Her åpenbarer han sin fullstendige forkastelse av Guds ord. Dette har alltid vært hans vis - han har aldri villet høre Guds tale, som ville stanse ham på hans ville vei. Og det fordi han opplevde det som om Han alltid ville ta ifra ham det som virkelig var verd å få eie, nemlig kjødets tilfredsstillelse.
   Derfor hadde han heller aldri fått smake kraften i Guds ord og fått øynene åpnet for den sanne rikdom. Dette er altså grunnen til den brutale avvisning av Guds ord som vi er vitne til her. (v.30). Nei, det har han ikke noen tro på.

   Men noe vi skal legge oss på hjerte og sinne - med tanke på mye av den forkynnelse og «kristendom» vi i dag står overfor - det er hva Abraham (og altså Jesus) ikke har noen tro på. (v.31).
   Abraham holder altså fast på at det er ved Moses og profetene (Skriften) et menneske lar seg overbevise, for i dette ordet er ånd og liv - ja, det er i seg selv ånd og liv. (Joh. 6,63). Og lar ikke et menneske seg overbevise ved Ordet, så er det ikke noe annet gitt som det kan bringes til en sann, levende og frelsende tro ved - heller ikke om døde står opp og vitner. (v.31).

   Det er naturlig nok, lett for at det fokuseres på det negative og alvorlige i en beretning som dette, og det skal det da også gjøres - det er nemlig en tendens til å ville svekke deler av Guds ord i dag, for å tilfredsstille verdens sans - men en må ikke fokusere ensidig på det, for også her lyser nådens sol i mørket.
   Vi har nevnt Lasarus' uforskyldte frelse, grunnet på Guds nåde mot de elendige alene, og her peker også Jesus på hvor skatten er å finne - i Skriften!
   Det var det som var gitt jødene, av Gud (og som altså den rike mann trådte under fot), der var Hans frelse åpenbart. Der er den åpenbart også for deg. Vent ikke på noe «merkelig,» men gå til Guds ord! «Be så skal du få, let, så skal du finne, bank på, så skal det lukkes opp for deg!» (Mt.7,7). Hører du løftet?
   Kan hende sier du: «Jeg har lest en del i Guds ord, men jeg får likesom ikke noe ut av det.»
Kanskje er du for mye opptatt av hva du skal få ut av det, enn hva du er av løftet. Han skal sørge for at du får det du trenger.
Kanskje var det nettopp din åndelige blindhet, treghet, uforstand og mørke du trengte å se, først av alt! Se, da har du jo allerede fått lys, der hvor du bare så mørke.
Bibelen finnes i verden av én eneste grunn - at du skal finne hjem til Gud. Du kan derfor være trygg, Han skal overbevise deg, du skal la deg overbevise. (v.31).
   Du må ikke misforstå - som så mange gjør - og tenke at du skal komme troende til ordet! Troen er ikke noen lov du skal oppfylle for å få noe av Gud. Du skal enkelt komme til Guds ord for å høre hva Han har å si deg, og så skal det Han har å si deg, virke tro.
   Du kan være viss på at Han vil tale - ja, Han har allerede talt.

   I denne barnlige tillit til skal du få sette deg ned og lese Hans ord.
   Vi er dessverre mer opptatt med våre tanker om hva vi skal få (og når vi ikke får det, tror vi det er noe galt fatt), enn av hva Gud ser vi trenger til.

   Om den rike mannens skjebne kan vi si, at den er både etter Guds vilje, og ikke etter Guds vilje.
   Guds vilje er det fremfor alt, at den ugudelige skal vende om og få leve - Han vil ingen synders dom og død: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. - Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?» (Esek. 18,23).
   Men - og det må vi være klar over - dersom han ikke vender om, så er det Guds vilje at han skal gå fortapt!

   Gud er ikke ufarlig - men full av nåde og miskunnhet, ubegrenset og ubeskåret overfor den som i sin synd, elendighet og fattigdom vender seg til Ham. Ja, Han blir ikke trett av å tilgi dem. En har sagt det slik: Hva er en troende? Det er et menneske Gud elsker å tilgi!

   Kast igjen et blikk på Lasarus (v.20-21), og se om ikke Hans nåde skulle være nok også for deg! .

   Enn står Jesus og banker,
Enn går Jesus og sanker,
Ennå kaller Han,
Ennå leter Han,
Ennå søker Han deg.

E.K.