Jesus kommer!

Luk. 21, 25 - 33

   25. Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. 26. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. 27. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet. 28. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til. 29. Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. 30. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. 31. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. 32. Sannelig sier jeg dere: Denne slekt skal så visst ikke forgå før det er skjedd alt sammen. 33. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.

   Vi er inne i adventstiden, og også denne søndag finner vi en tekst om Jesu komme. Tiden like før Hans komme, selve Hans komme, og tiden etter Hans komme. Vi skal stanse for det forskjellige etter hvert.

   Tiden like før Hans andre komme er andre steder i Bibelen beskrevet som - og sammenlignet med - fødselsveer hos en kvinne. Dette sier oss også noe om denne tid, og hvordan disse tegn som beskrives vil arte seg.

   En del av de ting som sies om denne siste tid peker på noe helt nytt. Sykdommer, pester, epidemier som synes helt nye og ukjente, og i et veldig omfang. Menneskeskapte naturkatastrofer slik som døde elver og hav, jordskred, tørke osv. Kriger av et omfang og med våpen som verden ikke har sett før.
   Men det meste som beskrives som tegn, er ikke noe nytt og ukjent. Det er ting som har vært her hele tiden, som jordskjelv, vulkanutbrudd, uvær, orkaner, hagl, tørke osv., men det er her tegnet ligger for Hans troende - i bildet på veene.
   Vi vet hvordan de arter seg. De starter svakt og med lange tidsintervaller, for så å øke gradvis på både i hurtighet og styrke, inntil det nærmest ikke er opphold imellom dem.
   Naturkreftene vil være så ute av det normale, og forårsake slike ødeleggelser og katastrofer at det vil bli som vi leser det her: «Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse...» (v.25b). Verden vil ikke lenger fortone seg som noe hyggelig sted for noen.

   Det som kan forundre en i denne sammenheng, er hvordan menneskene til tross for dette ikke vil vende om til Herren - Han som har disse plagene i sin hånd (Åp.16,9) - men klamrer seg til det de har her, og spotter Guds navn.  

   Det vesen og den holdning som har brakt verden inn under denne dom, holder de fast ved, selv om de altså - som vi leser her - blir grepet av angst og fortvilelse og faller i avmakt av redsel og gru! (v.25-26).
   Det er sterke uttrykk. Når redsel og gru når et slikt mål at en faller i avmakt, da er det meget spesielt, for mennesket har det i seg at det i nød kjemper for å berge seg. Selvoppholdelsesdriften er en sterk drift i alt liv, så også i mennesket. Et druknende menneske basker til det siste. Men her - avmakt! Men vende seg til Gud? Nei!

   Det som i særlig grad skal utløse denne avmakt er beskrevet som at «himlenes krefter skal rokkes.» (v.26b).
   Dette som altså har stått fast og fulgt sine baner fra skapelsen av, kommer nå i ulage. «Jorden skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte (tidl. overs.: Hengekøye),» sier Jesaja 24,20. Mennesket som har villet være som Gud, og som i sitt utrolige hovmod og overmot har trodd seg i stand til å beherske og underlegge seg disse kreftene, er nå selv falt i «hendene» på dem, og får til fulle se og erfare hvor små de selv i virkeligheten er.
   Men nå er det for sent. Det er som om selve naturen har fått nok av mennesket, vender seg imot det og liksom vil riste det av seg. Denne, i utgangspunktet Guds skapning, mennesket - kronen på skaperverket - men som har vist seg så uverdig til den høye stilling det var tiltenkt. Det har utnyttet og misbrukt alt som kan utnyttes og misbrukes.
   Hør hva Herren sier ved Jesaja: «Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den må bære sin skyld.» (Jes.24,5-6).
   Dette var altså årsaken. Og ingen miljøbevegelse kan gjøre noe med det. Naturen (skapningen) er på Guds side. Den har ikke syndet, sier Paulus, men ble lagt inn under forgjengelighet på grunn av menneskets fall. (Rom.8,20). 
   Nå vil den ikke bære denne uverdige, opprørske og grådige skapningen lenger. I slike vendinger taler Luther om dette.
   Men den stunder - lengter - etter at Guds barn skal bli åpenbart for da skal også den bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå frem til Guds barns frihet i herligheten. (Rom.8,19-21).
   Nå er det som om den er trett av å vente, og er med på å fremskynde dagen.

   Men midt i dette tilsynelatende mørke skinner altså lyset like klart. Ja, dette innevarsler i virkeligheten bare høylys dag for Guds folk.
   Dette mens verden faller i avmakt overfor det samme, for de har i virkeligheten ingen grunnvoll. Noe som klart åpenbares i dette. - Så får Hans folk da også oppfordringen til å rette seg opp og løfte hodet! (v.28).
   Å løfte hodet overfor en fiende, eller en situasjon, gjør bare den med rette som er viss på seier. Og det er nettopp hva Jesus sier oss med dette! Han ville aldri oppfordre oss til dette, om det var minste grunn til tvil om berettigelsen av det.
   Deres (din) forløsning stunder til! Og hvordan beskrev Paulus den? «Guds barns frihet i herligheten!» Dette innevarsler disse tegn for oss: Sommer! (v.30).

   Han sier det jo like ut her at vi skal vite at Guds rike er nær, ved å se disse ting skje. Guds rike og ikke undergang! La oss si med Spurgeon: «La oss overlate til dem å frykte som har grunn til det.»

   Dette er tiden like før Hans komme. Den kommer til å bli kort fra den bryter frem til det hele er i mål. Det slektsledd som er til idet disse særlige apokalyptiske tegn begynner å vise seg, skal ikke forgå før det er skjedd alt sammen. (v.32).

   Så til Hans komme. (v.27).
   De som går under skal se Ham åpenbare seg i skyen med kraft og stor herlighet.
   Tenk Jesus, Han som de hadde spottet og hånet og latterliggjort sammen med de vitner som hadde forsøkt å vitne om Ham for dem. Nå er rollene byttet fra dagen på Golgata - der Han frivillig lot seg mishandle og drepe for vår alles skyld. Men nå: Han med kraft og stor herlighet, de med avmakt! Han som hadde båret deres synder på sitt legeme - og ble avmektig inntil å svette blod - for at disse skulle slippe disse forferdelige syndens konsekvenser; nå kommer Han som deres dommer.
   Men altså: Til forløsning for sine.

   Og så til slutt: Tiden etter Hans komme. Himmel og jord, i sin nåværende skikkelse har forgått, men ikke Hans ord. (v.33). Nå er det tvert imot oppfylt. Løftene er blitt virkelighet for de troende, og vil evig bestå. Hans ord skal aldri forgå, som Han sier her. (v.33).

Himmel og jord skal brenne
Høyder og berg forsvinne
Men den som tror skal finne
Løftene rokkes ei.

E.K.