23. Så gikk Han i båten, og disiplene fulgte Ham. 24. Og se, det blåste opp en kraftig storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene. Men Han sov. 25. Da gikk disiplene bort til Ham og vekket Ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under. 26. Han svarte: Hvorfor er dere så redde, dere lite troende? Så reiste Han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille. 27. Mennene undret seg og sa: Hva er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige mot?

   Jesus gikk i båten, og disiplene fulgte Ham, leser vi. 
   Ja, da kunne det vel ikke være annet enn godvær i vente? Slik må det jo være når en villig følger Jesus!
   Mange tenker, tror og forkynner slik. Uværet kommer over oss fordi vi ikke har fulgt Jesus som vi burde, fordi vi har glemt å be nok o.l., sies det gjerne da.
   Og det er jo sant - Herren kan sende noe tungt i vår vei for å vekke oss opp, dersom vi er i ferd med å gli bort fra Ham og gå i djevelens snare. Men nå kom disse disiplene i uvær nettopp fordi de fulgte Jesus - og det endatil en kraftig storm. (v.24).
   Hadde de ikke fulgt Ham, kunne de ha sittet trygt i sin stue på land, mens stormen raste.

   Hvor mange har ikke opplevd at stormen brøt løs når de begynte å følge Jesus? Du kan tenke på martyrene. En behøver vel ikke si mer! 
   Hvem har innbilt oss at vi som en naturlig ting skal ha gode dager i denne verden? Fine hus - helst finere enn naboens - fine biler - helst finere enn naboens - og iallfall ikke noe dårligere. Hvor har vi dette fra? Dette er en frukt av verdsliggjøring. Ikke det fine huset og den fine bilen i seg selv, men denne tankegangen. At slik skal det da være! Dette blir da faktisk fremstilt som en troens frukt!
   Prøv dette innfor Gud. Jeg er viss på hva resultatet blir.

   Det er blant annet denne tankegangen som er årsak til mye av de økonomiske problemene i Guds rike. Vi vil ha det som verden - minst!

   Evangeliet gir løfte om en herlighet langt ut over det noe menneske kan fatte - ja, er det i seg selv, og bringer dette inn i et menneskes liv her og nå, slik at det - dersom det får se noe inn i hva det har fått del i ved evangeliet - fryder seg med en usigelig og herliggjort glede, som Peter uttrykker det. (1 Pet. 1,8).
   Stans opp for uttrykkene: Usigelig! Det kan med andre ord ikke uttrykkes i ord. Det er ikke til å få sagt! «Det kan ei forklares, det kan blott erfares, hvor salig det er hos Jesus.»
   Herliggjort! Det er altså ikke naturlig, ikke jordisk. Det er guddommelig. Hvilken glede! Er det rikdom dette?
   Men evangeliet lover ikke godværsdager her i verden. Men det har løfter for dette livet. Han skal bære deg gjennom uværet! Og altså, når Han vil stiller Han stormen. Han skal være der, lover ordet.

   En kraftig storm så båten ble skjult av bølgene. Det var ikke uten grunn de var redde, så lenge blikket var festet på situasjonen. Det var én ting de fullstendig overså på grunn av den truende situasjonen, og det var at Jesus var der - og faktisk sov.
   I en parallell beretning i Mrk.4, sier disiplene til Jesus: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Slik tolket de Jesu rolige søvn midt i stormen. Er vi noe bedre? Har ikke vi også ropt, kan hende mer enn én gang: «Herre, bryr du deg ikke!»

   Men hva var nå den virkelige årsaken til Hans rolige søvn? Det var ingen fare! Han var jo der. Skulle Han ha ført dem ut på sjøen bare for å la dem gå under? Og du - skulle Han ha kalt deg til seg, bare for å la deg gå under?
   Det er ikke noen enkel kunst å se dette midt i stormen. Derfor må du høre ordet. For ordet er sannheten! Heri ligger hele årsaken til denne båtturen, at disiplene - og du - skulle se Hans makt. Han lar deg ikke gå under.
   Jesus taler til deg, ikke i første rekke gjennom forskjellige følelser og opplevelser, men ved sitt ord. Han er nemlig i går og i dag den samme, og forblir det til evig tid. (Hebr. 13,8).

   Det blir ofte nevnt i forbindelse med kristen virksomhet - faren for å springe foran Herren, i stedet for å følge etter. Og en kan ofte føle en har all rimelig grunn til å spørre, når en ser seg om i dag: Er det noen som ikke gjør det?

   Her leser vi: «Så gikk Han i båten, og disiplene fulgte Ham.» (v.23).
   Det var saken - de fulgte Ham - de var fokusert på Ham. De visste ingenting om neste skritt - de visste ingenting om hva de nå skulle inn i - hva de nå skulle lære, enn si - hvorfor!
   De valgte ikke sin gjerning, og de valgte så visst ikke sin måte å være kristne på! De fulgte Ham, og resultatet ble erfart kristenliv. For ingen kan drive «bibelskole» som Herren selv.
   Men som nevnt - noe som er særlig viktig å få med seg her - det var ikke bare for deres skyld. Da hadde ikke beretningen om denne hendelse behøvd å stå i Skriften - men også for din skyld, du som følger Jesus i dag. Også du vil nemlig få oppleve dine stormer, og kan hende også kraftige stormer. Nettopp da lyder altså denne røsten til deg gjennom stormen.

   «Herre, frels oss! Vi går under.» (v.25b).
   Hvordan kunne de gå under så lenge Jesus var ombord? Problemet var rett og slett deres mangel på tro til Ham. Noe Jesus da også påpeker og refser dem for: «Dere lite troende.» (v.26a).
   Vi skal legge merke til, at når Jesus refser dem for dette - det skjedde mer enn en gang - førte det verken til en forkastelse av dem, eller til at Han unnlot å hjelpe dem. Hør dette du også - om du er så lite troende, så er det langt ifra bra, men om du aldri nådde frem til noen større tro, så vil du likevel få all den hjelp som er nødvendig for deg i denne verden, og til sist nå salig hjem til himmelen. Det er nemlig Ham du tror på som er din frelse, og ikke kvantiteten av din tro.
   Det er også noe å ta med seg her, at disiplene måtte lære seg, at de ikke hadde noen tro av seg selv. Vi kan på et vis si at synet og nærværet av Jesus var deres tro.
   Troen ser den usynlige, og den usynliges nærvær virker troen. Troen er en guddommelig sak, virket ved, og oppholdt ved Guds ord og Guds Ånd. Han er i sitt ord, og virksom der det høres, der det leses, der det bes, der det kommes i hu osv.

   Det er dypest sett, hva det vil si å være en synder - at man ikke tror på Jesus. (Joh. 16,9).
   Er det dette du mener, når du bekjenner deg som en synder?
   Men da forstår vi også, at det ikke kan være noen synd der hvor troen på Jesus er. Visst er synd i oss, men ikke for Gud!

   Ja, det var ille for disiplene, sier du, men selv om Jesus sov, så kunne de i det minste se Ham med sine øyne, og konstatere at Han var dog ombord. Mitt problem er - jeg er i tvil om at Han i det hele tatt er «ombord» lenger. Slik som jeg nå engang er også, så finner jeg det ikke urimelig at Han har forlatt meg.
   Har Han forlatt deg? Hva da med Hans løfte: «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ikke forlate deg.» Det står skrevet i Hebr. 13,5. Hør igjen: Det står skrevet i Hebr. 13,5!

   Men kan jeg vær viss på at Han kom «ombord» da jeg kom til Ham og ba om frelse? Ja, vi er oppfinnsomme i negativ lei når vi har det slik. Men det står altså skrevet: «Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» (Joh. 6,37).
   Du ser, skal du komme bort fra Ham, så må du gå!
   Ja men det er nettopp hva jeg er redd for at jeg har gjort, ved min synd.
   Kom ikke Jesus til verden nettopp for å frelse syndere?
   Ja, vi må nok ofte erkjenne - vi som disiplene - vi er lite troende. Det som er virkelig farlig for oss, det er å miste av syne hvem og hvordan Jesus er, for Han er dypest sett vår tro. Du har ingen annen kristen tro enn nettopp hva som er åpenbart deg av Jesus Kristus - av Hans person. Derfor er også målet for oss - fremfor noe annet - så lenge vi er her på jord, å vokse i nåde og kjennskap til Ham. (2 Pet. 3,18).

   Når Jesus seg gøymer, og bøna er stengd,
Og harpa med klage på greina er hengd,
Når livet er berre eit stormande hav,
Og båten så liten - kor skal eg vel av?

   Då høyrer i stormen eg Frelsarens ord,
Det var som Han sov, men Han er då ombord.
Skal båten min søkkja, må Han følgja med,
Men aldri skal Jesus og eg søkkja ned.

E.K.