Hvem er du?

Joh. 1, 19 - 27

   19. Dette er Johannes’ vitnesbyrd da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre Ham: Hvem er du? 20. Da bekjente han og nektet ikke, han bekjente: Jeg er ikke Messias. 21. Og de spurte ham: Hvem er du da? Er du Elias? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. 22. Da sa de til ham: Hvem er du? - så vi kan gi dem svar som har sendt oss. Hva sier du om deg selv? 23. Han sa: Jeg er en røst som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt. 24. De som var utsendt, var fariseere. 25. Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias, og heller ikke Elias eller profeten? 26. Johannes svarte dem: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner, 27. Han som kommer etter meg, Han som jeg ikke er verdig å løse skoremmen for.

   Johannes var en mann utsendt av Gud. (Joh. 1,16). Det var ikke noen «nød for folket,» syn og nidkjærhet for at ting måtte bli rett blant Guds folk eller lignende som drev ham. Det var i det hele tatt ikke noe selvbestaltet ved Johannes og hans gjerning. Han var rett og slett utvalgt til dette fra mors liv av og dertil født!
   I likhet med hva vi også leser om Paulus (Gal. 1,15), og Jeremia. (Jer. 1,5).
   Disse sier det - eller sies det om - men det gjaldt i like stor grad alle de andre vitner i Skriften. Det gjelder også deg. Du er faktisk født til å leve et «program.» «For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» (Ef. 2,10).

   Fremfor alt, og over alt, at du skulle finnes i Jesus Kristus, ikke med din egen rettferdighet den som er av loven, men med den du får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen. (Fil.3,9). Men ut over det er det også en gjerning Han vil gjøre ved deg i verden.
   For at dette skal lykkes peker Herren ut en vei for oss - ikke denne forferdelige og strevsomme trelldomsvei: «Hva vil Gud at jeg skal gjøre i dag?» Og: «Vé meg om jeg ikke lykkes!»
   Mye av forkynnelsen fører inn i dette i dag. Nei, Han forkynner ganske enkelt: «Bli i meg, så...» Og: Bli i min kjærlighet...» Søk inderlig etter samfunnet med Ham! Ellers så taper du målet for ditt liv! Så alvorlig er det.
   Men har du kommet til Jesus, vil likevel ikke din frelse gå tapt om du bommer på dette målet; Guds vilje med ditt liv her på jorden. Du vil bli frelst, dog som gjennom ild. (1 Kor. 3,15).

   Ha alltid klart for deg at det som har med din frelse å gjøre, det er bygget på en helt annen grunn enn hva som skjer ved deg. Men betegnelsen ild tilsier at dette er noe vi burde unngå.
   Hva skulle være større og gledeligere for en kristen, enn å søke inderlig samfunn med Jesus selv? Likevel ser vi så ofte at denne verdens ting og materielle goder stjeler Hans plass.
   For andres vedkommende har de slitt seg så tomme og trette på alt de «må gjøre for Jesus,» som det heter, at de mer enn å søke inderlig samfunn med Ham, føler at de tvert imot trenger til avkobling fra det hele. Og så bommer man på målet!
   For verden - de ufrelste - er denne bom total! De går glipp av alt Gud hadde tenkt til gode for dem.

   En mann utsendt av Gud, det var hva han var, Johannes. Men det er også du, kristen! Et Kristi brev til verden, sier ordet. (2 Kor. 3,3). Også til deg lyder spørsmålet i dag: «Hva sier du om deg selv?» (v.22b). Og da må det jo være både viktig og interessant for oss å se hvordan denne utsendte var.
   Han hadde ingen store ord, verken om seg selv eller sin virksomhet. Bare om den Herre som hadde utsendt ham. Han som han ikke fant seg «verdig til å løse skoremmen for.» (v.27).
   Her finner du ikke Peters pågående frimodighet, før han ble ydmyket - og heller ikke det svartsyn som fortviler over sin egen uverdighet, og lammer alt - men frimodighet i Herren og i Hans nåde.

   Hva sier du om deg selv, min leser?
   Johannes var fylt av Den Hellige Ånd fra mors liv av, vitner Skriften (Luk. 1,15), og disse som i sitt angrep på barnedåpen hevder så overbevist at «et spedbarn kan da ikke tro!» de bør kaste denne overmodige fornuften sin i støvet innfor Herren og lese Luk. 1,44, hvor Elisabet - Johannes’ mor - vitner i sitt møte med Maria, Jesu mor: «For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd!»
   Ikke bare trodde dette fosteret på Jesus, men også slik at han frydet seg i troen.
   Men hvordan kan dette gå til? - spør den vantro fornuften. Ja, hvordan kunne Gud skape alt av ingenting? Eller hva vil det si å ha vært evig til?
   Ett enkelt spørsmål til deg som ellers så frimodig hevder - og det helt i tråd med Guds ord - at «alt er mulig for Gud» (Mrk. 10,27; Luk. 18,27), og at «ingen ting er for vanskelig for Ham» (Jer. 32,17): Kan Han virke tro i et spedbarns hjerte?
   Prøv i det minste å være sann, og ta konsekvensen av det du faktisk ellers forkynner!
   Tro på Jesus Kristus, vår frelser, er en Guds gave, og ikke som så mange tror - av manns vilje.
   En slik Herre var det Johannes var seg bevisst å være utsending for. Derfor fant han ikke så mye ved seg selv som det var verd å tale om.

   Hvem er du? Det var et naturlig spørsmål for fariseerne, og ikke: Hvem representerer du? Eller: Hvem har sendt deg? Denne fokusering på mennesket selv kjenner jo også vi svært godt til. Men et menneske har i denne sammenheng, kun betydning ut ifra hvem som har sendt ham, og i den grad han utfører sin utsenders oppdrag. Hans eget er uinteressant og direkte farlig å bli opptatt med.
   Nå stusset de på om han kunne være Messias! Kom de da aldri på den tanke: Hvis han virkelig er Messias, hva kan det da ha seg at vi ikke kjenner ham?
   At de i det hele tatt spør, er avslørende for dem. Og Johannes sier dem det da også like ut: «- midt iblant dere står den dere ikke kjenner.» (v.26).
   Dette var også noe av det som gjorde Johannes unik i forhold til alle forutgående profeter. De hadde talt - ofte dunkelt - og pekt fremover til Ham som skulle komme, mens Johannes vitner: Jeg har sett det, og jeg har vitnet at Han er Guds Sønn» (Joh.1,34). Han talte om en samtidig!
   Johannes vitnet om en som stod midt iblant dem, som han sier her.

   Se på fariseernes forhold til Guds Messias - det skulle vel ikke være ham, eller ham? - i forhold til f.eks. Simeon og Anna i templet (Luk. 2,25ff), som kjente Ham umiddelbart, så snart foreldrene bar Ham inn. Den Hellige Ånd var over dem! - Det var forskjellen.
   Mens Simeon vitner i glede og fryd om at han nå kan fare herfra i fred, kun på grunn av det barn han holder i armene sine, så hadde disse filtret seg inn i et nett bestående av hundrevis av bud og regler. Mens Simeon og Anna var Guds barn, ved sin venten på Israels trøst (Luk.2,25) - det vil si, deres tro på Ham - får disse andre betegnelsen: «Ormeyngel!» (Mt.3,7). Det vil si, djevelens barn.
   Du kan ha medlidenhet med, be for og forsøke å vitne for ormeyngel, men ikke vente deg noe godt og sant og rett derfra.

   Hvor er disse fariseerne i dag? Jo, deres åndsfrender er midt iblant oss og forfølger den sanne Messias og Hans utsendinger, nå som da.
   Disse to flokkene vandrer side om side gjennom verden, men de er likevel aldeles fremmede for hverandre. Det er ikke noe samfunn - ingen samforståelse - i evangeliet. Det blir alltid strid og ufred der hvor disse kommer sammen. De er ikke av samme Ånd!
   Hva samklang var det mellom Guds utsending Johannes og de gudsdyrkende fariseerne? Åpenbart ingen!
   Fariseerne måtte omvende (ydmyke) seg, stige ned fra den høye stilling de selv hadde inntatt og bli født på ny, ved tro og renselse i Lammets blod.

Det blir sunget en sang av enfoldige små,
De selvkloke vil ikke høre derpå.
Det er sangen om blodet den kostbare pris,
Som alene kan åpne et stengt Paradis.

E.K.