Jesu omsorg

Joh. 15, 26 - 16, 4a.

   26. Når talsmannen kommer, Han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal Han vitne om meg. 27. Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen. 
   1. Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt. 2. De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse. 3. Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. 4. Men dette har jeg talt til dere for at dere, når timen kommer, skal minnes at jeg sa dere det. Men dette sa jeg dere ikke fra begynnelsen av, fordi jeg da var hos dere.

   Ja Herren - i sin store godhet tar Han seg av sine på alle måter. Han vet at de snart skal bli igjen her i verden, etter at Han selv er tatt bort fra dem ved sin lidelse, dom og død (med andre ord - rikelig årsak til anstøt!). Og de samme åndsmakter som sto Jesus etter livet, vil fremdeles være rikelig representert i verden. Disiplene vil bli stående overfor dem, og som vi leser enkelte steder: "Disiplene satt bak lukkede dører, av frykt." Og her står det da videre: "- for jødene." 
   Men som Jesus også sa om den talsmann Han skulle sende dem: "Han skal veilede dere til hele sannheten." (Joh. 16,13). Og gjennom Paulus åpenbarer Han at vi egentlig ikke har kamp imot mennesker, kjøtt og blod, men "mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef. 6,12). 
   Der hvor disse åndsmakter slipper til, der kan de fordreie (synkverve) mennesker så til de grader, at det blir som vi leser det her - og det er Jesus egne ord (hadde vi ikke dem og historiens vitnesbyrd, kunne vi vel ikke tro at det var mulig): "De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse." (v.2).

   Da forstår vi også hva slags mennesker det er tale om. Det er jo ikke alminnelige verdslige mennesker og myndigheter (selv om også de forfølger evangeliet), som er opptatt med å gjøre Gud en dyrkelse.

   Så det som har med den åndelige verden å gjøre, det er på mange måter farlig for oss mennesker. Noe som kanskje burde påpekes mer enn noen gang før også i kristen sammenheng. Vi kommer nemlig alltid i kontakt med noe som er større enn oss selv.

   Det er en slik åpenhet for det åndelige blant folk i dag, sies det. Men hva er det åpenhet for? Er det for den lidende og korsfestede Jesus Kristus, Han som soner våre synder med sitt blod? Er det for sannhetens lys, det som fører til at "syndere om frelse må rope"? Det lys som du forhåpentligvis lever i i dag - det som fører dette med seg at du må klynge deg til Ham, så snart du begynner å se på ditt eget. Er det denne Ånd de søker i dag?

   Jeg opplevde et sted - etter å ha talt over et Paulus' ord - at en representant for de særdeles åndelige strømninger i dag, kom frem til meg og sa: "Det er denne forkynnelsen vi må til livs i dag!" Jeg kunne ikke annet enn å minne ham på at det ikke var mine ord som var talt, men Paulus', Herrens apostels. Jeg kunne ikke fri meg fra at dette Jesu ord, som i dag er en del av vår tekst (v.2), rant meg i hu da.

   Jesus kjente disiplenes bekymring, og Han visste at de ikke kunne bli stående i egen kraft overfor det de siden skulle møte. - Derfor forutsier Han det for dem, slik at de skulle komme i hu, når de sto midt oppe i det: Dette var det Jesus sa oss på forhånd, at vi skulle komme til å oppleve.

   Og Jesus kunne på ingen måte forlate sine, som Han sier om denne talsmannen annetsteds: "Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere." (Joh. 14,18).
   Det er tale om Jesu Ånd i ditt hjerte. Det er Han som er deg nær, i og ved denne Ånd. (Gal. 4,6). 
   Det hører du nok ikke ofte om, når det er tale om disse ting, og derfor er det også så mye forvirring angående dette med Ånden. Men det var dette samfunn Jesus kjøpte oss så dyrt.

   Kan hende har du midt i den religiøse flokken, så ofte opplevd at ditt vitnesbyrd ikke ble tatt imot. De forsto deg ikke! 
   Det hadde du kanskje ikke ventet, for du må gi dem det vitnesbyrd at de er ivrige for Guds rike, en del av dem. - De leser, de ber og de vitner med en glød du kunne misunne dem. - Ja, hva ville du sagt om de gjorde kraftige gjerninger i Jesu navn, drev ut onde ånder og talte profetisk? Du ville følt deg liten, ikke sant? 
   Men så opplever du bare at du likesom ikke får samfunn med disse menneskene. - Jesus peker på hva det kan skyldes her: "De kjenner ikke Faderen og heller ikke meg." (v.3), (se også Mt. 7, 22-23).

   Det er ikke slik det er - som disse åndsretningene fører dine tanker inn på - at du må bli mer (synlig) åndelig, for dermed å stå i et bedre samfunn med Jesus, men tvert imot - du må bli liten og skrøpelig nok til at du kommer til Jesus som du nå engang er, og får alt uforskyldt av nåde, for Jesu skyld - alltid for Jesu skyld. "- da skal Han vitne om meg." (v.26b). 
   De vil føre deg inn på den grunnvoll der du finner frimodighet i din egen åndelighet, og altså ikke i Jesus alene.

   La oss bare se - ut ifra dette - på den store forskjellen, når den åndelige trellen setter seg ned og skal lese Guds ord, i motsetning til det åndelig frigjorte Guds barn. Trellen gransker, prøver å trenge inn i Ordet, som det heter (noe vi alle stadig forledes til, av velmenende ledere), og skal likesom  forstå og dermed "knekke" og åpne noen hemmeligheter.

   Den frigjorte sjelen derimot har allerede fått hemmeligheten åpenbart. Av nåde alt jeg får, for Jesus min frelsers skyld - og setter seg derfor ned med Guds ord under løftet: "- da skal Han vitne om meg." Han skal gjøre det!

   Trellen arbeider, barnet får. Men sett utenfra ser det ut som om de driver med det samme.
   Å være en kristen, det er å være satt inn i et helt nytt forhold, det er å få del i Jesu barnekår. Nå får du alt for en annens skyld, og kan synge av hjertet: "Min trellestand er nå forbi." Mitt eget regnes ikke lenger med.

   "Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen." (v.27). 
   Hvor mange er ikke ført inn under trelldom igjen på grunn av en feil forståelse (ofte grunnet i en feil og lovisk utleggelse) av slike vers. En er ennå ikke blitt så bestandig i nåden, og så forvirres en av et slikt vers, og får snart lagt - og legger på seg selv igjen - det ene bud og den ene regel etter den annen, og så blir kristenlivet så tungt og tregt, gleden og freden som fulgte evangeliets ord flyr bort som en skremt fugl, og sangen og vitnesbyrdet stilner. 
   Men det var jo vitne du skulle! Det er bare det, at dess mer du går inn for det, dess tyngre blir det. Det er så du kunne ønske deg tilbake til tiden før du ble en kristen, da du bare kunne sette deg ned og slappe av med god samvittighet, nå og da. Nå drives du av en indre uro - et krav som ligger og gnager på deg.

   Skal du få en rett evangelisk forståelse av dette, og lignende vers, så hør det slik: Også dere skal komme til å vitne ...for dere har vært med meg. - Som en følge - en frukt - av at du har sett og vært med meg, har du vitnesbyrdet. 
   Det er altså ikke tale om noe annet enn å få bringe videre det du selv har fått. Ånden vitner for deg om Jesus, og du bringer det videre, på det vis og gjennom de åpninger Herren gir deg. 
   Dette, å bruke deg, skal du få legge over på Ham. Alt i Guds rike er gave - uforskyldt av nåde! Det er banneret over det alt sammen. Det er en som har gått foran og banet vei - det er også Han som er med oss hver tid og stund og vitner om dette for oss. Det er også Han som i teksten vår her, sitter midt iblant sine og taler trøstens ord: Stol på meg, jeg skal gjøre det, og du skal få det!
   Det er dette Jesus på forskjellige vis, alltid forsøker å nå igjennom til oss med, men vi er ofte så trege til å høre og forstå.

   Det er som om jeg skulle gå ut og arbeide, og du skulle sitte hjemme og få lønnen. Guds nåde er ufattelig.

   "Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt." (v.1).
   Faren for anstøt ligger der nettopp på grunn av det uforståelige i Guds rike, Hans uransakelige, og for oss underlige tanker og veier. Derfor må Han også så ofte føre deg inn i en krise, hvor du ikke har noen annen mulighet enn å legge din vei i Herrens hånd. Det er nemlig bare da vi virkelig gjør det, ellers kan vi vel ønske og drømme om å gjøre det, men det viser seg gjerne snart at det er vår egen hånd vi har lagt vår vei i. 
   Som en Moses med Rødehavet foran seg og egypterhæren bak seg, står ofte den som Herren tar seg av - i situasjoner bare Herren selv kan finne en vei ut av. 
   Moses’ lykke var det, at han ikke fant noen sti han kunne føre Israelsfolket på, verken til høyre eller venstre, men måtte vente på Herrens inngripen, selv om det nok ikke føltes som noen lykke, før han så Herrens hånd.

   Kan hende er det slik du opplever livet ditt nå? "Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt." (v.1).

   Det aldri var noen som Jesus på jord,
så medynksfull, kjærlig og mild!
Det finnes ei noen som Jesus så stor,
Især for de får som fór vill.

E.K.