16. Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør. De gjør ansiktet sitt ukjennelig for å vise folk at de faster. Sannelig sier jeg dere: De har fått sin lønn. 17. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, 18. så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

   Ja, hvor rammer ikke denne talen oss også i dag! Alt vårt snakk om tjenesten for Herren, våre nådegaver, hva Gud har brukt oss til o.l. - Noe som alltid har dette i bunn, å fremstille vår egen gudsfrykt.
   Vi vil være beundringsverdige, og ta oss godt ut i andres øyne - for Gud bruker vel ikke hvem som helst! - Han tar vel ikke hvem som helst i sin tjeneste!
   Hør hva Jesus her sier, om hva som faktisk skjer i det øyeblikk du har oppnådd denne ros hos andre: «De har fått sin lønn.» (v.16). Det blir din lønn! Og det er vel rettferdig nok, for når sant skal sies, var det vel det du arbeidet for å oppnå? Hva er da mer naturlig og rettferdig, enn at det også blir nettopp hva du får?

   Igjen, når disse Jesus taler om her, gjorde seg så mye umake for å oppnå beundring hos andre for denne gjernings skyld, hva var da mer naturlig og rettferdig enn at det også ble deres lønn?
   Hvorfor skulle Faderen lønne dem - det var jo ikke for Ham dette var gjort.
   Denne dom rammer nok mer iblant oss enn vi liker å tenke på.

   Gud bruker vel ikke hvem som helst! Ja slik tenker vi, og så vil vi gjøre oss selv store på f.eks. en tjeneste i Guds rike. Man viser gjerne til sine «papirer,» og det tas hensyn til slike «papirer» ved ansettelser osv. - just som i verden. Men dette viser bare hvor langt borte fra Herrens tanker og veier vi er.
   Hør nå hva Guds ord sier om den saken - hva er i virkeligheten kvalifikasjonen for å være et brukbart redskap i Guds rike?: «Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg... det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg... det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er...» (1 Kor. 1,27-28).
   Stans nå riktig opp for disse ordene, disse begrepene, og fatt at dette er virkeligheten! Dette mener Herren fullt ut! Dette er Hans sanne, pålitelige ord! Dette er hva Han har utvalgt - dette er hva Han bruker. Dette er den nødvendige kvalifikasjon - slik at Paulus endatil sier at «hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis.» (1 Kor. 3,18).
   Ærlig talt - kjenner du ikke på anstøtet nå? Protestene: Det kan da ikke være slik? Er dette noe å komme til verden med? Tenk å bli fremstilt som, og slått i hartkorn med slike noen! Verden vil jo le av en! - En må da ha noe å vise til!
   Dette kaller Skriften - kjødets anstøt. Kjødet, det som nettopp vil være noe.

   Men når Herren sier at dette er hva Han har utvalgt, og dette er hva Han bruker, så innebærer det også at Han ikke bruker noe annet. Det er virkelig en nødvendig kvalifikasjon dette - slik at det som er noe, først må bli gjort til intet, før det kan brukes.

   Hadde vi mer levd i Herrens tanker enn i våre egne, ville all selvros ha opphørt, og vi ville sagt i sannhet - og ikke bare med munnen - med Paulus, han som virkelig hadde det han kunne rose seg av etter kjødet, om noen kunne: «Det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal. 6,14). «Den som roser seg, han rose seg i Herren!» (1 Kor. 1,31). «Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» (1 Kor. 4,7), osv.
   Dette er bare noen av de steder hvor Paulus peker på nettopp dette, og vi ser at han roser seg av Herren, av Hans kors, av hva han har fått osv. Men hva roser han seg da av, hva hans egen person angår? - For han roser jo også noe ved sin egen person, Paulus! La oss høre: «Meg selv vil jeg ikke rose meg av uten av min svakhet.» (2 Kor. 12,5). «Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet.» (2 Kor. 12,10). «For vi gleder oss når vi er svake.» (2 Kor. 13,9).
   Skulle du hørt slikt! Se deg om i verden - hvem roser seg av dette? Og - og dette er det alvorlige - hvem roser seg av slikt i Guds menighet? Gjør du?
   Ja du, min leser, som kan hende er en habil Bibelleser, dette har du da ofte lest. Lest ja - men har du virkelig stanset opp for hva Paulus egentlig forkynner her? Og enda mer - lever du det? Ligner du Paulus? - Det vil si, ligner du en tro Herrens tjener, eller ligner du en selvhjulpen kjødets tjener?

   Mange vil gjerne ligne Paulus i de høye åpenbaringer han hadde, i de nådegaver som var virksomme i ham, i de undergjerninger han gjorde o.l. - men ser du ikke at dette nettopp er hva kjødet attrår? - Det er nettopp den samme beveggrunn verden har for sin attrå.
   Spørsmålet er: Vil du ligne Paulus i det forannevnte? Hvorfor ikke spørre deg like ut: Roser du deg av din svakhet? - Eller lever du ikke i samsvar med Herrens vilje her?

   Svakhet er da ikke noe å rose seg av overfor verden! - Nei, og den som lever der, han har da også fått noe ganske annet å rose seg av, og vitne om enn sitt eget - nemlig Jesus Kristus og Ham korsfestet.

   «Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør.» (v.16).
   Det står om noen som heller ville ha ære av mennesker enn av Gud. Her ser du Jesu beskrivelse av dem.
   Disse blir ofte rost i verden, og også opphøyd i menigheten som særlig åndelige, men hør Jesu dom: «...slik hyklerne gjør!»
   Vil du heller ha denne dom? Vil du heller bli slått i hartkorn med dem, enn for en kort tid å bære verdens forsmedelse og mishag og spott? Du må virkelig gjøre dette opp med deg selv, du som har tenkt deg til himmel og salighet på den veien som faktisk fører dit!
   «Han (Moses) valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt.» (Hebr. 11,25-26).

   Hva er dette for en ny lov å oppfylle, vil vel mang en «evangelisk» kunne spørre her, og dermed bare vise hvor langt fra Guds rike han i virkeligheten er.
   En sann troende har sluttet å oppfylle lover, men er kjent på Herrens veier!

   Men akk, jeg har et kjød
Som alltid gjør meg møye,
Det er jo dømt til død,
Men vil seg ikke bøye.
Dog Jesus visste vel
Fra før mitt hjertes nød,
Han sier meg: Fortell
Din jammer all for Gud!

E.K.