 Lev
og vandre i Ånden! Gal.
5, 25 - 6, 5 25.
Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! 26. La oss ikke ha lyst
til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.
1. Brødre! Om
også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til
rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også
blir fristet. 2. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. 3.
For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.
4. La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv
er, ikke for det andre er! 5. For hver skal bære sin egen bør.
Å leve i Ånden, og å vandre i Ånden, leser vi om her. Og da er det de som tenker
at dette er å gå omkring som noen slike superkristne og likesom strø om seg med
nådegaver og tegn og under osv. Men er det virkelig inn i en slik erkjennelse
- selverkjennelse - Den Hellige Ånd fører et menneske?
Hele den
teksten vi nå leste taler jo et klart språk imot dette her, at vi selv - vår person
- kommer i sentrum.
Den Hellige Ånd er ikke kommet til jord for
å gjøre oss store i egne øyne, men tvert imot for å gjøre Jesus stor og umistelig
for oss.
Og hvem er det Jesus blir stor og umistelig for? Hva
slags folk er det? Det skjønner vi best av å se hvem Jesus er, og hva gjerning
Han hadde på jord. Han presenterer seg jo for oss i sitt ord: «Jeg er ikke
kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mt.
9,13). «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk.
19,10). Og de som vitnet sant
om Ham: «Hun (Maria) skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han
skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Mt.
1,21). Og så kjenner vi vel dette
velsignede vitnesbyrd fra døperen Johannes' munn: «Se der Guds lam, som bærer
verdens synd!» (Joh. 1,29).
Vi hører også Jesu egne ord i fariseeren Simons hus - fariseeren
som nettopp trodde og levde etter den lære, at han selv skulle bli from og gudfryktig og
åndelig stor - der sier Han i forbindelse med denne synderinnen som lå gråtende
ved føttene Hans: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun
meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.» (Luk.
7,47).
Jesus
innleder denne samtalen med fariseeren Simon ved å si: «Simon, jeg har noe å si
deg.» (v.40).
Og du som hører nå - har Han noe å si deg? Noe du trenger å høre.
Skulle du fremdeles ha noen grunn til å lure på hvem, og hva slags folk, Jesus
er blitt stor og umistelig for?
Det må jo nødvendigvis være
de Han er kommet for. Og det er ikke de store, men de små. Han som gjerne setter
seg nederst ved bordet og synes han ikke riktig hører hjemme i dette fine laget.
Det står om en av dem i Skriften: «Men tolleren stod langt borte.
Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og
sa: Gud, vær meg synder nådig!» (Luk.
18,13).
Du ser
hvor han plasserte seg selv. Han var ikke som en av dem vi advares mot i teksten
vår - en som hadde store tanker om seg selv og sin egen åndelighet, men plasserte
seg nederst ved bordet - ja, våget ikke engang å sette seg der, men sto nede ved
døren. Langt borte, sier Jesus her.
Men se nå hvor Jesus plasserte
ham: «Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus.» (Luk. 18,14).
Han plasserte ham øverst ved bordet! For den som er rettferdiggjort
fra sine synder, han omgås Gud!
Han følte seg nok ikke slik tolleren,
der han gikk hjem til sitt hus. Men så beror det heller ikke på hva du føler,
men på hva Jesus sier.
Vi leser om den såkalte gamle Simeon i templet - han som sto der og vitnet så
frimodig med Jesusbarnet i armene, at nå kunne han fare herfra i fred, for hans
øyne hadde sett Guds frelse - at han i særlig grad vandret i Ånden. Den Hellige
Ånd hadde blant annet vitnet for ham, at han ikke skulle se døden før han hadde
sett Guds Herrens Messias. (Luk. 2).
Hvor hadde denne omgang med
Ånden ført gamle Simeon? Til opptatthet med sin egen fortreffelige åndelighet?
Til å vokse i egne øyne? Nei, hør hva Ordet vitner, der han kommer, drevet av
Den Hellige Ånd - hvor driver Ånden ham? Til templet, der hvor Jesusbarnet var.
Han som altså var kommet for å frelse sitt folk fra deres synder!
Det var noen i Israel som var overmåte åndelige i egne øyne - mennesker hvis hele
tilværelse gikk ut på å vokse i gudsfrykt og åndelighet. Hør hva Jesus sier til
dem: «Dere kjenner verken meg eller min Far.» (Joh.
8,19).
Og så
tilføyer Han noe fint - noe vi skal merke oss: «Hvis dere kjente meg, da kjente
dere også min Far.»
Det er altså tale om en fullkommen
og fullstendig samklang her! Det er Faderen som har sendt oss sin frelse!
Det er Faderen som søker å frelse de fortapte syndere!
Det er ofte en
slik tanke ute og går blant oss, at Faderen Han er vred og opphøyd
og utilnærmelig - ja, farlig å ha med å gjøre, men så har den
gode og kjærlige Jesus stilt seg imellom, og likesom beskytter oss
mot Ham og Hans vrede over synden.
Det kan ikke bli mer feil dette. Denne farlige vreden,
det er Guds hellighets vrede over synd det, og den er like stor i
dag som alltid, og vil alltid være det. Denne vrede er også i Lammet
- i Jesus. Frelsen dreier seg jo nettopp om - er en åpenbaring av
- hvordan Gud i sitt evige råd har tenkt ut, hvordan Han skal frelse
oss fra å måtte møte denne vrede. Sin hellighet kan Han jo ikke oppgi!
Så måtte Han lage til en drakt som kunne skjule vår synd fullstendig!
Og denne drakt heter Jesu Kristi rettferdighet! Den som gis oss ved
troen.
Så leser vi om det: «Derfor kan Han (Jesus) også fullkomment frelse dem som
kommer til Gud ved Ham.» (Hebr.
7,25).
Du kommer til Gud ved Ham! Det er Faderens frelsesplan du møter i evangeliet!
Men det er ingen frelse utenfor Jesus! Bare en fortærende ild imot
all synd! Ser
du nå hva apostelen mener med å leve og vandre i Ånden? Ser du hvor fjernt fra
livet i Ånden disse ting han advarer imot i virkeligheten er?
«La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner
hverandre.» (v.26).
Ja, det er virkelig tale om tom ære, når en fortapt sjel begynner
å gjøre seg til av hva han er i seg selv! Du som bare kan bli frelst av pur nåde!
Hvorfor skulle du heve deg over noen annen?
Er det ikke slik,
at så snart du finner en eller annen som du synes du med rette kan kritisere,
så vokser du likesom selv? Slik er ikke jeg! Er ikke det deilig? Da vokser kjødet
- den gamle Adam kommer til liv. Det er bare den svære og alvorlige hake ved det,
at dersom han får leve, da må du dø! Den evige død!
Hadde vi
virkelig forstått det, da hadde vi ikke vært så snare til å gi ham mat, som det
vi ofte er! Og
så er det en ting som særlig følger dette å leve sant med Gud - du blir mild i
din dom over andre syndere og andres synd. Du blir en slik en som apostelen taler
om her i teksten: «Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en
eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets
ånd.»
Ikke trå på ham! Ikke døm han nord og ned! Ikke utsett
ham for noe ondt! Men hjelp ham til rette!
Hjelp ham!
Det er Jesu Kristi sinnelag dette! Det er jo slik Han er overfor oss! Men det kan opphøre! Det er det Han peker på i fortellingen om den ubarmhjertige
medtjener!
I kveld er det altså dette sinnelag du står overfor!
Jesus, Han som ser deg nettopp nå - kanskje forferdes du over Hans ord i kveld?
Gud vær meg arme synder nådig! - Når jeg møter ditt ord, da ser jeg at jeg
er en stor synder! - Han har dette sinnelag overfor deg som kommer til Ham med
din synd!
Å du, hvor fint om du kunne ha møtt mer av det hos
brødrene også, ikke sant? Og, å du, hvor fint om du selv kunne hatt mer av det!
Men dette sinn vokser bare frem der et menneske lever i sannhets
erkjennelse - der hvor det fremfor alt ser seg selv!
Har du truffet
på disse mange i forsamlingen som absolutt ikke vil høre om synd? Det er fordi
det er den gamle Adam som fremdeles styrer skuta. Det følger ulykke med slike
mennesker i forsamlingen - de gir sannheten trange kår. Det frelsende budskap
får ikke lyde fullt ut!
Vi skal ikke tale om menneskets synd og fortapthet, er det de som sier - vi skal
forkynne Kristus!
Det er bunn falskt! Du kan da ikke forkynne
Kristus sant, dersom du ikke forkynner det Han selv vitner om seg selv - at Han er
kommet for å kalle syndere, og søker og frelser det som er fortapt!
Noen annen Kristus finnes ikke, bortsett fra i disse menneskenes fantasi.
«La enhver prøve sin egen gjerning,» leser vi her. (v.4).
Ja, kanskje det er det som mangler oss så ofte - at vi virkelig måler
den, ikke i forhold til naboen, men på Guds hellige lov og vilje!
Å bære en annens byrde, er ofte ikke annet enn å komme med det forløsende ordet
til den som strever med sitt eget. «Han» sier apostelen, og taler da
om Herren, «som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem
som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud.» (2 Kor. 1,4).
Men den som er stor og selvhjulpen i egne øyne trenger jo ingen trøst
av Gud - og har da heller ikke noen trøst å bringe andre!
«Gud, vær meg synder nådig!» (Luk.
18,13).
Blir du selvfornøyet,
Har du alt deg bøyet
Bort fra livets sti.
Bare
de som kjenner
Syndens nød, seg vender
Hen til nåden fri! E.K. |