Takk Gud!
1 Kor. 1, 4 - 9
4. Jeg takker alltid min Gud for
dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus. 5. For i
Ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, 6. fordi
Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, 7. slik at dere ikke
mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.
8. Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være
ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag. 9. Gud er trofast, Han som
kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
Vi skal først av alt stanse for hvem han er, han som taler
og skriver her, for det er også en del av budskapet. Han som taler her er
nemlig åpenbart ikke den som han engang var - det har skjedd noe radikalt
og gjennomgripende med ham.
Vi har altså med andre ord med et omvendt menneske å gjøre her, og det forteller
oss jo da, hva sann kristen omvendelse er for noe.
Han var engang Saulus fra Tarsus, en forskrekkelig, jødisk religiøs
lovtrell, en som gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i sitt
folk, som han uttrykker det selv. (Gal. 1,14) - Og som han vitner om det
for filipperne: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil. 3,6). - Uten lyte - det vil si,
uangripelig! Hører du hvem han vitner om da? - Seg selv!
- For han er Saulus fra Tarsus, et uomvendt religiøst menneske.
Og så vitner han i denne tilstand, ikke bare om sin egen
fortreffelighet, men også om sitt partis fortreffelighet: «- det strengeste parti av vår
gudsdyrkelse,» sier han om det. (Ap.gj. 26,5).
Det er jo klart, de beste må jo tilhøre det beste!
Så sto de der da og strålte for hverandre, uten den minste
«krøll på skjorta,» og ba: «Takk Gud, at vi ikke er som andre
mennesker!»
Som sådan sto han der, Saulus, da den første kristne martyr ble sendt inn
i evigheten, under steinregnet fra de rettroende jøder, fordi han hadde
våget å vitne om Jesu rettferdighet, i stedet for vår egen.
Og slik har det stått mange, mange av den ånd, og forsvart overgrep
mot Jesu vitner, og gjør det den dag i dag - for de kan ikke annet,
så lenge de er av den ånd, egenrettferdighetens ånd, som finner det
gode i seg selv!
Saulus fant det gode i sin gudsdyrkelse, det var det som
skulle sikre ham adgang til himmel og salighet, den rette måte å
tilfredsstille Guds krav på - og så så han ikke, at det han satte sin lit til, med tanke
på møtet med Gud, det var nettopp det som Gud selv hadde naglet til
korset, ved Jesus Kristus, sin Sønn.
Hva er det du setter din lit til?
Saulus levde i synd, der han spradet omkring, uten lyte etter
lovens krav! Mennesker omkring ham så en from gudsdyrker, en som tok det
så alvorlig som de fleste bare kunne drømme om å få til - han var et forbilde
blant sine - men Gud som ser til hjertet, Han så en morder, et mordersinn!
Hva ser Han i ditt hjerte?
Jo, der er nok mye synd, men i motsetning til så mange andre, kjemper jeg
iallfall imot, og vil gjerne det gode, det som er rett for Gud!
Ja, tenk om vi kunne kommet inn i himmelen på det! - Men Gud sier ikke: Vil det gode! - men:
Gjør det!
Skal vi også gå denne «gode vilje» noe etter i sømmene og spørre: Hvorfor vil du det gode, det som er rett for Gud? -
Er det fordi du
elsker Gud så over all måte - eller er det rett og slett fordi du vil stå
som rettferdig, og slippe å bli stående som en elendig og arm synder?
Dersom du var god, ville du jo også gjort det gode, i enhver
sammenheng, og aldri noe ondt, for et godt tre bærer jo god frukt
og kan ikke bære dårlig, sier Jesus selv. (Mt. 7,18).
Altså, dersom du har begått den aller minste synd i ditt liv, viser jo
det, at du er et dårlig tre, for et godt tre kan jo ikke bære
dårlig frukt!
Og hva sier Han da om det dårlige tre? - Det kan på sin side ikke
bære god frukt!
Ser du da din stilling? - Eller er det en fariseisk blindhet som lar dette
være skjult for deg?
Jesus måtte jo ikke gå inn for å gjøre det gode! - Han behøvde ikke å
tenke som så: Guds lov sier at dette skal vi gjøre, ergo osv. - Nei, Han
gjorde det fordi det var naturlig for Ham å gjøre det. - Han gjorde
det rett og slett fordi Han var god! Han er det gode tre, som bærer
god frukt! - Han er den du må ha!
Saulus trodde, i sin
villfarelse, at han ved sin alvorlige gudsdyrkelse kom nærmere og
nærmere Gud, men kom i virkeligheten bare lenger og lenger bort.
Driver du med noe som bringer deg lenger og lenger bort fra Gud? -
Bort dit hvor du blir mer og mer fornøyd - ikke med Jesu nåde -
men med deg selv og ditt eget kristenliv? - Det fungerer jo så bra!
Men nå, i teksten vår, er Saulus blitt Paulus, et omvendt menneske. - Det
er ikke bare navnet som er forandret, men hele hans åndelige forståelse,
syn og sans! Nå taler han ikke lenger om sin eller menneskers
rettferdighet, nå taler han om Gud, Guds nåde og Kristi rettferdighet.
Det kommer så levende frem i denne teksten: Han takker ikke engang dem,
menigheten som han skriver til, men han takker Gud for dem! - Han
takker for den Guds nåde som er gitt dem i Kristus Jesus!
Alt godt han måtte finne hos dem, tilskriver han alene denne Guds nåde!
«For i Ham er dere blitt rike på alt.» (v.5).
Det skyldtes altså ikke dem, det var ikke noe å rose dem for, det var jo
en Guds gave, gitt dem av nåde!
Og så sier Paulus - han vitner om hvor rikt utrustet denne menigheten
var: - dere er blitt rike på alt -
(v.5 og 7-8) - og så gir han begrunnelsen for dette: «- fordi Kristi
vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere!» (v.6).
Fordi Ordet om Jesus har funnet rom i deres hjerter! - Det er altså det
som er så om å gjøre! - At Ordet om Jesus, at Ordet om korset, Ordet om
blodet, den kostbare pris, finner rom. Og det er jo bare knuste
synderhjerter det kan finne rom i! «Det skal bli strømmer av nåde,» synger
vi - men hvem har bruk for det? - Ikke bare nåde - om en kan si det
slik - men strømmer av nåde! Hvem har bruk for det?
Guds ord fant altså ikke rom i den rettferdige Saulus - nei, hva skulle
vel han med det? Et ord til syndere, til en som var ulastelig etter loven!
Men så stanset altså Jesus ham der ute på Damaskusveien en dag: «Saul,
Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Ap.gj. 9,4).
Den dagen ble Saulus en sønderknust synder innfor Herren, «en
utfattig sjel som intet i seg har!» Tenk, jeg har forfulgt
Gud! - Intet mindre. Hvordan tror du det tok seg ut for den fromme
fariseer? Det er det vel ikke godt for noen å sette seg inn i, men
du har vel opplevd noe lignende selv! - Alt godt jeg tenkte om meg
selv forsvant som dugg for solen, innfor Hans åsyn, og gjør det igjen
og igjen.
Den dagen, der ute på veien, ble det åpnet en dør inn i fariseerens hjerte
for Ordet om korset, for frelsesbudskapet, for Livets Ord! - Ikke den
dagen han hadde nådd toppen av menneskelig fromhet, men den dagen han ble
en synder for Gud - ikke da han kunne stå fremst i templet og bryske seg,
men da han lå som en orm i støvet - da ble hans øyne åpnet for
Guds frelse.
Kanskje sitter du her, og når du ser inn i ditt eget hjerte, må du
krympe deg, du bukter deg nettopp som en orm i støvet - å, visste folk
bare, hvor ille det egentlig er fatt med meg! Det er nettopp deg
evangeliets ord søker! Se opp hit! - sier Han på korsets tre: Hva ser du? Svar
Ham nå! - Hva ser du? Jeg ser Guds Sønn bære all min synd! Jeg ser Jesu
blod utøst til en soning for mine synder!
Hvorfor gleder du deg ikke da! Det er jo nettopp det du må krympe deg
over, Han har tatt bort. Hør det nå, som om du aldri hadde hørt det før:
Han har sonet verdens SYND! - Han har tatt bort din SYND! DEN er ikke mer for Gud!
Dette er altså det som er gitt oss, og der hvor dette vitnesbyrd blir
grunnfestet i oss, der vil det ikke mangle på Guds gaver i virksomhet.
Da står jo bare ett spørsmål tilbake: Hva så med resten av veien? - Hva
med de dager og år som ennå måtte være tilbake her på jord? Du får et fint
svar på det, også her i teksten vår: «Han skal også styrke dere inntil
enden kommer, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag!» (v.8).
Han skal gjøre det! - Han skal sørge for at du fremstår
ulastelig på den siste dag! Du skal slippe å måtte streve Saulus sin vei,
etter det! Jeg kan ikke få ropt det høyt nok - for vi lever i en åndelig
mørk tid, og når mørket brer seg, myldrer ulvene frem. - Og det er ikke
bare de liberale, de som fører mennesker ut i åpenbar synd, det da er tale
om, men det er også mennesker av Saulus' ånd - hellighetspredikanter, men
som, fordi de selv ikke ser, fører mennesker ut i et
helliggjørelsesstrev som ikke bærer - som ikke bærer god frukt
- men skaper lovtreller! Det er mennesker som tror de står seg godt med
Gud på grunn av sitt kristenliv og sine gjerninger, sin tro og sine kunnskaper,
sitt åndelige syn og hva det nå måtte være de skjeler til - men som i virkeligheten har
bygd opp en mur mellom seg og Ham, nettopp ved det de setter sin lit
til!
«Der Herrens Ånd er
der er frihet!» (2 Kor. 3,17).
Han har kjøpt deg fri, med sitt eget blod - Han tok din plass, for at du
skulle få Hans! «Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd!» (1 Joh. 1,7).
Kan du gjøre det bedre! Du driver og flikker, og forsøker å få bukt med en
slik ytre synd kan hende, en som stadig henger ved deg - men Hans blod
renser fra all synd! - Alt på en gang!
Teksten vår slutter slik: - Paulus peker på denne grunnvollen - grunnen
til at vi tross all vår elendighet kan være frimodige og glade, den ligger
nemlig ikke i vårt ustabile hjerte, men hør: «Gud er trofast, Han som
kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre!» (v.9).
Derfor: Vær frimodig! - Vær glad! - Takk Gud!
Saulus fikk et annet hjerte og et annet sinn, i møte med dette budskapet,
ser du. - Måtte også du få det! - Det er nemlig det det er gitt deg til -
at du skal ha håp, ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! - Da det var
en død til forløsning fra syndene, og en oppstandelse til vår
rettferdiggjørelse! (Rom. 4,25). .
Takk, Jesus, ja, takk for ditt levande
ord
Som seier at alt no er vel!
Di soning er godkjend, og livsvona gror,
For kjøpt er kvar menneskesjel.
E.K. |