|
Til
frelse for alle!
Tit. 2, 11 - 14
11. For Guds nåde er
åpenbart til frelse for alle mennesker. 12. Den opptukter oss til
å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig
og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, 13. mens vi venter
på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser
Jesu Kristi herlighet, 14. Han som gav seg selv for oss for å løse
oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk,
som med iver gjør gode gjerninger.
Guds nåde er
åpenbart! Det er den første sannhet vi blir presentert for i teksten
her. (v.11a). Han har altså ikke talt
i det skjulte, som Han sier ved profeten Jesaja blant annet: «Ikke i
det skjulte har jeg talt, ikke på et sted i et mørkt land. Jeg har
ikke sagt til Jakobs ætt: Søk meg uten nytte!» (Jes.
45,19). Heller ikke er det åpenbart og tiltenkt
bare noen bestemte mennesker, men «til frelse for alle
mennesker!» (v.11b). Da skal du
altså høre og ta det til deg slik - for det er ifølge teksten vår
her, Guds vilje og mening - : «Guds nåde er åpenbart til frelse
for meg!»
Er det ikke nettopp det du spør etter da - ofte langt mer engstelig
enn hva du gir utrykk for overfor andre mennesker -: Hva er egentlig
Guds frelse? Hva består den i og hvordan går det til, at et menneske
blir frelst? Kan hende har du søkt i så mange ting - kan hende ser
du nettopp i dag innover i ditt eget hjerte og utover over din egen
livsførsel etter svaret. Er det noe som viser, at nettopp jeg
har en nådig Gud? Du har hørt så mage kristnes vitnesbyrd, men det
synes alltid å være «haker» ved. Det er alltid noe du må
oppfylle eller oppleve. Men alt du har forsøkt har «falt i fisk.» Aldri
ble det noen glede eller fred, for ikke å snakke om fryd - samme hva
du forsøkte og hvor ivrig du enn gikk inn for det. Alltid kom du mer
tomhendt ut av det, enn du gikk inn. Slik føltes det iallfall.
Det er ikke noe dårlig tegn det. Det viser at du har hatt, og har,
med sannhetens Ånd å gjøre. Du har med Ham å gjøre, som ikke er sendt
for å føre mennesker vill, men til sannhets erkjennelse. Men du har
ennå ikke fått klarhet i hvor du skal vende blikket. Du prøver å stirre
på to mål samtidig. Ennå er du utsatt for forvirrende åndsmakter i
frelsesspørsmålet.
Hør! Legg øret riktig inntil, og bli stille: «For Guds nåde er
åpenbart!» Hørte du det? Stå stille litt nå, før du går videre!
Og videre: «- til frelse.» Hørte du det også? Og videre: «- for
alle mennesker.» Fikk du også det med? (v.11).
Dersom du nå har hørt det da, hvorfor ser du fremdeles hit og dit?
Innover og utover! Det er jo alt i Guds nåde! Det er åpenbart!
Den største synd du fra nå av begår, etter å ha hørt dette, det er
å se etter og søke frelsen i noe som helst annet.
Og denne salige, forunderlige nåde, som faktisk frelser
oss inn i Guds himmel, så elendige og forkomne som vi nå engang er -
den har også denne egenskap, til stor forundring og helt uforståelig
for det fariseiske sinn riktignok, men likevel så sant, at «den
opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å
leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.» (v.12).
Den gjør det! Jeg er viss
på, at du må høre dette mer enn én gang, ikke minst på grunn av ditt eget
medfødte trellesinn, og all den loviske, fariseiske forkynnelse, som
har gjort seg gjeldende fra apostlenes dager og inntil nå. Den
gjør det! Guds nåde gjør det! Ikke loven og alle dens bud,
men Guds nåde! Der hvor den får lyse inn i og varme opp det steindøde
og åndelig iskalde hjerte.
Men vi skal også alvorlig merke oss denne egenskap ved Guds nådes
åpenbaring: Den gjør faktisk det! Den opptukter oss både til
å si ifra oss på den ene side, og til å ta til oss på den annen, i
den verden som nå er! (v.12). Den
får med andre ord helt håndgripelige følger. Så den virker ikke, som mange
kan tenke om det, et åndelig slendrianliv, hvor ingenting, eller iallfall
svært lite, har noen stor betydning, for alt er jo av nåde.
Nei, den gir oss riktignok ikke evnen til å bli fullkomne her i verden,
i oss selv, men den gir oss en dyp sorg over at vi ikke er det, og
en inderlig lengt etter å bli det. Og hvorfor det mon tro? Jo, først
av alt fordi Guds Hellige Ånd ved dette er blitt virksom i
oss, og som det heter i teksten her, at «vi venter på det salige håp
og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi
herlighet.» (v.13).
Og hvordan ønsker du så å møte
Ham? I hva tilstand? Er det ikke nettopp derfor din store sorg, at
du er så langt fra fullkommen? At du sporer så lite av den sanne kjærlighet,
tro, vilje osv.? En kristen blir jo aldri fornøyd med å være slik.
En kan møte en del, som nettopp synes å være fornøyd med å være syndere!
- Jeg tenker da på bekjennende kristne- for Jesus kom jo for syndere,
sies det da. Her har de åpenbart misforstått noe grundig, og denne
misforståelse kan bare bero på, at de nettopp ikke er opplyst ved sannhetens Ånd. Ja, dessverre, det er så ille fatt!
Nei, det er ikke dette som er årsaken til glede hos en kristen, som
lever i nåden - nei, der er hele årsaken til glede, nettopp nåden.
Synden er meg en like stor byrde nå - for ikke å si større - enn da
jeg gikk vakt og strevde under loven, men nå ser jeg inn i noe som
er så mye, mye større, nemlig Guds nåde, som er åpenbart til frelse
for alle mennesker! Det vil si, for alle syndere!
Årsaken til denne så utbredte villfarelse, som nevnes her, ligger
nok i at man riktignok kaller seg synder, for man har innsett, at
ingen er jo fullkomne og vi feiler alle, men man er ikke blitt en fortapt synder innfor den Hellige Gud. Bare den
som innser, at han ikke har krefter til å komme seg til land ved egen
hjelp, griper begjærlig
etter livbøyen som er kastet ut. Den som tror han kan svømme
inn ved egen hjelp, han bare ler av livbøyen og de som har kastet
den ut, selv om han kan gi både den og de som har kastet den ut ros
for den gode menings skyld - men virkelig bruk for den? Nei!
Men hva er
så denne nåde egentlig! Er det bare en forestilling vi må prøve å tilegne oss,
fordi Gud nå sier oss, at det er slik? Det ville jo vært stort det også, om Gud
bare hadde sagt oss, at Han ville være oss nådig. Men nå heter det jo, at denne
nåde er åpenbart! Det vil altså si, at den er synlig i verden. Hvor
ser jeg så den? Å du, for et viktig spørsmål jeg da stiller! - For kan jeg se
den, da kan jeg også være viss på min frelse! Det står også i teksten her:
«Han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all
urettferdighet.»
(v.14a).
Guds nåde
er altså åpenbart i Jesus Kristus, Hans liv og Hans død. Se på Golgata, der er
Guds nåde åpenbart til frelse for alle mennesker, der gir Han seg selv for oss!
Og til hva, du som spør etter et hellig liv? Du som så gjerne vil
være rett innfor Gud. Du som tynges av din synd, dine mange fall og åpenbare svakhet
og skrøpelighet. Til hva? «For å løse oss ut fra all urettferdighet!»
Der er det altså skjedd! Og enda mer: «- og rense for seg selv et eiendomsfolk.»
Alt ved det som skjedde der!
Dette er det eneste som kan drive bort og ut,
alle disse forvirrende og forførende åndsmakter - som det ikke er noe mindre
av i vår tid - og som møter opp nettopp der hvor evangeliet blir forkynt for et
menneske. Her peker Den Hellige Ånd veien ut for deg: Se på Jesus! Og
så står det om noe som skal særprege dette eiendomsfolk: «Som med iver gjør gode
gjerninger.» (v.14).
Kan du ha del i dette forunderlige og salige budskap for din egen del, uten trang
til å bringe det videre? Nei, til mer dette er klart for hjertet, til mer ønsker
du å gi det videre. Du har jo nettopp fått se, at det er åpenbart til frelse for
alle mennesker. Av
nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist. E.K. |