|
På
dette har vi lært kjærligheten å kjenne! 1
Joh. 3, 13 - 18 13. Undre
dere ikke, brødre, om verden hater dere! 14. Vi vet at vi er gått over fra døden
til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. 15. Hver
den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv
værende i seg. 16. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at Han satte livet
til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. 17. Men den som har
jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan
kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? 18. Mine barn, la oss ikke elske med
ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!
Vi vet, sier Johannes her. - Ikke vi håper, men vi
vet! Og hva er det han vet? Jo, at vi er gått over fra døden til livet.
Ikke noe mindre. Og denne vissheten har igjen en helt bestemt grunn: «Fordi vi
elsker brødrene.» (v.14b). Han skriver det
slik, lenger ute i brevet: «Hver den som elsker Faderen, elsker også den som er
født av Ham.» (1 Joh. 5,1).
Nå begynner
kanskje du å kjenne etter om du nå har disse store varme følelsene for dine medvandrere.
La oss nå først se på hvordan verden har det i forhold til de troende, og la oss
ta for oss de beste iblant dem - de snille og vennlige naturer - de som lett
lar seg bevege av andres lidelser og gjerne hjelper. Her viser de en side som
har sympati hos alle, men dette stadige pratet ditt om den velsignede frelser,
om Åndens samfunn, om nådesøsken, om omvendelsens nødvendighet, om dommen over
vårt eget i forhold til Guds krav på oss, om frelse og gjenfødelse - det kan få
disse ellers så vennlige sjeler til å slå ut i bittert hat. «Undre dere ikke,
brødre, om verden hater dere!» (v.13).
De rekker
gjerne et menneske et glass kaldt vann mot tørsten - men å rekke deg det spesielt
fordi du hører Kristus til - at det er selve beveggrunnen - nei!
Hør hva Jesus sier et sted: «Og den som gir én av disse små om så bare et
beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han
skal ikke miste sin lønn!» (Mt. 10,42).
Ja men, så kunne noen tenke: Her er virkelig noe å hente på gjerningenes vei -
la oss gjøre noen velgjerninger mot kristne folk, mot de som bekjenner Jesu navn,
så har Herren sagt med rene ord, at vi ikke skal miste vår lønn. Han har bundet
seg selv i dette løftet.
Nei, da har en ikke forstått hva som ligger i dette ordet «fordi.»
Fordi han er en disippel - fordi han er et Guds
barn - fordi han hører Jesus til. Dette ordet «fordi» utelukker
tvert imot alt uekte. For forutsetningen her - det som altså ligger i bunn, og
er drivkraften - det er kjærligheten til Jesus selv. Ingen kan i orderts
rette forstand gjøre noen en velgjerning fordi han hører Jesus til, uten
selv å eie kjærligheten til Jesus. Og den eier ingen annen enn den som selv lever
i evangeliet. Og jeg sier: Lever i evangeliet! Det vil si, er frigjort
ved evangeliet! - Har funnet livet og saligheten i det.
Dette er det knusende
slag mot alt gjerningsvesen i kristen sammenheng. På dette skal alt prøves, og
etter dette skal alt bedømmes og dømmes - og hvordan går det da? «På den
dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium,
ved Jesus Kristus.» (Rom. 2,16).
Guds ord
fører det alltid tilbake til en rot, et utspring. Er utspringet
i orden, så vil vannet i bekken være det også - er roten den rette, så vil også
frukten bli det. Planter du et epletre, så venter du med den største selvfølgelighet,
at det skal bære epler og ikke pærer. Du vet at det ligger nedlagt i selve treets
rot. Derfor sier også Jesus slikt som: «Sanker en vel druer av
tornebusker, eller fiken av tistler?» (Mt. 7,16).
Hvordan
kan vi vente frukt for himmelen utav et hjerte som er falt fra Gud i synd og opprør,
eller som ikke har liv i og av denne «roten?» Likevel er det nettopp
det som skjer. Vi forsøker å sanke druer av tornebusker og fiken av tistler. Det
var det som skjedde på fallets dag, at denne jord falt inn under forbannelsen
i ett nu - i det samme øyeblikk fallet skjedde skjøt torner og tistler opp av grunnen,
både i selve naturen og i menneskehjertet. Naturen ble et sted hvor det gode måtte
avles frem med strev og møye, og passes på, mens ugresset vokser villig vekk.
Skriften fremstiller verden som en ørken, tørr jord, med andre ord, et dødt sted, hvor
ingenting kan gro, hvor det ikke er noen forutsetning for liv som varer - for
alt er underlagt døden.
Dette også åndelig talt. Derfor sier døperen Johannes
om sin tjeneste: «Jeg er en røst av en som roper i ørkenen.» (Joh.
1,23). Og når profeten taler om Ham som skulle komme, så fremstiller
han Ham som en som skulle «skyte opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd
av tørr jord.» (Jes. 53,2).
Ingenting vokser jo av tørr ord - det er ingen forutsetning i jorden selv. Jesus
var et under på alle vis. Han har åpenbart for oss, hvordan dette kunne gå til,
idet Han sier: «For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt
Sønnen å ha liv i seg selv.» (Joh. 5,26). Liv i seg selv - det var årsaken til at Han kunne skyte opp, tross all
manglende forutsetning. Han var ikke avhengig av omstendighetene omkring, for i
motsetning til oss, hadde Han alt i sin egen person.
Men det sier oss også
sannheten om alt - absolutt alt! - som er utenfor Jesus, det er ikke «liv laga.»
Det kan bli nokså storslått, men det er ikke liv i det.
Jesus
sier til noen «Bibelsprengte» mennesker i sin samtid: «Dere gransker Skriftene,
fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som
vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» (Joh.
5,39-40).
Bare tenk noe på
hva som ligger i ordet: Granske. Grundig vedholdende ransakelse! Og tenk
også på hvilken tro til Skriftene som lå til grunn for denne granskning: De mente
å ha evig liv i dem! - Ikke noe mindre. Og det hadde de jo også rett i
- men de fant det ikke, for de så ikke at de vitnet om Ham, og derfor kom de heller
ikke til Ham for å få liv. De kom ikke til Ham som hadde kommet til verden
med liv! (Joh. 6,51).
De ble sittende igjen med skallet, mens kjernen gikk dem forbi.
Kommer du
til Jesus for å få liv? Da har du også fått det! Det er nemlig gitt deg
før du kom. Hør bare hva vitnesbyrdet - Guds vitnesbyrd - er: «Og dette
er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i
Hans Sønn.» (1 Joh. 5,11).
Eller er du som disse «Bibelgranskerne?» - Prøver du å få liv ut av
noe som i utgangspunktet er dødt? Det er mange av dem i dag også.
Disse som
er av sannheten - de som lever med Gud og elsker brødrene - de har lært kjærligheten
å kjenne, sier teksten vår her - og hør hvordan og på hva!: «På dette har vi
lært kjærligheten å kjenne at Han satte livet til for oss.» (v.16a).
De kan ikke hate hverandre, for de er ett - de er én ånd. Ingen
hater jo sitt eget, uten at det er sykt.
Der hvor evangeliet kommer frem
i en forsamling, der smelter disse sammen, og de smelter sammen nettopp i budskapet.
Det er i det de har alt - også kjærligheten til hverandre. Der hvor dette
budskapet blir borte for hjertet, der blir også kjærligheten kald - og så begynner
de å bite etter hverandre i stedet.
Hør nå bare hvordan det var i galatermenigheten,
da evangeliet ble forkynt dem ved Paulus: «Dere vet jo at det var på grunn
av skrøpelighet i mitt kjød jeg første gang kom til å forkynne evangeliet for
dere. Og enda mitt kjød kunne friste til det, foraktet og avskydde dere meg ikke.
Dere tok imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus selv. Hvor dere den gang
priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så
hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem.» (Gal.
4,13-15).
Det er ikke noen liten
og ubetydelig frukt evangeliet bar i dem. Tenk å ville være villig til å rive
ut dine egne øyne og gi dem til en annen! Og hvordan ble det, da evangelieforkynnelsen
ble erstattet med en «bedre og mer fremadstormende» kristendom?: «Men
om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!» (Gal. 5,15).
Skal si de hadde gjort fremgang ja!
Vi kjenner til det fra forsamlingene i
dag også. De som sitter der og ganske snart synes det blir for mye snakk om Jesu
gjerning for oss. Dette «stadige maset om blodet,» som det heter. Skal
vi da aldri komme lenger? De vil komme lenger, uten noensinne å ha kommet
til det! Ta det til seg den som kan: Dette er verdens ånd, som hater Kristus
og hater de troende - det er ikke bare en skavank i troslivet, det er den ånd
som teksten vår taler om i dag: «Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som
hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv
værende i seg.» (v.14b-15).
Og så trekkes Guds barn frem: «På dette har vi lært kjærligheten å
kjenne at Han satte livet til for oss.» (v.16a).
Og videre leser vi: «Også vi skylder å sette livet til for brødrene. Men den som
har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt
hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham?
Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning
og sannhet!» (v.16b-18).
Som en eldre forkynner - som nå har gått hjem til Herren - uttrykte
dette så fint på nynorsk - han talte om: «Blomane i Jesu sår.» Altså
følgene i ditt liv, av å få leve
med blikket festet på dette salige og forunderlige: «Han er såret for mine
overtredelser, knust for mine misgjerninger, straffen lå på Ham
for at jeg skulle ha fred og ved Hans sår har jeg fått
legedom.» (Jes. 53,5). Han for meg, hele veien. Alt for
meg! Vi er ikke kalt til
trelldom, men til Kristi fred! (Kol. 3,15).
For mye evangelieforkynnelse?
Ja, det er faktisk de som frykter for det! Men du må få høre evangeliet forkynt inntil du ikke vet hvilket bein du
skal stå på for bare glede. Da bærer du frukt for Gud! .
Av
nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår av legen
Jesus Krist. E.K. |