I alle ting
2 Kor. 6, 1 - 10
1. Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves tar
imot Guds nåde. 2. For Han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg
deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se,
nå er frelsens dag! 3. Vi vil ikke i noe gi mennesker grunn til anstøt,
for at ikke tjenesten skal kunne lastes. 4. I alt viser vi oss som Guds
tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, 5. under slag, i
fengsler, under opptøyer, i hårdt arbeid, under nattevåk, i sult, 6. i
renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i
oppriktig kjærlighet, 7. ved sannhets ord, ved Guds kraft, med rettferds
våpen på høyre og venstre side, 8. i ære og vanære, med dårlig rykte og
godt rykte. Som forførere og likevel sannferdige. 9. Som ukjente og
likevel velkjente. Som døende - og se, vi lever! Som straffet, men ikke
slått i hjel. 10. Som sørgende, men alltid glade. Som fattige som likevel
gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt.
Hvor går egentlig veien? - det ligger det nær å spørre om
for den som er av sannheten, eller er berørt av sannheten, når han leser
tekster som dette, selv om han jo kjenner sannheten. Jesus selv har jo
besvart det spørsmålet fra mennesket: Hvor går veien til Gud? - dvs. den
vei som fører frem! - "Jeg er veien," sier Han (Joh.
14,6). Og du skal da merke deg, at Han ikke som andre
religionsstiftere sier: Jeg skal vise dere veien, eller lære dere veien,
slik at dere kan gå den, - men Han sier: Jeg er!
Men hvorfor spør da den som er av sannheten slik da? Jo, nettopp fordi han
er av sannheten; - og det å være av sannheten det har ingenting å gjøre
med en slik allmennreligiøs Gud Fader tro, som en kan finne mye av blant
folk, - men det innebærer ved siden av å ha fått et sant blikk på Herren,
- det vil si å ha fått et sant kjennskap til Ham, - også å ha fått et sant
blikk, et sant kjennskap til seg selv. Og da blir en skeptisk og
mistenksom overfor alt som har med ens egen person å gjøre; - for en har
erfart at en er en synder i alle ting, og tvers igjennom.
"Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves tar
imot Guds nåde" (v.1).
Paulus peker her på noe som burde skremme enhver som har tenkt seg til
himmel og salighet. En kan ha tatt imot nåden forgjeves!
De gamle, de brukte et uttrykk som het: kjødelig sikkerhet. Skal
undre meg på om dette finnes iblant oss i dag? - en skulle vel tro at det
er noe som får leve i beste velgående, aldeles uforstyrret, i og med at
det aldri tales om eller advares imot det. Enhver får stanse litt opp ved
sin egen dørterskel: er det noe som har fylt huset, noe som ikke skulle
være der? - noe som ikke er blitt jaget på dør, rett og slett fordi det
ikke er avslørt, hva det er?
Når de talte om kjødelig sikkerhet, så var det et åndelig begrep,
en åndelig tilstand de talte om, og de tenkte ikke da på den
åpenbare verden, den som er ganske så likegyldig eller direkte fiendtlig
overfor kristendom, Jesus og Hans frelse og alt som har med den åndelige
verden å gjøre, - men de talte om en åndelig tilstand også en levende
kristen kunne komme inn i, og som mange levde i, i den sikre tro, at alt
sto vel til med dem.
En tekst som denne kunne kanskje uroe noe, - men så ser de på seg selv, og
finner såpass mye bra, tross alt, at de ikke finner noen umiddelbar grunn
til å uroe seg for sin egen sjelstilstand.
Ikke så med den som står i et sant forhold til Jesus, et rett forhold til
sannheten. Han finner alltid grunn til å stille spørsmål ved seg selv, og
når han blir stilt overfor slike tekster, så blir det alvor. Viser jeg meg
som en Guds tjener i alt? - I alt! Nåden, der et menneske
virkelig lever i den, der viser det seg i livet, - ikke i dette at vi går
inn for å gjøre alle mulige slags gode gjerninger, det må du gjerne gjøre,
- men det kan hedningen og fariseeren også gjøre, ja, de kan langt overgå
deg som en kristen, men som det står her, det viser seg i alt. I
alt du kommer opp i, i livet, så viser det seg at du lever med Herren; -
"- la deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker," som apostelen sier
det et annet sted (Fil. 4,5). Saktmodighet,
det er å ha lagt sin sak i Herrens hånd, - det er et saktmodig menneske,
en som har lagt sin sak i Herrens hånd, overgitt sin sak, eller sitt liv
til Herren, - noe som er umulig uten et sant kjennskap til Guds nåde, slik
som den er åpenbart i Jesus Kristus.
Det er dette som vil skinne igjennom i alle ting, dersom vi virkelig lever
i nåden, og altså ikke har tatt imot den forgjeves.
Det som er så svært for oss ofte, - vi kan vandre på denne måten og glede
oss både over nåden og at vi får leve på denne måten, - det følger nemlig
en velsignelse med dette å rette seg etter Guds ord i livet, - men så
skjer så snart dette med oss, at loven, kravet, begynner å tordne i
samvittigheten: - hva er nå dette for noe? - hva slags liv og hva slags
gjerninger er vel dette, du forgår deg jo så ofte, og så er du så ofte
utålmodig osv., - tror du dette usle lille livet ditt skal holde for Gud?
- burde du ikke ha kommet mye lenger etter å ha vært en kristen så lenge?
- og slik kan vi fortsette. Jeg tenker nok du kjenner røsten igjen.
Nå er det ikke lenger nåden som råder, men loven! - nå skal du ikke bare
ved Guds nåde få leve som en kristen her i verden, men nå skal du
plutselig bli rettferdig for Gud ved dette livet du lever. Du har m.a.o.
sporet av, du har kommet inn på en vei, hvor det er umulig å ha fortrolig
samfunn med Gud. Den eneste vei som finnes under himmelen, hvor du kan ha
fortrolig samfunn med Gud, helt uten noen som helst frykt, det er nåden,
det er Jesus Kristus.
Når Paulus og medarbeiderne levde dette livet som de peker på her, så var
det ikke for å bli rettferdige, verken for Gud eller mennesker, sin
rettferdighet den hadde de i Jesus, de var fri! - men de fryktet for at
tjenesten skulle kunne bli lastet. Og deres tjeneste var å forkynne, som
vi leser det i teksten her: "Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens
dag!" (v.2b). De fryktet for at de ved sitt
liv, skulle forårsake at Ordet ikke nådde frem til mennesker.
Hvor tror du de fant styrke, hvor tror du de fant trøst og nytt mot, glede
og fred i tjenesten? - tror du det var fordi de lyktes i sitt ytre liv på
alle måter? - nei, var det noen som var klar over at mennesket ikke kan
stå for Gud ved egne gjerninger, om så de beste som kan oppvises på jord,
så var det apostelen Paulus, - de tok sin tilflukt til det budskap som de
selv forkynte! "- se, nå er nådens tid!" Se du nå, nå,
nettopp nå, er nådens tid! - nådens tid! Dette
levde de i! - dette bar de med seg frem for Gud. - De visste at Han
ikke kunne lyve, og når Han hadde forkynt dem, at de skulle leve ved nåden
i Jesus Kristus, ja, så var de overbevist om det; - for hvordan kunne de
komme på den tanke at Gud skulle lyve! Hva med deg her? - ser du
ikke denne åpne dør? Du tror vel ikke at Gud lyver, når Han nå, nettopp
nå, forkynner deg, at dette er nådens tid, - Han har ennå ikke trukket
frelsestilbudet i Jesus Kristus tilbake fra oss, ennå gjelder Hans blod
som en løsepenge for enhver som vil ha det.
Du har vel ikke et forgjeves forhold til nåden? - slik at du taler
om nåden, men lever i loven! Han spør i sangen Per Nordsletten:
"Hvor skal jeg gå med denne nød? Jo, ile til min Frelsers skjød."
Sånn er det med den som er av sannheten, - i alle ting vet han seg ikke
noe annet enn å fly til sin frelser! Da har du funnet veien, - da lever du
ikke i kjødelig sikkerhet, men sann sikkerhet, du har funnet plassen under
Jesu vinger, hvilket vil si at du har funnet din frelse i Hans
rettferdighet, - Han får brede sin rettferdighet utover deg, - derfor er
Han også kommet til verden, med det ene mål for øye, å skjule deg i sin
rettferdighet.
Å, tenk om jeg ved mitt liv skulle være med på å skjule dette budskapet
for noen! - Jesus ikke la det skje! Sånn er tonen der hvor nåden og
sannheten råder i et menneske. En drives alltid til Jesus, og aldri til å
stå på egne bein, - nei, det er nåden som bevarer oss! (2 Tim.
2,1; Hebr. 13,9).
Jesus fikk aldri samlet Jerusalems innbyggere, jødefolket, under sine
vinger, de var, som Paulus beskriver det, altfor opptatt med å grunnlegge
sin egen rettferdighet. De ville altså stå på egne bein, - de ville bare
ha Guds hjelp, Guds nåde, til selv å kunne stå. Vi kjenner det dessverre
så altfor godt igjen, ikke sant? Nidkjærhet for Gud, uten den rette
forstand, kaller Paulus det (Rom. 10,2), og
da ender vi opp, ikke som tjenere for evangeliet, men som tjenere for oss
selv, vi blir kretsende omkring oss selv.
Kan du her og nå, med hånden på hjertet si, at du kan fri deg selv fra
dette? Men hvorfor flyr du ikke til Jesus da, og lar det være nok for deg?
For den nåde som var nok for Paulus, den er også nok for deg, - og her
hører du: Nå er nådens tid!
Har du lest eller hørt noe sted, noe rykte kanskje, om at det ikke er
nådens tid lenger? Har Herren forandret sitt budskap, slik at det vi leste
i Bibelen sammen her nå, ikke har gyldighet lenger? Nei, nei!
Som du ser av teksten vår, det vil koste å gå igjennom verden som en
kristen, - men altså, i alt viser vi oss som Guds tjenere, dvs. som
tjenere for evangeliet, for nåden! Synes du livet ei vil
svare, som når det rett var hjertets sak? - henger du fast i noen bestemt
synd, skrøpelighet, karakterbrist eller annet? - Hvor skal jeg gå med
denne nød? Jo, ile til min Frelsers skjød!
Min kjære Gud, du meg bevare
I ydmykhet for hver en dag!
For foten ligger mang en snare,
Og fienden slår slag på slag.
Å gjem meg, bær meg i ditt skjød,
Så tro jeg blir deg til min død!
Ja, Nordsletten så bare én mulighet for å bli Herren tro, nemlig at Han
bar han i sitt skjød! -la oss merke oss det.
.
E.K. |