Ta
det alvorlig! Åp.
3, 19 - 22 19. Alle dem
jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! 20.
Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil
jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg. 21. Den som seirer,
ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har
satt meg med min Far på Hans trone. 22. Den som har øre, han høre hva Ånden sier
til menighetene!
Det
er alvorlig å ikke ta Guds ord alvorlig. Det vil si, når det ikke lenger får tale til
oss som Guds ord - det som blir stående når himmel og jord forgår (Mt.
5,18), og som vi til sist skal dømmes etter.
Når alt her
på jord er borte, står du innfor Gud, alene med det ord du hørte. Jo, det er grunn
til å ta det alvorlig! Tenk på de mange, mange som har stilt seg likegyldige,
eller fiendtlige overfor det ord som er kommet til dem, helt fra de var barn.
Dem for hvem bedehuset var det minst betydningsfulle bygg i bygda eller byen.
Nå står de innfor den levende Gud og evigheten, og det hele står eller faller
nå med hva de gjorde med det ord som var sendt dem til frelse. Da går det endelig
opp for dem, at det de anså som det minst betydningsfulle, det var i virkeligheten
det mest betydningsfulle av alt - ja, det altavgjørende. Og det mest tragiske
da: Det var sendt dem til frelse. Hør
dette: «Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin
sønn. Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de
ville ikke komme. Da sendte han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se,
jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er
ferdig. Kom til bryllupet! Men de brydde seg ikke om det og gikk sin
vei, en til sin åker, og en til sin handel. Men andre la hånd på hans
tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. Da ble kongen harm, han
sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen
deres. Så sa han til sine tjenere: Bryllupsfesten er jo ferdig, men de
innbudte var den ikke verd.» (Mt.
22,2-8).
Gud er farlig! Han
kommer til å dømme oss etter sitt ord, uten å vike det aller minste til høyre
eller venstre. Du skal være klar over, at dette er Gud i Hans hellige rettferdighet,
utenfor Kristus. Du kan ikke bevege Ham det aller minste. Jesus er fremfor
alt annet et tilfluktsted for mennesket. Han bærer i profetien
navnet: «Herren vår rettferdighet!» (Jer.
23,6). Det vil si, Han er blitt for
oss den rettferdighet som kreves i møte med den tre ganger hellige Gud. Derfor
er det ingen frelse utenfor Ham. Det uttrykker Han slik blant annet: «Ingen
kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14,6). Ingen! Der er også
du inkludert!
Å «komme til Faderen,»
som Jesus uttrykker det her, er ikke bare «som når et barn kommer hjem om
kvelden,» som det heter i en sang, men det er å bli anerkjent og godkjent
av den Hellige. Da må vi ha det som trengs, og det er nettopp hva den Hellige
selv har gitt oss i Jesus Kristus. Vi må ikke la oss bevege av menneskelige tanker
her, men høre Guds ord. «Hør! Så skal deres sjel leve,» sier
Han. (Jes. 55,3).
I dag harseleres det med Guds ord i vide kretser - også langt inn i de kristnes
rekker.
- Vi har såkalte åndelige ledere i dag, som endatil sier: «Så sier Guds ord
- men vi kan ikke ta hensyn til det!» Er slike noen virkelig innsatt av Gud!?
Det er selvsagt alvorlig for dem selv - men det er også alvorlig for oss alle.
Litt etter litt blir vi nemlig smittet av et slikt forhold til Guds ord: Det er
vel ikke så nøye! Hør hva Guds eget ord svarer på det: «For dette
er ikke noe tomt ord for dere, men det er deres liv.» (5
Mos. 32,47a). Deres liv!
Da er det Guds lov som er lagt frem for dem. Men nå, i den nye pakt, er det
vel mindre alvorlig? I Hebreerbrevet står det om det: «Har noen brutt Mose lov,
da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget
verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn
under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og
har spottet nådens Ånd?» (Hebr. 10,28-29).
Nei, tvert imot vår tanke om det altså. Ordet
vil leste i teksten vår er ment akkurat slik som det lyder: «Ta det alvorlig
og omvend deg.» (v.19b).
Jesus sto her overfor en menighet som hadde alt «på stell,» i egne øyne.
Merk deg bare hva de trodde om seg selv: «Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod
og har ingen nød.» (v.17a).
Dette trodde de fullt ut var sannheten - men hvor langt fra sannheten det var,
det ser vi først når Herren avlegger sin «rapport»: « – og du vet ikke at du er
ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» (v.17b). Og: «Jeg vet om
dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om
du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller
varm, vil jeg spy deg ut av min munn.» (v.15-16).
Og da er det Jesus gir dem innblikk i denne sannhet: «Alle dem jeg elsker, dem
refser og tukter jeg.» (v.19a).
Denne totale mangel på refs og tukt, som igjen førte med seg en total mangel på
sant syn på seg selv, åpenbarte i virkeligheten at noe var svært galt i denne
menigheten.
Det finnes grupperinger iblant oss i dag, som tvert imot ser på
dette som tegn på at alt er vel med dem - når alt går som en klokke, alt lykkes,
ingen sykdom og ingen vanskeligheter.
Du sier: «Jeg er rik
osv.» (v.17).
Det er der sykdommen åpenbares. Enhver kristen kan jo med full rett si: «Jeg
er rik, jeg har overflod o.l.,» - men her lå trykket på jeg. Jesus
var bare middelet til selv å bli store. Noe som igjen førte med seg denne giftige
selvgodheten.
Et sant kristent vitnesbyrd lyder: «Jeg er fattig
i meg selv, men rik i Jesus.» Jesus er min rikdom - Jesus er min
overflod osv. Denne sannhets erkjennelse må Herren igjen og igjen få føre oss
inn i, og bevare oss i, ellers så ender også vi i lunkenhet.
«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner
døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med
meg.» (v.20).
Som en kjent Bibellærer sa: «Nøden ble stor da jeg innså at det ikke var
noe håndtak på utsiden av denne døren -» den måtte altså åpnes innenfra - «men nøden ble virkelig stor da jeg innså, at det ikke var noe håndtak på
innsiden heller.» Ja, da ble det bare et nødrop til Herren, vet du. «Jeg var
fortapt og så ingen vei.» Det er situasjonen da.
Vi skal
se noe på dette verset: «Se, jeg står for døren og banker.» Jesu banking
- det er Hans røst, det er Hans budskap. «Om noen hører min
røst og åpner døren,» leser vi videre. Dette er en såkalt «hebraisme,»
sier den samme Bibellærer. Det som egentlig står, er: «Der hvor døren åpnes
ved denne røst,» eller «der hvor denne røst får åpne døren.» Det
er altså Hans røst, Hans budskap, i seg selv, som åpner hjertets dør.
La oss
gå tilbake til Fredrik Wisløffs sang, og se på det: «Jeg var fortapt og så
ingen vei, Da så jeg blodet.» Hører du hva som sies her? Og videre: «Da ingen
makt kunne frelse meg, Da frelste blodet.» Slik går Jesus inn
til et menneske! Og det er også det videre grunnlag for samfunn og samliv med
Ham: Blodet! Det er alltid dette budskap om blodet som åpner døren
- aldri noen kraftanstrengelse fra din side.
«Jeg vil gå inn til ham
og holde nattverd med ham, og han med meg.» Ja, du vet hva nattverden er
- det er der hvor Jesus gir seg selv til deg, med alt hva Han er og har. Det legeme
som ble gitt for deg, og det blod som ble utøst for deg til syndenes forlatelse.
Men her står det også: «...og han med meg.» Det er dette salige plassbytte!
- Det er ikke bare det at du får alt Jesu sitt, men Han tar også alt ditt. Han,
den rettferdige ble synder, og du synderen ble rettferdig. Dette gjorde Han for
deg!
«Det aldri var noen som Jesus på jord, Så medynksfull, kjærlig og
mild.» Hva er altså sagt med dette? Jo, at du som ikke finner frem - som
ikke finner fred - som opplever deg selv så blind og døv og kald og tom og lite
åndelig - med andre ord, så fattig - du skal få sitte ned og høre om blodet! Det
er Guds ord til deg! «Jeg vil se blodet og gå forbi, med min dom!
- Jeg vil se blodet og la all min velsignelse komme over deg.» Alt,
for blodets skyld, alene! Hvil nå i det! Skulle ikke det holde?
«Den som seirer, ham
vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og
har satt meg med min Far på Hans trone.» (v.21).
Hvem er det som seirer uten den som blir i troen på den Herre Jesus Kristus? Hør
hva Paulus vitner: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.» Derfor kan han videre si:
«Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg.» (2 Tim. 4,8).
Paulus var ikke rettferdig i seg selv - han hadde ikke gjort
seg fortjent til denne rettferdighetens krans ved noe sitt eget - men «for Hans skyld har
jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus, og bli funnet
i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får
ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil.
3,8-9).
Dette var det Paulus
hadde fått åpenbart, og dette var det han var blitt bevart i. Her var det striden
sto for ham, dette var det han opplevde ble angrepet fra alle hold, og dette var
det som gjorde at nettopp rettferdighetens krans lå rede for ham.
Det går
ingen annen vei for oss - ingen «halvt på Jesus, halvt på deg» vei!
Nei, veien heter Jesus alene! Og
så avsluttes det som er sagt med dette: «Den som har øre, han høre hva Ånden
sier til menighetene!» (v.22).
Her får du vite hvem som har talt til deg gjennom disse versene -
nemlig Ånden! Derfor lyder det altså så sterkt til Laodikeamenigheten her:
«Ta det alvorlig og omvend deg!» (v.19b).
For det er nemlig Guds Ånd som har talt Ordet til deg! En
port til himlen åpen står,
Der Jesu kors nå tindrer.
Derfra en stråleglans
utgår
Som sorg og smerte lindrer. E.K. |