Gitt oss i Ham!
- Alt!
1 Joh. 5, 11 - 15
11. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har
gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. 12. Den som har Sønnen,
har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. 13. Dette har jeg
skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror
på Guds Sønns navn. 14. Og dette er den frimodige tillit vi har til Ham,
at dersom vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han oss, 15. og dersom
vi vet at Han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre
bønneemner oppfylt hos Ham.
Som vi så mange ganger har påpekt, når vi tenker på å bli
kristne etter vår naturlige tankegang - på dette å komme i et rett
forhold til Gud, i samfunn med Ham, finne frelsesvisshet og komme til ro
hva vår sjel angår, så er det naturlig for oss å se på oss selv. - Og det er helt i
samsvar med det dype syndefall at vi gjør nettopp det, at vi umiddelbart,
når vi ikke får tid til å tenke oss om, tror løsningen må finnes der inne
i vårt eget bryst et sted.
Vi kan bøye oss ganske så langt i å erkjenne at vi må ha hjelp, at Gud må
hjelpe oss - ja, at vi må legge hele vår sak i Guds hånd, i så måte - men
at det overhode ikke beror på oss, på vår person - nei, det blir for
drøyt.
Kjødet, det kan tåle og finne seg i snart hva som helst, det kan piske
seg selv til blods, dersom det bare kan få noen ros (opphøyelse) og ære
for det. Det er bare én ting kjødet ikke kan tåle, og det er å ikke bli
regnet med, å bli satt til sides.
Det treffer nemlig kjødet midt i kjernen av hva det er - nemlig synd.
Det er din syndige natur som rammes.
Etter møter, prekener, som har skilt kjødet ut og stilt det frem i lyset,
og også forkynt nåden i Kristus, er det mang en som sier - iallfall av de som hører
Herren til: Det var godt å høre i kveld, men det var vondt også! -
Eller: Det var godt å høre i kveld, selv om det var vondt.
For de andre, som lever utenfor samfunnet med Jesus, var det bare
vondt. For dem var det jo bare tap, - og ingen setter pris på å få sine
verdier ranet eller sin stolthet krenket.
«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt» (1 Kor. 11,31),
sier apostelen Paulus. For dersom du gjorde det - altså så sant på deg
selv - ville du søkt andre verdier enn de du tror å besitte i deg selv.
Fariseerne som Han (Jesus) ofte holdt dette frem for f.eks., de trodde de
kunne forstå Skriften bare de gransket den nøye og lenge nok. Men Jesus
var kommet for å åpne blindes øyne. - Det er nemlig sannheten om
oss i dette - vi har blinde øyne. Vi er ute av stand til å se. - Men,
vitner Ordet, ved Jesu inntreden i verden: «Det sanne lys, som opplyser
hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.» (Joh. 1,9).
Legg merke til to ting særlig, når Skriften tar håpet fra mennesket - for
det gjør den - så er det alltid for å rette din oppmerksomhet mot det håp
som ikke blir til skamme i stedet - ja, det håp ved hvilket du er frelst,
sier Ordet. (Rom. 8,24). Jesus er det håp ved
hvilket du er frelst! - Har du stanset for det noen gang? - Og det er det
andre du skal legge særlig merke til - hva Skriften fokuserer på: Det
kommer et lys til verden! Det kommer noe til oss utenfra. Det er altså
ikke noe å hente frem her inne i deg selv.
I verset før vår tekst, leser vi:
«Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror
Gud, har gjort Ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd
Gud har vitnet om sin Sønn.» (1 Joh.
5,10).
Merk deg det! - Hvem er det Gud vitner om? Det står jo like ut her: «Gud
vitner om sin Sønn!» Og da faller det på plass, hva det vil si, å
ikke tro på Gud! Han har jo vitnet om sin Sønn!
Her står det slik: «Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner.»
Men så står det noe forunderlig fint om den som tror på - det vil si, har tatt sin
tilflukt til Jesus, Guds Sønn: Han har vitnesbyrdet, Guds
vitnesbyrd, i seg selv! Han er blitt enig med Gud om Jesu person og
gjerning.
Hva vil det si å bekjenne synd? - Er det å innrømme at du har begått den og den
handling? - Ja da, men mye mer enn det, det vil si at du erkjenner det for synd,
som Gud holder for synd. - Du er blitt enig med Ham om det, for å si det
slik.
Hva er det da å bekjenne Jesus?
Men vær altså klar over det, at det er Gud, Faderen, som
vitner for deg om Jesus, her og nå! Og hva er det så Gud vitner om Ham? «Og
dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans
Sønn.» (v.11).
Du, nettopp
du,
hørte du vitnesbyrdet? - Gud har gitt deg evig liv, og dette
liv er i Hans Sønn! Da er det jo bare én ting som betyr noe i denne
sammenheng, nemlig at du har Guds Sønn! - Som det er uttrykt i teksten vår her:
«Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke
livet.» (v.12).
Du ser at frelsen, din frelse, er i noe helt utenfor deg. Du leter i din
egen person og liv - men Gud vitner altså om sin Sønn! Ser du ikke at det
er en fullstendig motsatt retning av hva du naturlig tenker.
Har du ennå noe tro på eller håp knyttet til deg selv? - Da vil jeg spørre
deg: Har du virkelig gjort det loven krever? - Ja, har du virkelig oppfylt loven? -
Eller har du noe håp om å lykkes i det etter hvert?
Det er nemlig det kravet som ligger på deg, der du sitter. Den som er
loven noe skyldig, som altså bare løfter en finger for å legge noe til
Guds frelse, eller forbedre sitt forhold til Ham, han skylder å holde hele loven. Blir det trangt da? -
Du som vokser i egen aktelse bare du
har fått avlagt et godt vitnesbyrd eller bedt en varm og inderlig bønn,
eller får ros av andre kristne, for ikke å tale om av kristne ledere som
du ser opp til.
Men hva er det da som fryder seg og kroer seg og vokser? - Jo, det er det
gamle menneske - og over dette hviler Guds dom! - Det var dette som ble
naglet til korsets tre. Du er skyldig å gjøre det fullkomment, du som nå
regner med ditt eget.
At en sann troende av bedrøvelse over seg selv - bedrøvelsen etter Guds
sinn (2 Kor. 7,10)
- søker å forbedre sitt liv, det er noe ganske annet, det er drevet frem
av nåden, og skjer på nådens grunn.
Ja, det er trangt - det gamle menneske slipper nemlig ikke inn i himmelen. (1 Kor. 15,50).
Men «regn med din frelser, så regner du rett!»
Vil du ha med loven å gjøre, så får du lov til det. Så får du forsøke å
rettferdiggjøre deg selv både her og nå, og på den siste dag. Eller vil du
heller høre dette: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans
Sønn.» (v.11).
Og så har han en helt bestemt hensikt med det han skriver her apostelen,
som jeg har en helt bestemt hensikt med å forkynne det jeg nå gjør: «Dette
har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere
som tror på Guds Sønns navn.»
(v.13).
- Og jeg skulle så inderlig gjerne, at også den som står på utsiden av
dette, skulle få sine øyne åpnet til å se, at det også er for deg.
Jesus elsker også deg, og den gjerning Han har gjort, den har Han
også gjort for deg. Gud har gitt Ham som en gave og et offer - i
Ham har Han gitt deg alt, tenk evig liv, ikke i denne jammerdalen, men i
Guds herlighet!
Det gjelder også deg, så snu nå ikke ryggen til Jesus fortsatt -
ditt eget går fortapt - ja, det leder i fortapelse.
Til slutt: Skal vi minne Herren på Hans egne ord her i teksten, og be Ham
om frelse for oss selv og vårt hus, alle de som hører oss til, eller som
du nå måtte komme på - det står her at vi kan ha frimodig tillit til Ham (v.14), når vi gjør det. La oss holde dem
frem!
«Og dette er den frimodige tillit vi har til Ham, at dersom vi ber om noe
etter Hans vilje, så hører Han oss, og dersom vi vet at Han hører oss, hva
vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos Ham.» (v.14-15).
.
Å, hvilket under er vår tro!
Den talte alltid sant.
Og sviktet alt, dens kraft bestod.
Den er Guds egen seier som verden overvant.
E.K. |