|
De goder som skulle
komme! Hebr.
9, 11 - 15
11. Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle
komme, gikk Han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som
ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning.
12. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han
inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. 13.
For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger
til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, 14. hvor
meget mer skal da Kristi blod – Han som i kraft av en evig Ånd bar seg
selv frem for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra
døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! 15. Derfor er Han
mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige
arv som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning
fra overtredelsene under den første pakt.
Her tales det om goder som
skulle komme. La du merke til det? De var altså ikke kommet ennå under
den gamle pakt. De kom med Jesus!
Og merket du deg dette, at Skrifter omtaler det som goder?
Et betimelig
spørsmål da: Er da kristendom for deg et gode? Er det noe som
bærer deg - eller er det noe du bærer? Som du vet heter jeg
Kristoffersen, og navnet Kristoffer betyr «den som bærer Kristus.»
Slik kan en jo føle seg ofte, om det har gått lenge siden sist
evangeliet nådde helt frem til ditt hjerte - og/eller du har vært
gjenstand for den gjengse loviske forkynnelse - som om det er du som
bærer Ham og ikke Han som bærer deg. Det kan så visst ikke kalles
et gode!
Det er så mange som vil ha oss til å bære! Vårt eget hjerte,
djevelen, Guds lov, andre mennesker - andre «troende!» «Nå som du er
blitt en kristen, så...!» Så er det ett eller annet du da må bære
fordi du er en kristen.
Da må du besinne deg på Jesu ord: «- og du skal finne hvile!»
(Mt. 11,28). Det er et sant gode! Det kommer med Ham! Altså, om
Jesus kommer til deg, kommer Han med hvile. Gjør Han ikke det,
da er det ikke Skriftens Jesus du har med å gjøre.
Hva gjorde så denne
Kristus ifølge apostelen her? «- da Kristus kom som yppersteprest for
de goder som skulle komme, gikk Han gjennom det telt som er større og
mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke
er av denne skapning.» (v.11).
Det er slike ting vi må merke oss nøye. Dette telt var «større
og mer fullkomment,» leser vi. Det taler med andre ord om noe
som er bedre enn det som var!
Om du da går omkring og sliter og bærer - stresser som det gjerne
kalles i dag - i ditt gudsforhold - ja, så må jo det skyldes at du har
mistet godet av syne, eller aldri fått del i det.
Større og mer
fullkomment! Og hvorfor det? Jo, det strå her: Fordi det er av Gud!
«- det vil si: som ikke er av denne skapning.» (v.11b).
Det telt du nå kalles inn i - det er av Gud! Det er ikke av
mennesker - og slett ikke av deg! Du har ikke sydd så
mye som et sting i dette teltet: «- det er ikke av denne skapning!»
Derfor er det også fullkomment det du kalles til! Det er fullkomment
satt i stand til å ta imot slike som deg. Ja, en hvilken som helst
sjel denne verden har huset!
Stans nå opp for det: Når Gud kaller deg til frelse, kaller Han deg
til et fullkomment evangelium! Det svarer nøyaktig til ditt
behov! Det vil si, noe som er fullt ut tilstrekkelig nettopp for deg!
Var det ikke så, kunne det ikke kalles fullkomment.
Derfor sier Skriften også at det kun er vantroen som stenger
et menneske ute. Men her går vi ofte feil - vi tenker oss da gjerne at
vantroen viser seg i at man melder seg inn i «de ugudeliges forbund»
eller på annen måte forfølger Guds ord åpenlyst. Men vantroen kan like
gjerne være til stede der hvor det er stor nidkjærhet for Gud! En
behøver ikke lese lenge i Skriften for å få det stadfestet. Vi kan
bare nevne Paulus' inderlige klage over sine frender etter kjødet: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må
bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for
Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds
rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de
seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens endemål,
til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom. 10,1-4).
Her ser du både at det skjer, og hvorfor det skjer.
Det er denne frie, uforskyldte nåde som blir så problematisk. Den
levner oss nemlig ingen ære - men er kun til Guds ære! Og ikke minst
blir det problematisk, at den forblir like fri og uforskyldt livet ut,
og må være det, om vi skal kunne bestå. Den kommer altså ikke
til å levne oss noen ære i fremtiden heller!
Og dette har jo sin grunn i dette vi leser i teksten her - Han gikk
jo ikke tomhendt inn i dette telt, Jesus, men «med sitt eget blod!»
(v.12). Soningsblodet! Det som var utøst på jord nettopp for
dine synders - din sjels - skyld! Og hør!: Som tilfredsstilte den
Hellige Guds rettferdighetskrav!
Hva er det da som står tilbake? Ingenting! Da er det
fullkomment!
Det er her vårt vantro - og det vil si, vårt av naturen medfødte
hjerte - stadig åpenbarer seg, ved at vi vil legge noe til av vårt
eget.
Her skal vi vokte oss, for dette er giftslangen - og hans
gift er dødelig!
Tenk om det kom buktende en giftslange bortover gulvet her nå. Jeg
tenker det skulle bli trengsel ved døra en tid. Men vi er ikke like
redde for den giftslangen som kommer til oss i åndelige og fromme
gevanter, er vi vel? Men han er farligere han!
Vi kunne ikke ha
trodd det vi skal lese nå, om det ikke sto skrevet her: «Dette sitt
blod, som Han bar inn i helligdommen - én gang for alle!»
Klarer du å ta det inn over deg nå? Det som har skjedd til din frelse
- det har skjedd i himmelens helligdom, og det én gang for alle!
Hva fant Han så, der Han bar dette offer inn på helligdommens
alter? Han fant en evig forløsning! Men trengte Han det da? Trengte
Gud å forløses fra synd? Nei, så visst ikke! Spørsmålet ville jo være
blasfemisk om en stilte det på ramme alvor. Men mennesket trengte det.
Du trengte det! Og nå hørte du det nettopp forkynt - og det fra
Guds eget ord - at det du trengte, det fant Han! En evig forløsning!
En evig forløsning er din - men i Ham! Ikke noe annet sted!
«For så sant blodet
av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet
når det blir stenket på dem som er urene, hvor meget mer skal da
Kristi blod – Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud
som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så
vi kan tjene den levende Gud!» (v.13-14).
Hvor meget mer! Nå peker apostelen på dett han kaller
goder igjen. Meget mer! «Han som i kraft av en evig Ånd bar
seg selv frem for Gud som et lyteløst offer.» Han er offeret
som ble brakt den Hellige! - Og dette offer var lyteløst! Det
som er uten lyte, det er jo nettopp fullkomment!
Hør nå! Om det kunne finnes en liten flekk på et klesplagg - om den
så var så liten at det måtte tas i bruk mikroskop for å se den, kunne
ikke det klesplagg kalles fullkomment rent! Forstår du? Vi står
overfor Guds, den Helliges, og ikke menneskers krav her.
Den drakt Han har
kjøpt deg så dyrt, den er fullkomment ren! I Guds øyne -
i Guds omdømme! Det er den du skal få sette din lit til!
Og så
får vi dette fine vers 15 her til slutt. Det er som om apostelen
likesom bare smører på: «Derfor er Han mellommann for en ny pakt, for
at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt, etter at det
har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den
første pakt.»
En ny pakt! Ulik den gamle! Har ikke noe med den å gjøre! Det er
altså ikke tale om en forbedring av den gamle pakt - men en helt ny!
«Men vi må jo...!» «Vi burde jo... osv.» sier den gamle pakts
tilhengere. «Takk Jesus for din nåde og gjerning,» sier de som er født
ved den nye!
Vi skal få, vitnes det videre - en evig arv! Og den var
lovt oss på forhånd! Nå manglet det bare at Han som opprettet
testamentet døde. For når testamentets oppretter er død, kan
det ikke lenger forandres. Ingen har rett eller myndighet til det!
Og så er det nettopp hva vi leser her: «- etter at det har funnet
sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første
pakt.»
Ingen kan forandre det Han har gjort for deg! Han testamenterte sin
arv til deg - og døde! Gud være evig takk, ved Jesus Kristus,
vår Herre!
Hør! - så skal du bli frelst, sier Ordet. (Jes. 55,3). Gå ikke lenger
omkring og grav i det som er av denne skapning. Du har nemlig fått noe
som er så meget mer! Noe fullkomment!
Jeg var fortapt og så ingen vei,
Da så jeg blodet, ja blodet.
Da ingen makt kunne frelse meg,
Da frelste blodet. E.K. |