Den store hvite flokk

Åp. 7, 9 - 17

   9. Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender. 10. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, Han som sitter på tronen, og Lammet. 11. Alle englene stod omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilbad Gud, og sa: 12. Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen. 13. Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler – hvem er de? Og hvor er de kommet fra? 14. Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. 15. Derfor er de for Guds trone og tjener Ham dag og natt i Hans tempel, og Han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. 16. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. 17. For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.

   «Deretter så jeg – og se!» (v.9).
   Han så - og nå oppfordrer han deg til å se - ja, ønsker at du må se det samme. Det er drivkraften i det sanne kristne vitnesbyrd.
   En har av Herrens Ånd fått åpnet sine øyne, og sett det som har betydning for oss mennesker - ja, en har fått skue inn i Guds råd. Og dette vil en da gjerne bringe videre. «Kristi kjærlighet tvinger oss!» (2 Kor. 5,14).

   Tenk for et syn å bringe videre - det Johannes så her!: «En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål.» (v.1). Han så dem stå for Guds trone, og han så ved hva de sto for Guds trone. Han så den frelste skare - den store hvite flokk - og han så ved hva de var det. Det er dette han oppfordrer deg til å se. For du ser det like klart og reelt, i ordet her, som han som så det med sine egne øyne. Det er nemlig en øyenvitnebeskrivelse du her får presentert for deg.
   Det er bare én grunn til at du ikke skal se dette, og det er at du ikke vil tro. Du vil ikke tro Guds Ånd som åpenbarte dette for Johannes, og du vil ikke tro Johannes som bringer vitnesbyrdet videre til deg. Du skyver fra deg den store nåde du er gjenstand for, nettopp nå, i dette øyeblikk. For her åpenbares det for deg, hvordan, og ved hva, også du kan befinne deg i den store hvite flokk for tronen, en dag: «De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.» (v.14b).
   Årsaken til denne ufattelige glede - en i evighet stadig økende glede - har sin årsak i, at de er kommet ut av den store trengsel! - De ser seg altså fridd ut, og for evig berget fra all trengsel. De lange hvite kjortler beviser deres uskyld - at de er fullkomment rene - til og med overfor den tre ganger hellige Gud. Derfor står de også for tronen med palmegrener i hendene, symbolet på seier og glede. Og alt dette har igjen sin årsak i én eneste persons gjerning - én manns frivillige soning av deres synd. Lammets blod er årsaken! Som Peter uttrykker det: «En rettferdig for urettferdige.» (1 Pet. 3,18). Det vil si, at Han tok vår plass - hvilket forårsaket, at Han måtte utøse sitt blod for vår synds skyld, og vi fikk Hans plass - hvilket da altså forårsaket at vi, «rene som Lammet om tronen får stå.»

   Vi skal lese om Ham, den ene rettferdige, og den store hvite flokk også et annet sted i Skriften: «Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, Han som gir åndepust til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den: Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet.» (Jes. 42,5-7).
   Men er dette det samme folket? Disse ser da ganske annerledes ut! Ja, de ser så visst ganske annerledes ut, men det er nettopp det samme folket. Hedninger, det vil si, mennesker som befinner seg i et totalt åndelig mørke, uten det Guds lys som Israel hadde, uten håp og uten Gud i verden, uten del i Guds rike.
   Blinde, leser vi videre, og da er det ikke tale om bare legemlig blindhet, men åndelig. Bundne var de, i et fangehull, og de satt i mørke i fengslet. Er ikke dette nettopp trengsel å bli fridd ut av?
   Når vi leser om den store trengsel, tenker vi helst på ytre forfølgelse og vanskeligheter på grunn av vitnesbyrdet om Jesus - og det er ingen tvil om at det er hva det er tale om - men ikke bare det, det er også tale om den trengsel som er forårsaket av at vi er, som vi er.
   Hva er det du har slitt mest med som en kristen? - Er det ikke nettopp deg selv - dine karakterbrist, ditt temperament, din synd, dine stadige fall o.l. Og tenk deg da under en massiv ytre forfølgelse av Guds rikes fiender, å ha dette å slite med i tillegg! - Midt under forfølgelsen utenfra, må du også spørre: Mon jeg kan være en kristen i det hele tatt, slik som jeg er? Vi skjønner det er tale om stor trengsel!
   Det er også en stor feil vi ofte gjør, når vi leser om hedningen, og hedningens situasjon, i Skriften - vi tenker at dette er noe som føles, og oppleves slik. F.eks. å være blind, befinne seg i et fangehull, og sitte i mørke i et fengsel. At hedningen likesom går omkring fortvilet over sin situasjon, og bare venter på utfrielse. Men det er ikke hva Guds ord taler om, hvordan vi føler og opplever det - Guds ord beskriver den reelle situasjonen, rett og slett sannheten om vår stilling, enten vi opplever det slik eller ikke.
   Dette er noe som føles, og oppleves av hedningen, først den dagen han blir vakt ved Guds Ånds forkynnelse av Ordet, og begynner å få åpnet øynene for sin sanne stilling. Når han da begynner å streve etter frigjørelse fra det som binder ham borte fra Gud, borte fra lyset, borte fra friheten og Guds fred, da både føles, og oppleves det som Guds ord taler om. Jeg er bundet av sterkere bånd, enn jeg selv kan fri meg ut av. Da først stiger ropet om frelse opp til Gud! Og først da er ordet om blodet, den kostbare pris, aktuell!
   Slike som altså hadde måttet rope til Gud om frelse, var det som nå flokket seg om tronen!
   Vi aner en forundring også hos apostelen Johannes, når han ser disse. På spørsmålet om hvem de var, sier Han til den eldste: «Herre, du vet det!» (v.14a). Han så flokken, og forsto vel at det måtte være de frelste, men det er som om det er noe han ser, som gjør at han ikke er helt sikker - derfor dette: «Du vet det!»
   Kan hende så Johannes så mange der, som han ikke hadde ventet å se? Som Luther sier ved en anledning, at der - i den store hvite flokk - vil du finne mange som du ikke hadde ventet å finne der, og savne mange du hadde ventet skulle være der. Iallfall vet vi av Ordet, at Jesus satte seg til bords med tollere og syndere (Luk. 5,30), noe som nok ikke bare forundret fariseerne og de skriftlærde, men også disiplene.

   Men nå står de altså der og priser Herren, og hør hva de sier!: «Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.» (v.12).
   Her finner du ikke noe selvvitnesbyrd! Her har de ikke noe eget å synge om - nei, her ser de fullt ut, at alt er av Ham. Les bare deres pris, en gang til.
   Disse er det som vitner allerede her på jord: «Bare i håp til Gud er min sjel stille, fra Ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.» (Slm. 62,2f).

   Vi nevnte - som ordet her vitner om - årsaken til denne ufattelige herlighet: «- de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.» (v.14b). Og så følger det neste verset opp, begynnende med et ord du gjerne må sette en tykk rød strek under - for dette er et Guds ords vitnesbyrd, du nok dessverre ofte glemmer - : «Derfor!» «Derfor er de for Guds trone!» (v.15a). Og derfor har de del i den velsignelse og salige tilstand som beskrives i de neste vers. Alene derfor!
   «Han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (v.15b-17).
   Merk deg hva som her står om Lammet - Han som her på jord er «vår sjels hyrde og tilsynsmann» (1 Pet. 2,25) - Han forblir dette også i evigheten: «For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder.» Også der - selv om vi der er blitt Ham lik (1 Joh. 3,2) - skal Han være vår hyrde, den vi har vårt alt i - også vår likhet med Ham. For vi skal bli lik Ham, fordi vi ser Ham som Han er. (1 Joh. 3,2).

   Du som må forundre deg her på jord, over at du skal få høre til blant dem som virkelig er på vei hjem til himmelen, og som kommer til å forundre deg uendelig mye mer, den dag du faktisk er der, fordi du ser sant på deg selv - du skal få høre budskapet igjen og igjen, inntil du er fremme på det!: «Derfor er de for Guds trone!» fordi de «tvettet sine kjortler og gjorde dem hvite i Lammets blod.»

   Hvem andre opplever noe behov for å tvette - vaske - sine klær, enn de som ser dem urene?
   Her går mange på vei til himmelen - iallfall gjør de det i sine egne tanker og meninger - som aldri opplever noe behov for hel og full renselse, som aldri opplever noe behov for å skjule seg i en annens rettferdighet og åndelighet. Det er de som mange skal forvente å se der - i den store hvite flokk - men komme til å savne der!
   Det er alvoret i denne teksten - det er bare én vei inn til denne herlighet og salighet - og den heter Lammets blod, utøst (gitt) til syndenes forlatelse for oss.

   Det blir sunget en sang av enfoldige små,
Men de selvkloke vil ikke høre derpå.
Den blir sunget i dag, som de sang den i går
Det er sangen som lærdommen ikke forstår.

   Det er sangen om blodet - Guds evige pakt -
Om det hellige offer Han selv har fullbrakt.
Det er sangen om blodet, den kostbare pris,
Som alene kan åpne et stengt paradis.

E.K.