Guds sier - vår seier!

Åp. 12, 7 - 12

   7. Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler. 8. Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen. 9. Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. 10. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten Hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. 11. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. 12. Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.

   Satan er en underlig fremtoning. En gang var han en betrodd kjerub, det vil si, en engel, som hørte himmelen til. Han hørte altså Gud til!
   Det er noe dunkelt fremstilt - og også helt uforståelig for oss, hvordan det onde kunne oppstå i skapningen, men det oppsto i og ved ham. Det er klart nok! Han begynte å se på seg selv. Han begynte å bli opptatt med hva han selv var - og dette skilte ham fra Gud, Han som alt sprang ut av, og som var årsaken til alt.
   Nå begynte altså denne skapningen å bli noe i seg selv! Og legg merke til hva som står om ham: «- han som forfører hele verden!» (v.9).
   Det er jo nettopp hva som preger hele verden, mennesket vil være skilt fra Gud, klare seg selv, være noe i seg selv! Du skal nok ikke gå langt for å se det, skulle jeg tro. Du har vel fått noe innblikk i ditt eget hjerte, du som har hatt med Herrens lys å gjøre! Selvopphøyelsen - vi vil gjerne gjelde for noe! Derfor tror vi også naturlig at vi likesom må nå en slik topp av ett eller annet slag for å tekkes Gud. Og det er jo for så vidt sant det, men det som også er sant, er at vi aldri i evighet kan oppnå en slik topp, ut fra hva vi er i oss selv! For vi er falne skapninger, hjelpeløst fortapte, fanget i dette garnet som Satan fanget oss i ved sin løgn!

   Djevelens fall kan du lese om i Esek. 27 og 28. Og dette fallet har vi fått del i. Og ligger fanget i. Vi makter ikke å fri oss fra det - denne selvopphøyelsens og selvrettferdiggjørelsens ånd. Mange har prøvd på det både i kristendommen og i andre religioner å bli ydmyke inntil selvutslettelse. Vet du hva en av kirkefedrene sier om det? En som har sett inn i menneskenaturen ved hjelp av Guds ords lys: «Kunne vi sett vår egen ydmykhet, ville vi falt ned og knekt nakken av bare stolthet!»
   Vi kan ikke annet enn å opphøye oss selv! Det er umulig å fri seg fra det! Og dette - nettopp dette - er det som er under Guds dom! Da er vår situasjon i utgangspunktet særdeles mørkt - og jeg spør deg som lytter nå, med det største alvor, kjenner du deg igjen i noe av dette vi har talt om nå?
Jesus sier - også til meg og deg i denne stund: «Se da til at lyset i deg ikke er mørke!» (Luk. 11,35). Vandrer du virkelig i lyset, du?
   Synden kom altså inn i himmelen, ved en av Guds skapninger, og spredde seg der til andre. De fikk smaken på egen makt! Og så fulgte de djevelen i hans opprør mot Gud. Her ser vi igjen, at synd kan aldri bestå i Guds rike. Han ble kastet ned med alle sine tilhengere! «- det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen,» leser vi.
   Hva sies det så om oss, som har fått del i det samme fall? For det var ned hit han ble kastet, vitner Ordet! Jo hør: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.» (1 Kor. 15,50).
   Her står vi ved hva vi er i oss selv!

   Men hva skjedde i himmelen, som en følge av dette opprøret mot Gud? Vant djevelen frem? Nei, hør dette velsignede budskap: «- de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen. Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham.» (v.8-9).
   Svært for oss dette, at han ble kastet ned hit - det sier da også Ordet oss: «Ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede» (v.12) - men merk deg en ting, for all del - Han er kastet ned hit som en slagen fiende! Striden mot Gud hadde han tapt før han kom hit ned! Derfor finnes det mennesker her på jord, som også har seiret over ham. Det leste vi også om i teksten vår her: «Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten Hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.» (v.10-11).
   De har seiret over ham, ja - men i kraft av hva? Jo, i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet! Blodet og Ordet! Eller, Ordet om blodet! Det er alt du trenger å vite, min venn! Ja, ikke bare vite, men ta din tilflukt til! Er du en av dem, som på grunn av din synd og ditt fall - som du ikke på noen måte får bukt med - må ta din tilflukt til dette Guds Lam som bærer verdens synd, da har du seiret! Selv om alt føles motsatt - for slik er det nemlig ofte for de troende, nettopp for at de ikke skal begynne å stole på noe eget igjen, men bli i Hans seier, som har seiret for dem! Hør bare vitnesbyrdet om dem: «De hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.» (v.11).
   Det vil jo ikke bare si, det fysiske liv - altså at de villig led martyrdøden for fiendens hånd - men dette at de oppgav seg selv og sitt eget i møte med sannhetens ord! De gav Gud rett i sitt hjerte, i Hans dom over det gamle menneske.
   Jesus taler også om dette flere steder i evangeliene: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Mt. 16,25: 10,39; Mrk. 8,35; Luk. 9,24; 17,33). Her er det heller ikke kun tale om det fysiske, legemlig liv, men villigheten til å oppgi sitt eget, for å eie Jesus i stedet!
   Denne villighet kan kun oppnås ved at et menneske får et sant syn på seg selv - det vil si, får se seg selv som Gud ser ham! Da flykter du fra det, til tilfluktsstedet - og tilfluktsstedet er Jesus! Han er den Gud har gitt deg i stedet for ditt eget - helt og fullt i stedet for ditt eget! Og jeg spør deg igjen: Er det her du lever i dag? Ellers så har ikke du del i denne seier Gud har gitt deg i Ham - og du blir et offer for djevelens bedrag, som er særlig sterkt på det åndelige, religiøse område i dag!
   Skriften vitner om dette bedrag, sansebedrag - for djevelen henvender seg alltid til det sanselige, mens Den Hellige Ånd fører deg inn i Ordet: «Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.» (2 Tess. 2,9-12).
   Tenk det står her, at det er Gud som sender dem kraftig villfarelse! Da er vreden stor! Men Han sendte dem noe først, nemlig sannheten! Dette kom over dem fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, som altså ble forkynt dem!
   To ting her til slutt: Merk deg alvoret! Trå varlig når du har med Guds rike og Guds ord å gjøre! Og dette så velsignede som du kan begynne å takke din Gud for allerede her og nå: Han har sendt deg sannheten, så du skal bli frelst! Han har sendt deg seieren som en gave! Han har sendt deg veien helt frem til himmel og salighet, som en gave - og veien heter Jesus Kristus! Du behøver ikke noe mer! «Evangeliet er en Guds kraft til frelse,» vitner Ordet - punktum! (Rom. 1,16).
   Men så må det også være det du tar din tilflukt til - og ikke noe eget. Din tjeneste for Herren, din åndelige vekst, din kunnskap i Ordet, dine gode gjerninger, din innsats for misjonen, dine gaver i kollekten eller hva det nå ellers måtte være. Nei, Jesus alene! Takk Gud, for denne seier!

   Var Gud ei med oss denne tid;
Det må Guds folk bekjenne,
Var Gud ei med oss denne tid,
Så var det blitt vår ende.
Vi er en fattig flokk og få
Til spott for dem som stormer på
Og vil oss alle felle.

E.K.