Ikke ved vårt eget! Ap.gj. 4, 8 – 12
”Da sa Peter til dem!” Peter var fremdeles en ”driftig” mann – vår natur blir ikke annerledes fordi om vi blir frelst, men den kommer under tukt – Åndens tukt. Her ser vi noe nytt, hva Peter angår: Han sa dette til dem ”fylt av Den Hellige Ånd” (v.8). Og så ser vi også, at vitnesbyrdet blir deretter – det blir virkelig et Åndens vitnesbyrd, et vitnesbyrd om Jesus. Nettopp det Jesus hadde vitnet om Den Hellige Ånd: ”Han skal herliggjøre meg!” (Joh. 16,14). Hør hva som skjer når Peter ikke taler i Den Hellige Ånd – vi har eksempel på det også: ”Men Peter svarte og sa til Ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt! Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Peter sier til Ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg!” (Mt. 26, 33-35a). Her er det det falne jeg’et som taler, så lite tuktet og opplyst av Guds Ånd, at det taler store ord om sin egen kapasitet, evne og vilje. Her skriver Peter jeg med sto J. I teksten vår så ser vi, at det har skjedd noe drastisk med Peter, og nå er det Jesus som skrives med stor J, og det ikke bare fordi grammatikken krever det, nei, han maler Ham ut for dem. Og det fordi han er fylt av Den Hellige Ånd! Mål deg selv på dette! Om det er deg selv eller Ånden som taler. Mål menigheten! Mål organisasjonen! Mål kirkesamfunnet! Er det jeg og vi, som skrives med store bokstaver, eller er det Jesus alene? Han er den steinen, som ble forkastet av bygningsmennene, sier han her, Peter. Hvordan kan det skje, at bygningsmennene forkaster det beste materialet? Et materiale av en slik kvalitet, at en trygt kan la hele bygget hvile på det. Det forkastet de! Ville du hatt slike bygningsmenn til å sette opp hus for deg? Det skulle vel ikke være nettopp det du har hatt? Det skulle vel ikke være nettopp slike bygningsmenn du holder deg til? Jesus nøyer seg ikke med noe mindre enn å være hjørnestein, selve grunnvollen, for alt som ikke er bygd opp på det, kommer til å rase sammen. Og jeg sier bevisst: bygd opp på det – og ikke: bygd oppå det. For du møter gjerne denne tanke, - ja, nå er grunnvollen lagt, så det skal ikke vi gjøre, vi skal bare bygge videre oppå den. Som om Jesus likesom har gitt ”stafettpinnen,” som det kalles, videre til oss, - så nå er det altså opp til oss å bygge videre! Men for all del, vi er ikke overlatt til oss selv i dette, nei, vi har fått det store privilegium å kunne be Ham om all hjelp i dette arbeidet. Ja, det høres fint ut, inntil du har prøvd det lenge og hardt nok – og også har opplevd hvor lite villig Han kan være til å hjelpe. For Jesus bygger sitt rike, Han er ikke interessert i å bygge vårt rike. Da ser vi også, at det er noe ganske annet dette, som er bygd opp på, at Han er hjørnestein og grunnvoll. Det er altså tale om det som springer ut av denne erkjennelse, - av at vi lever i denne sannheten. Der bygger Han sitt rike i oss, og ved oss. Hvorfor så ikke bygningsmennene det? Fordi de ikke hadde Den Hellige Ånd. Han som Peter nå var fylt av. Og nå så ikke Peter bare lyset, han så også mørket, det som han selv hadde befunnet seg i. Derfor talte han også helt annerledes enn før. Han så også villfarelsen i det naturlige menneske. Det som hadde forårsaket, at Peter nå sto for Det høye råd, det var at han hadde helbredet en lam mann i Jesu navn. Og det som da skjedde var, at dette åndelig blinde folket stimlet sammen om Peter. Og det var jo i grunnen ikke så underlig, for det var jo ved ham det hadde skjedd, - men Peter så dypere nå, og så, at de i dypeste forstand stimlet sammen om Peter. Og altså ikke om Ham, som hadde gjort sin gjerning gjennom Peter. Det var Jesu gjerning, det var Jesu nåde, som var årsaken til, at denne mannen nå gikk frisk omkring, - og det var det Peter ønsket at folket måtte få se. Han ønsket ikke lenger selv å bli den store. Visst dukket nok dette opp i hans hjerte nå og da, men det anså han nå, som grums i fra avgrunnens dyp. Det
er djevelen som er virksom der hvor redskapet blir tilbedt i Herrens sted, enten
det er et menneske, en organisasjon eller et kirkesamfunn. Hør hva han sier, idet han fornemmer dette i folket omkring seg – han vet at de er blinde: ”Da Peter så dette, begynte han å tale til folket: Israelittiske menn! Hvorfor er dere forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå?” (Ap.gj. 3,12). Du ser at Peter, han forkaster ikke hjørnesteinen, slik som bygningsmennene hadde gjort, han forkaster egen kraft og gudsfrykt. Bygningsmennene hadde gjort akkurat motsatt. Og de var Israels lærere og ledere! Altså er det apostolisk lære, at gudsfrykt ikke kan få noe menneske ”opp og stå” – det kan ikke frelse noen, verken deg selv eller andre, selv om det er den største dyd Skriften taler om, - det kan bare Han hvis navn er Jesus Krist. Og Han gjør det ikke - som vi hører av apostelen her – p.g.a. noe vårt eget, men uforskyldt av nåde. Grunnvollen er altså: uforskyldt av nåde, for Jesu Kristi skyld alene – og det er blitt verdens fremste anstøtsstein. Jeg vet ikke hva det er for deg? Er det dette, som stadig forstyrrer din kristendom? – det du forsøker å bygge opp? Ja, det er ingen som liker å bli funnet naken. Derfor tviholder vi på denne kristelighetsdrakten vår – for i alle fall å ha noe å skjule oss bak. Heller filler enn helt naken! Men idet vi må slippe dette, så har Herren noe mye bedre ferdig for oss – en drakt som skjuler alt: Kristi rettferdsskrud. ”Han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg” sier profeten Jesaja (Jes. 61,10). Svøpe, det er noe en gjør særskilt med barn – en innhyller det liksom. Den drakten har hengt der ferdig for deg hele tiden, men da den ikke kan henges utenpå noe annet, men bare gis i stedet for, så har den måttet vente til denne stund, da synderen ikke lenger kan skjule eller bortforklare sitt totale forlis, og vender hjem i denne erkjennelse. Det er mange som taler om den fortapte sønn, som vendte hjem, at nå tok hans far imot ham av den grunn, - altså at han vendte hjem, - men ser du nærmere på denne sønnen, så ser du at han er akkurat den samme synderen, som da han dro ut fra hjemmet. Forskjellen er, at nå er han uten midler og lider nød. Og så kalkulerer han: ”Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe. Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult” (Luk. 15, 16-17). Ser du noe annet enn egeninteresse her? Og så leser vi videre: ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk” (v.18-19). Nei, ikke verdig til å kalles sønn, så langt strakk ”ydmykheten” seg, - men altså verdig til å være som en av leiefolkene! Skamfull riktignok, erkjennelse av eget nederlag o.l. ja, men hva var den egentlige årsaken til, at han begynte å tenke på hjemmet og vendte hjemover? Stans noe for det! Jesus har ikke fortalt denne lignelsen for å vise oss sønnens fortreffelige omvendelse, som da altså forårsaket at faren tok imot ham, men for å vise oss, - deg og meg, - at vår himmelske Far tar imot syndere, som vender seg til Ham. Det var mottakelsen sønnen fikk, midt i sin synd, som også gjorde noe med hans hjerte, i forhold til far. En far som ser oss, mens vi er langt borte! Og du vet, ”landet langt borte,” det er synden det – og Han ser oss mens vi ennå er langt borte, har inderlig medynk med oss og løper oss i møte. Du kan lese det alt i Lukas 15. Han vendte hjem til ring og sko og drakt, som det hadde kostet hans far en uendelig pris å tilveiebringe. Den hadde hengt ferdig for ham hele tiden, mens han var i utlendigheten. Hører du det? Og foranledningen for denne lignelsen, det var fariseernes og de skriftlærdes knurring over, at Han tok imot syndere og åt sammen med dem (Luk.15,2). La nå det henge igjen for deg: Tok imot! Han tok imot dem, - og ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr. 13,8). Kan du se det for deg, der de kom og fikk sette seg ned! ”Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved” (v.12). Det levner ingen tvil det vitnesbyrdet der. Det åpner heller ikke for noen annen mulighet. Om denne person, som har en slik stilling, at ethvert menneskes sjels frelse er fullstendig avhengig av Ham, - likesom hele verdens, sier Peter til dem: ”Han som dere korsfestet!” (v.10). For en fryktelig dom, dersom det var sant! Hva med deg? Hva gjør vi, der hvor Han kommer oss i møte? Klarer vi oss med å være ”kristne?” Klarer vi oss med tjenesten, andakten, møtegangen, bønnen, osv. eller må vi ha Ham selv, som selve hjørnesteinen, fordi vi har erkjent, at ikke noe gror uten Ham – Han er selve Livet! ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.” Da er Han blitt uerstattelig, da er Han blitt hjørnestein, - og du er blitt ingenting. . Om
jeg eide alt, men ikke Jesus, E.K. |