Kom
derfor i hu! Ef.
2, 11 - 14 11.
Kom derfor i hu at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de
såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. 12. Kom i hu at dere
på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for
paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. 13. Men nå, i
Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.
14. For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet
som skilte dem, fiendskapet.
Kallenavn
er det noe som heter; det er altså ikke vedkommendes egentlige navn, men noe han
eller hun kalles for å karakterisere vedkommende, eller si noe sant om vedkommende.
Det behøver ikke være noe ondt, det kan jo til og med være et kjælenavn
- "kjært barn har mange navn," er det et ordtak som sier - men ofte
er det noe ondt.
Hvem husker ikke fra skoledagene f.eks.,
hvor snart det ble satt kallenavn på enkelte som på aldri så lite vis skilte seg
ut - en som var noe røveraktig f.eks. eller dårlig kledd e.l.
Og det som følger dette, og som er det virkelig onde i saken, det er at vedkommende
som kommer opp med og finner på et slikt kallenavn, alltid gjør det ut ifra det
syn at han eller hun befinner seg på et høyere og bedre plan enn vedkommende som
får kallenavnet, eller klengenavnet som det også kalles.
Klengenavn kalles det med rette, for erfaringen viser, at det nærmest er umulig
å bli av med slike navn igjen. De henger på et menneske til dets dødsdag, og etter.
Her leser vi om, at vi hedninger, av jødene ble kalt de uomskårne.
Altså et kallenavn.
Det var ikke usant; det var et uttrykk for
de faktiske forhold, og som et utrykk fra jødenes side for at de satte dette sitt
forbund med Gud, sin utvelgelse høyt, så talte det bare til deres fordel.
Det var noe prisverdig i dette at de satte denne gave fra Gud opp
som et skille overfor hedningene. Gud har gitt oss jøder en gave og det priser
vi Ham for!
Men du vet hvordan vi mennesker er når vi får noe
å rose oss av, om det så er en Guds uforskyldte og ufortjente gave - vi begynner
snart å rose oss selv, på grunn av denne gave, i stedet for gavens giver.
Slik ble det også ofte med jødene, de roste og opphøyde seg selv,
på grunn av denne Guds nåde imot dem, og da skjedde jo den ting som må skje, når
dette kommer inn i et menneske, at de også så ned på og foraktet de andre folk.
De var da ikke klar over at Gud også hadde utvalgt og forutbestemt
hedningene til å få del i denne gave - den som skulle gis hele verden nettopp
gjennom jødefolket!
Det var ikke noe de skulle ha
som en egen eiendom innenfor sine egne murer - nei, det skulle flyte ut til hele
verden, når frelseren ble født i blant oss.
Det er dette
det betyr, at "frelsen kommer fra jødene," som Jesus sier ved en anledning.
(Joh. 4,22).
Har du fått del i denne gave, du som er her
nå?
Jeg spør ikke etter hva du regner deg som - hva du kaller
deg selv - eller hva du mener å ha bidratt med, eller hva det nå måtte være -
men har du fått del i denne gave? Har du sett at himmelens Gud alt i evigheten
plasserte deg inn i denne sin Sønn, og gav deg frelsens gave i Ham? I evigheten
gjorde Han det! - Han forutbestemte deg til å vinne frelse i Ham!
Nå, ved Jesus Kristus, Guds Sønn, er denne gave - denne Guds frelse - kommet synlig
til verden.
Ja, da er det i alle fall én ting som sitter dypt
i din erkjennelse, nettopp erkjennelsen av at det er en gave! "Det
fortjente ikke jeg," som han sier sangeren.
Hvem forakter
så du? Hvem gir du kallenavn? Stans nå opp for dette nå - at du ikke selv skulle
befinne deg blant dem Herren setter nederst av alle, nemlig de selvopphøyde!
Han sier om den som opphøyer seg selv, at ham skal Han personlig
fornedre! Hvilket alvor! Jødenes historie ligger der som en alvorlig tale til
oss om dette, hvor streng Han er, når Han dømmer.
En kjent svensk
prest og teolog forteller om en hendelse etter en preken, hvor han kommer inn
i bakrommet sammen med en venn, og opplevelsen av den hellige Guds nærvær plutselig
ble så sterkt. Han fikk sige ned på en stol der og lå med hodet på bordet; og,
sier han, hadde ikke stolen og bordet vært der, så hadde jeg blitt liggende som
død på gulvet. Bare et lite drypp av Guds dømmende strenghet!
Vi er - som vi leser det så klart ut av denne teksten vår i dag - frelst av nåde
alene! - Uforskyldt, ufortjent, av nåde!
Den eneste grunn til
at du og jeg er i denne verden nå, det er ikke at vi skal tilpasses mer og mer
for himmelen, som du nå og da kan høre det sagt; røveren på korset gikk rett i
fra sin røverstand til Paradis! - Han trengte ingen skolegang for å komme inn
der, han trengte bare Jesus! - Men vi er i denne verden, nå i denne stund, og
de dager vi videre måtte få, for at dette, den forunderlige nåde som er åpenbart
oss i Jesus Kristus, skal få flyte ut også til de andre som er forutbestemt til
å vinne frelse i Ham!
Jeg kjenner ikke de tanker du har
om deg selv, hva du kaller deg selv, men jeg vet hvem du er, sammen med alle oss
andre som kalles mennesker, der du står uten Jesus, i ditt eget. - Bare hør: "Kom
i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og
fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden."
(v.12).
Dette er jo ikke mye å rope Hurra for! - Og enda mindre Halleluja!
Du er et fortapt menneske med alt ditt! - Men hva kaller du de andre?
Ser du dem som forutbestemt til frelse ved Jesus Kristus - eller går du omkring
som en stær blind hedning, som kun ser på det ytre, og kjenner dine medmennesker
etter kjødet?
Når skal det bli fred mellom oss som kaller oss
ved Jesu navn?
Jeg tenker ikke da på den ufred som må og skal
være der overfor den som lærer en annen vei til frelse enn Guds uforskyldte nåde
- men vi som sammen roser oss av, og bekjenner, denne ufortjente nåde!
Du kan vel slå det hen i været, som enkelte da også gjør, med at det skjer da
ikke før Jesus kommer igjen! - Nei, det er vel så, men du står likevel for den
levende Gud, Han som har gitt deg denne ufattelige gave, i sitt ufattelige offer,
her og nå, med ditt hjerte og ditt sinn!
Tåler det lyset derfra?
Men så fortsetter da teksten vår
med disse herlige ord; ja, vi kan virkelig tale om herlighetsteologi da: "Men
nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi
blod." (v.13).
Se nøye på hva som blir sagt deg her. - Du er kommet nær til - brakt
nær, kan vi si - og det ikke ved noe av dette som du gjerne ser etter hos deg
selv igjen og igjen, men ved Kristi blod!
Hør det
som om det var første gang! Ved Kristi blod!
Og så fortsetter
teksten med enda mer herlighetsteologi: "For Han er vår fred!"
(v.14a).
Har du hørt slikt noe? Også det er Han - vår fred!
Føler du noen fred der du sitter? Kan hende gjør du det - men om
du så ikke gjør det, er du da uten fred? Nei, sier Ordet: Han er din fred!
Og så fortsetter vår herlighetsteologi med å forkynne oss, hva denne
vår herlige frelser har gjort: "Han som gjorde de to til ett og brøt ned
det gjerdet som skilte dem, fiendskapet." (v.14b).
Det gjorde Han ved sitt korses blod! Han
brøt ned gjerdet som skilte jøde fra hedning, og alt som heter menneske, jøde
som hedning, fra Gud! Det har Jesus gjort!
Vi forkynner
elendighetsteologi vi som kalles lutherske, sies det av somme. Det vil jeg som
lutheraner virkelig ikke ha hengende på meg - for jeg forkynner herlighetsteologi!
"Frelse i Jesus alene, Nå alle syndere får!"
Har
jeg forkynt deg elendighet i kveld? Nei, og jeg våger å mene at jeg har forkynt
deg luthersk teologi - og den er herlig!
Så får de som mener
seg å ha en mer åndelig kristendom lov til å streve med dette kristenlivet sitt,
og få det til funke osv., men jeg vil si med Paulus, og det med hjertets takk
til Gud: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men
Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds
Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds nåde.
For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn."
(Gal. 2,20-21).
Alene i håp til Gud
Min sjel er stille.
Han redder meg sikkert
ut,
Meg usle. lille.
Han ene min klippe er
Hvorhen jeg iler,
Når
stormen meg kommer nær,
Der trygt jeg hviler. E.K. |