Den rette grunn!

Kol. 3, 1 - 4

   1. Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. 2. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. 3. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 4. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet.

   I slike vers som dette åpenbares det hva sann kristen formaning er. De troende, de er Guds barn, og vi vet jo også fra menneskelige forhold - der hvor det er som det skal være - hva et barn fremfor alt er gjenstand for, fra sine foreldres side. Slik er det også med Guds barn, de er fremfor alt gjenstand for Guds kjærlighet, vennlighet og nåde, også midt i den nødvendige tukten: «- høyt fra det himmelske høye, vennlig et blikk på deg ser.»
   Formaningene til de troende taler ikke som loven, slik du møter den stilt overfor den gamle pakt - lovpakten: «- gjør dette, så skal du leve, ellers så skal du dø. Jeg er Gud, og det er nok - derfor skal du lyde meg!» Formaningene til den troende henviser alltid til Guds godhet, minner deg på hva Han har gjort for deg, hva Han har gitt deg, og den nåde du får stå i, ene og alene for Guds godhets skyld.
   Dette møter oss allerede i første verset her: «Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe.» (v.1a).
   Her legges noe på deg, men samtidig minnes du på: - du er jo oppreist med Kristus!
   Og i andre halvdel av verset, utvides det: «- der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» (v.1b).
   Det er altså det du skal søke, det er det som er der oppe - en frelser, din frelser ved Guds høyre hånd!
   Hør bare hva som sies om det i Hebr. 1,3: «Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.»
   Det er det Paulus formaner deg til å søke, det er det som er der oppe. - Der sitter Han som har fullført renselsen for dine synder! La deres sinn være vendt mot det!
   Du ser det var viktig for apostlene å hele veien minne oss på, hva vi skulle være rettet på, for de visste - akkurat som du nok gjør etter hvert også - hvor snart vi blir opptatt med oss selv. Det er likesom vi som må bli noe, for å stå oss bedre med Gud. Men hvordan kan det være rett, når Paulus taler til dem som alt er oppreist med Kristus? - Kan det mangle noe for Gud, hos den som er oppreist med Kristus? - Da måtte det jo mangle noe ved Kristus.
   Du kan altså ikke bli noe mer rettferdig og hellig for Gud enn hva du er ved troen på Jesus! Om noen forkynner deg noe annet, så forfører de deg.
   Men det er jo så mye synd og skrøpelighet i meg! - Det må da være mulig å bli mer hellig også i sitt liv, enn dette! Ja, ved å leve i nåden er det mulig at mye av dette taper sin kraft, at det blir lagt en demper på det, men du blir ikke frelst og din sak blir ikke bedre for Gud ved det. Som allerede nevnt: Det er ikke mulig å bli mer rettferdig og hellig for Gud, enn hva du er ved troen på Jesus. - Du kan ikke bli mer frelst, enn hva du er i Kristus. Og dessuten - den eventuelle bedring i ditt ytre liv ved nåden, er ikke noe du selv ser, og kan registrere som fremskritt. Det er andre som ser det i tilfelle. Det er jo de som forkynner helliggjørelse som om det skulle være noe vi selv kunne sole oss i. Vi har jo slike eksempler i Skriften. Ett av dem er Laodikeamenigheten i Åpenbaringsboken - en menighet Herren ville utspy av sin munn!
   Det er avgjørende viktig at du kan skjelne her, for ellers havner du inn under loven igjen - og hør, for det er dødsens alvorlig: Den som er loven det aller minste skyldig - altså den som tror at også jeg selv må bidra med ett eller annet, om så bare den minste ting, til min frelse - han er ved det skilt ifra Kristus! - Nåde og gjerninger går ikke sammen her, det ene støter det andre ut! Det er som motpoler - umulig å forene! (Rom. 11,6).
   Det er alvoret. Og så kan man spørre om, hvordan det står til iblant oss, og ikke minst, hva er grunnvollen for min frelse?
   Det finnes ganske mange av dem som vil legge gjerninger til Jesu verk. - Noen vers tidligere i brevet til kolosserne, skriver Paulus om noen slike: «La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til. La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, og ikke holder fast ved Ham som er hodet. Fra Ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.» (Kol. 2,16-19).
   Legemet som nevnes her, det som hører Kristus til, vil ikke si vår kropp, men betegner menigheten, Kristi brud. - Den hører Kristus til.
   «La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn» - og så kommer det alvorlige: « - og ikke holder fast ved Ham som er hodet.» En blir altså forledet, ved ting som ser så åndelige og riktige ut, til å bli opptatt med andre ting, enn det ene nødvendige. «- Fra Ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.»
   Fra Ham - hodet - er det legemet vokser Guds vekst! Alt annet - absolutt alt annet - er vår egen vekst, og blir aldri noe annet, enn noe som brenner opp i Guds dom, i Guds ild.
   Altså viser apostelen også her, til nåden i Kristus! - Fra Ham har du veksten, så hold deg til Ham! Alt dette forvirrer deg altså, og vil ha deg bort fra Jesus, og da ser du vel hvem det stammer fra!

   «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg.» (Joh. 5,39).
   Dette måtte Jesus si til noen Han møtte på sin vandring her på jord. Sprenglærde folk. Sprenglærde i Skriftene! Og nå skal jeg si noe som kanskje kan synes vanskelig å få grepet på: Mennesker kan komme til deg og tale om evangeliet, og du må bare forundre deg over hvilken innsikt, og hvilket lys de har. De kan tale om nåden, om velsignelsen, om frelsen osv., så du må nettopp forundre deg over dem. Men det er likesom noe som ikke stemmer - et veldig klarsyn riktignok, men uten varme. Det er jo litt tendensiøst å si det på den måten da, men jeg vil bare peke på noe for deg - hvor galt det i virkeligheten kan være, midt i alt det som synes så overmåte rett. Hva er det de mangler? Først hva de har: Evangeliet er en lære for dem! Nåden er en lære for dem! Velsignelsen er en lære for dem! Frelsen er en lære for dem! osv. Så langt, så vel. Og så, hva de ikke har: Evangeliet er ikke blitt Jesus for dem! Nåden er ikke blitt Jesus for dem! Velsignelsen er ikke blitt Jesus for dem! Frelsen er ikke blitt Jesus for dem! osv. Og dermed teori uten Livet!
   Hør det igjen: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg.» Om meg!

   Men det kan se ut som om det kommer fra Gud, for det er jo så åndelig, og vil jo bare hjelpe deg frem til mer hellighet. Og de er gjerne ikke klar over sin sanne tilstand, disse menneskene. De har det jo så «rett!»
   Ja, men hva med syndene mine, hva med det som bor her inne? «Hvor er vår synd? Hvor er vår dom? Hvor er vår straff og last, Når alt tilregnet ble Guds Lam, Til korset naglet fast?»

   Å du, hvor sent vi lærer det! - Når de er naglet fast til korset, hvordan kan de da også ligge på deg? De kan da ikke være to steder på samme tid! Vårt syndelegeme ble jo drept der på korset - som han skriver det i teksten vår: «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» (v.3). Livet ser du ikke. Det er skjult med Kristus i Gud.
   Men vi har altså dette ved oss, at vi vil vandre i beskuelse og ikke i tro. Vi kan liksom ikke tro at dette er borte, så lenge vi kjenner og ser og opplever det. Men, det er borte for Gud!
   Hør nå! Apostelen formaner videre i teksten etter vår: «Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre!» (v.5 og 8-9a).
   Det er jo svært så alvorlige ting som nevnes her - ja «på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn,» står det i det 6 vers her. Og da er det jo naturlig for oss å spørre: Hva er det for slags folk som er i behov av å legge dette av seg? - Det må da være noen forferdelige hedninger! - Nei, hvem er det Paulus skriver til? «- til de hellige og troende brødre i Kolossæ.» (Kap. 1,v.2).
   Og hør noe enda mer forunderlig om dem, om det kan sies slik - sett deg som på skolebenken nå, og strekk øret litt for å få med deg det som blir sagt, for formuleringen her er viktig å få tak i: «Dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde.» (v.9b-10).
   Ser du, denne avkledning av det gamle og ikledning av det nye, som vi hører om her, har ikke sin grunn i, at vi har lagt av oss det onde og er begynt med det gode, men det er skjedd ved troen på Jesus, forut for all vår gjerning, og vi har helt og fullt del i det, uten noen begrensning, til tross for all vår synd og elendighet. Den gamle kledning er ved Ham kledd av oss, og den nye er i Ham kledd på oss. Det har ikke noe med vår indre eller ytre tilstand å gjøre dette - for hvor er vår synd, hvor er vår last? - Jo, til korset naglet fast!
   Du er hellig, sier Ordet, ved troen på Jesus, og du kan ikke bli mer hellig enn det - så lev da som en hellig, sier Ordet videre.
   Det snur det altså helt om. Dette nye livet - og da snakker vi ikke om måten du og jeg lever livet på - men det nye livet, det evige liv, det er ikke noe du og jeg ser, det er skjult med Kristus i Gud. Men det skal ikke alltid forbli slik, for «når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet!» (v.4).
   Legg også her merke til formuleringen, hva Kristus kalles her - Han som bærer så mange navn, Han heter her: - vårt liv!
   Han er vårt liv - og det kan ingen av oss flekke til, eller skitne til! - Dette vårt liv sitter ved Faderens høyre hånd i det høye - og det er, som allerede nevnt, det apostelen formaner deg til å søke, fremfor det som er her på jord!
   Da blir ikke formaningen så tung å følge! Mitt liv, mitt egentlige liv, mitt evige liv - det er noe som blir ivaretatt i himmelen! - Det kommer ikke noe urent inn der!
   Vår frelse er altså grunnet på fjellgrunn - ja, mer enn det, på Gud selv! Derfor formanes vi også til å holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp (Hebr. 10,23) - for du kjenner vel denne trangen til å gi opp, nå og da, du også - spesielt når du får se noe inn i deg selv. - Det er jo håpløst, jeg kommer jo ikke videre osv. - og så ser du ikke at djevelen og ditt eget kjød er virksomt i dette, og allerede har fått deg til å feste blikket på en annen grunnvoll enn den som er lagt, nemlig Jesus Kristus!
   Men nå vet du det! .

   Nå har jeg funnet det jeg grunner
Mitt salighetens anker på;
Den grunn er Jesu død og vunder,
Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er den grunn som evig står,
Når jord og himmel selv forgår.

E.K.