Hva nåde er!
Slm.
127, 1 - 2
En sang ved festreisene.
Av Salomo.
Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene
forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
2. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets
brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover.
Her møter vi nåden
– Guds nåde – slik den virkelig er, og ikke slik vi gjerne forestiller
oss den. Vi tar igjen og igjen Guds klare ord, og omgjør det til noe
det ikke er, og ikke sier.
Vi vil ha fortjent nåde! Skulle vi ta for oss
disse vi leser om her, og dømme ut fra oss selv, om hva som var rett
og riktig, da ville vi si: De første er de som fortjener Guds behag
og ”nåde!” At vi står tidlig opp og setter oss sent ned – det vil
si, står på utover det vanlige, må da gjøre en forskjell for Gud?
Skal den som ligger og sover få det av Gud som vi har slitt for? Kan
det være rett?
Hør hva Jesus sier her: ”Se på fuglene under himmelen!
Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres* Far
i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? Og hvorfor
er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan
de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv
ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.” (Mt. 6, 26;
28-29).
Hørte du hva Han sa? Kanskje du skulle tenke deg, og
lese det noen flere ganger før du svarer! De fleste vil ganske enkelt
si: Gud tar seg av sin skapning! Og det er fint. Men da har du ennå
ikke sett det virkelige poenget med denne fortellingen. Jesus peker
her på hva disse skapningene ikke gjorde! Der blir hemmeligheten
åpenbart for oss. Men det er jo nettopp denne hemmeligheten – evangeliets
hemmelighet – som går oss så snart forbi, fordi vi anvender våre egne
tanker på Guds ord, og dermed omfortolker det. Hør nå hvor likefremt
det fremstiller saken: ”Ikke sår de, ikke høster de,
ikke samler de i hus!” Var det vanskelig å se dette? Ja, det
er dessverre dette som er vårt problem!
Det var fuglene – hva med liljene? Hva gjorde de for
å bli kledd av Faderen, i en prakt som overgår Salomos? Hør: ”De strever
ikke og spinner ikke!”
Du kjenner muligens også Jesu lignelse om arbeiderne
i vingården (Mt. 20), hvor vi hører om de arbeidere som kom inn i
vingården først i den ellevte time – og knapt hadde rukket å få utdelt
arbeidsredskaper – og likevel fikk like stor lønn som de som hadde
arbeidet hele dagen. De først ansattes umiddelbare reaksjon på dette
var: Men de har jo ikke arbeidet! Hvorfor skal de da få det samme
som oss, vi som har båret dagens byrde og hete?
Spør deg selv nå, om ikke dette ville ha vært din
umiddelbare reaksjon også, i en lignende situasjon!
Men hva sier dette oss? At det ikke er nødvendig å arbeide?
At Gud lønner latskap? Nei, men at det er Guds velsignelse som gjør
rik!: ”Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger
ikke noe til.” (Ordsp. 10,22). Hør nå hva Salomo – han som andre steder
berømmer en flittig hånd (Ordsp. 10,4) - sier: ”- eget strev
legger ikke noe til.” Ikke noe! Absolutt ingenting!
Han kjenner til dette som vi leser i 1 Sam. 2,7:”Herren
gjør fattig og Han gjør rik. Han nedtrykker og Han opphøyer.” Og dette
vi leser i Hag. 1,6: ”Dere sår mye, men høster lite i hus. Dere spiser,
men blir ikke mette. Dere drikker, men slokker ikke tørsten. Dere
kler dere, men ingen blir varm. Og den som tjener for lønn, får lønnen
i en pung med hull i.”
En pung med hull i! Er det ikke dette vi ser i vårt eget
samfunn i dag? Vi får ikke det ut av de enorme inntektene som vi forventer!
Men det mest skremmende er dette vi leser: ”Dere spiser, men blir
ikke mette. Dere drikker, men slokker ikke tørsten. Dere kler dere,
men ingen blir varm.”
Et folk – eller enkeltindivid – uten Gud og Hans velsignelse
blir ikke et lykkelig folk, en lykkelig person. Det blir et jag etter
å stille den hunger og tørst som Gud alene kan stille – og en lengsel
etter den varme ikke noe i denne verden kan gi deg!
Tenk om du virkelig ville høre og tro Guds ord: ”Dersom
Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom
Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.” (v.1).
Alt er til syvende og sist forgjeves, uten Gud! Derfor
forkynner Jesus oss: ”Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet,
så skal dere få alt dette i tillegg!” (Mt. 6,33).
La meg få spørre deg som tror denne djevelens løgn, at
Gud står der parat til å ta noe ifra deg: Står det ikke her om å få
alt dette, som du ellers må slite for? Slite for og likevel aldri
få noen sann glede ved! Leser vi ikke i teksten vår om å få det mens
du sover, som du ellers må arbeide og streve for å oppnå?
Hvor er det nå blitt av den Gud som vil ta ifra deg?
Nei, først da kan vi også eie en sann glede ved de materielle godene
vi måtte inneha. Men i dag er også kristenfolket for en stor del forledet
inn i den samme løgn – at de materielle godene i seg selv kan
tilfredsstille deg! Det vil etterlate et tomrom i din sjel, og dermed
et stadig sug etter noe som kan fylle det. Og jo mer du forsøker å
fylle det med noe som helst annet, enn det som i sannhet kan fylle
det, dess større blir dette tomrommet, og dess sterkere dette suget
– denne utilfredshet!
Vi kjenner denne berømte uttalelsen av Augustin: ”For
du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner
hvile i deg.”
Herren taler på mange vis for å overbevise oss om hva
nåde er for noe. Nåde er ikke noe som oppnås som en fortjeneste ved
egen innsats, men noe som gis uten grunn i mottakeren. Grunnen er
i giveren! Derfor heter det også ”uforskyldt av Hans nåde!” (Rom.
3,24).
Apostelen Paulus setter det hele på den rette plass ved
dette velsignede ordet i Rom. 11,6: ”Men er det av nåde, da er det
ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.”
Altså, hvis du legger så mye som et komma av ditt eget
til, så er det ikke lenger av nåde! Da må dine egne gjerninger holde
innfor Guds hellige lov, om du skal få eie himmel og salighet! Men
nå hørte du det så klart du bare måtte ønske, i teksten vår, at dette
er forgjeves. Det er et fåfengt håp! ”Dersom Herren ikke bygger huset,
arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen,
våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere
sent ned, eter slitets brød! (v.1-2a).
Er ikke dette klart nok for deg? Hør da hvordan Han gjør det: ”Det
samme gir Han sin venn mens han sover.” (v.2b).
Slik er det altså for den som vandrer med Herren – han
får alt av nåde! Men det er altså mer enn dette, når det gjelder frelsesinngangen
– hvordan du blir en Herrens venn. Paulus skriver: ”For mens vi ennå
var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.
For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en
som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet
til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.”
(Rom. 5,6-8).
Altså, ikke bare sin venn mens han sover, men mens vi
alle sov i syndesøvnen – og altså var fremmede og fiender av sinnelag,
i våre onde gjerninger. (Kol. 1,21). Da gav Han oss himmel
og salighet i sin Sønn, Jesus Kristus! ”Og de blir rettferdiggjort
uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.”
(Rom. 3,24).
”Ved forløsningen i Kristus Jesus!” Det vil si, at Gud
lot den skyld som lå på oss alle ramme Ham, så vi skulle gå fri! Og
så lenge dette blod – dette Jesu Kristi blod – finnes i himmelen,
på alteret der, er vi frelst ved det!
Er du da frelst nå? Ja, ved blodet! Det er nåde!
Uforskyldt!
Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.
E.K.
|