Hellig og
rettferdig
5 Mos. 6, 4 - 7
4. Hør, Israel! Herren er vår Gud,
Herren er én. 5. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av
hele din sjel og av all din makt. 6. Disse ord som jeg byder deg i dag,
skal du gjemme i ditt hjerte. 7. Og du skal innprente dem i dine barn. Du
skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du
legger deg, og når du står opp.
Vi skal ta med noen flere
vers fra dette kapittelet i 5 Mosebok: v. 8 - 13a
8. Du skal binde dem som et tegn på din
hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. 9. Du skal skrive dem
på dørstolpene i ditt hus og på dine porter. 10. Når Herren din Gud fører
deg inn i det landet Han med ed har lovt å gi dine fedre Abraham, Isak og
Jakob - store og gode byer som du ikke har bygd, 11. hus fulle av gode
ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd,
vingårder og oljetrær som du ikke har plantet - når du eter og blir mett,
12. da ta deg i vare at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av landet
Egypt, av trellehuset! 13. Herren din Gud skal du frykte, og Ham skal du
tjene.
Guds bud er det vel ikke så farlig med, både tenkes og sies
det i dag. Dette vi leser her forteller oss noe annet. Det første er hva
vi ut fra oss selv, vår fornuft, tenker og mener - det annet er hva Herren
selv forkynner. - Og som du klart ser, er det en himmelvid forskjell i
forståelsen.
Denne lov - denne Guds lov - forkynner Skriften oss, den skal stå
fast ikke bare så lenge det finnes mennesker på jord, men i all evighet! -
Det vil si, så lenge Gud er til - for det er nemlig et uttrykk for Hans
vesen, og Hans vesen er uforanderlig.
Da forstår vi også, at det er umulig å leve med Ham i evigheten, det vi
vanligvis kaller himmelen, uten både å være en lovoppfyller og ha et sinn
som er ett med lovens åndelige innhold. Uten dette, vil vi støtes bort
fra Ham, for Han kan ikke være ett med, og pleie omgang med noe som er
Hans hellige vesen imot.
Jesus sier om dette - vi leser det to steder i evangeliene: «Sannelig sier
jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en
eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Mt. 5,18). Og:
«Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven skal falle
bort.» (Luk. 16,17).
Det er altså en fullstendig umulighet at så mye som et komma av loven skal
bli forkastet, og altså ikke gjelde mer. Da måtte, som nevnt, Gud forandre
vesen, noe som er utenkelig. Det vil aldri skje, derfor står også disse
bud, eller denne lov, for deg her og nå - og spørsmålet er ikke noe
mindre enn: Har du oppfylt den, og lever du i en stadig oppfyllelse av
den? - Med andre ord, er du ett med lovens vesen, så du gjør den som den
naturligste ting!
Dette jødefolket som vi møter i teksten vår, de sto i ferd med å vandre
inn i det velsignede land, det lå ferdig for dem. Men et velsignet land
betinger noe - det betinger at de som skal leve der også er velsignet!
Som du ser det med henblikk på Edens hage, da mennesket hadde falt i synd
og pådratt seg skyld, måtte de ut derfra, de kunne ikke lenger leve
der, de passet ikke lenger inn. Det er det samme det er tale om her.
Derfor får de noe med seg på veien: «Disse ord som jeg byder deg i dag,
skal du gjemme i ditt hjerte.» (v.6).
Hva det innebærer det kommer frem et annet sted i Skriften, hvor Herren
også taler til folket: «Hvis du nå vandrer for mitt åsyn, som din far
David gjorde, med et helt hjerte og i oppriktighet, så du gjør alt det jeg har befalt deg, og
holder mine bud og mine lover!» (1 Kong 9, 4).
Altså ikke bare vet om det og berømmer det, men gjør og holder
ALT!
Tenk at det står fremfor deg her i denne stund også! Har du noen gang hatt
et alvorlig oppgjør med det?
Nei, mange har aldri vært i nærheten av dette. I dag sier folk bare, at
dette er noe gammelt noe som vi ikke behøver å bry oss om - vi tror på
Jesus vi. Ja, takk og lov, dersom det er sant at du tror på Ham - men hva tror vi om Jesus?
Hør hva Han selv sier: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve
loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Mt. 5,17).
Ja, se det er en sann tro på Jesus: Han oppfylte loven i mitt sted! Han
tok på seg å oppfylle betingelsen for at jeg skulle få leve i
velsignelsens land, velsignelsens rike. Å få leve der er helt og fullt,
også i dag, betinget av en oppfylt lov og et sinn som er ett med loven, og
denne oppfyllelse og dette sinn det har Gud selv gitt meg i Jesus Kristus.
Om Jesus heter det blant annet i denne sammenheng: «Altså, likesom én manns
overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én
manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle
mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene
menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den
enes lydighet.» (Rom. 5,18-19).
Hør nå, hva som virkelig sies her: Alle mennesker skal rettferdiggjøres,
ikke ved vår egen innsats, men ved én manns rettferdige gjerning.
Like så skal alle mennesker stå som rettferdige for Gud, ikke ved sin egen
innsats, ikke den minste, men ved den enes lydighet!
Jeg spør deg, for det er så visst ingen selvfølge: Hører du hva som i
virkeligheten blir forkynt her?
Apostelen forkynner noe i ett av sine brev: «Og da Han i sin ferd var
funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden -
ja, døden på korset.» (Fil. 2,7-8).
Hvem var det Han lød? Det var altså en som krevde noe av Ham, noe som Han
var lydig imot? - Hvem var det? Jo, det var Faderen! Nå skal jeg si noe
som du og jeg aldri kommer til å fatte fullt ut, om vi så får evigheten
til disposisjon - tror du at du har fattet det fullt ut, er det bare
fordi du ikke virkelig har forstått noe av det: Faderen krevde dette av
Jesus, for vår skyld! For at vi skulle gå fri! - Eller: For at vi
skulle ha fred! - som det heter hos profeten Jesaja. (Jes. 53,5).
Om du ikke kan fatte det, så ta det iallfall til deg nå.
«Av nåde alt jeg får, av Gud fra først til sist.» Hva leser vi om det
landet de skulle inn i? «Når Herren din Gud fører deg inn i det landet Han
med ed har lovt å gi dine fedre Abraham, Isak og Jakob - store og gode
byer som du ikke har bygd, hus fulle av gode ting som du ikke
har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder
og oljetrær som du ikke har plantet.»
Alt lå ferdig for dem, det var bare å vandre inn og ta det i eie og bruk.
Det er også hva evangeliet forkynner oss: Kom for alt er ferdig! (Mt. 22,4). Og enda mer - for oss er
betingelsene allerede oppfylt av en annen! Jeg får vandre inn i dette
riket og ta det eie, og jeg får fortsette å bli i dette riket og eie det
fullt ut, på en annens regning. Altså behøver jeg ikke å frykte noen
utkastelse på grunn av min skrøpelighet og elendighet, for jeg er ikke der på
min egen rettferdighets grunn. Skal jeg støtes ut derfra, må det finnes
lyte på Jesus! Så viss er min og din frelse! Den er grunnet på Gud selv!
Det er av denne grunn vi kan tre frem for nådens trone med frimodighet! (Hebr. 4,16).
Men da må vi nevne en ting: Det er bare de som har fått prøvd sine egne
krefter og evner på Guds lov i sannhet, som tyr til Jesus Kristus som
frelser og eneste håp. Det er ingen som går inn i Guds rike med oppreist
hode og frekt åsyn - men tvert imot så har dette freidige og selvhjulpne
kjød, fått dødsstøtet! Derfor er det ingen sanne troende som tenker, at nå
kan jeg jo bare fortsette å synde, for Jesus har jo ordnet alt. Nei,
synden blir en sorg og en plage, og særlig for den som er kommet så langt
og har fått så mye lys over seg selv, at han ser at dette gamle menneske
det hater ikke, men tvert imot elsker synden! - Elsker det som er Gud
imot. Han lever i krig mot sitt eget, men i takknemlighet til Gud, som
ikke tilregner ham dette, samme hvor ondt det står frem og viser seg.
Men om du og jeg ikke tar på alvor, det som blant annet her i teksten sies om
Guds lov (bud) og Hans nidkjærhet for den (dem), hva skal da lære oss Gud
å kjenne i sannhet, og hva skal da kaste lys over evangeliets herlighet,
som Skriften taler om?
Lærer ikke du og jeg vår synd og skrøpelighet å kjenne i møte med Guds
hellighet, så lærer vi heller aldri evangeliets nåde å kjenne i sannhet.
Vi blir rett og slett finere eller grovere moralister og fariseere - alt
etter som vår natur er - som i bunn og grunn har frelsesgrunnen i noe av
vårt eget.
Men nå er altså sannheten den, at vi på en annen manns regning får gå inn
i et rike, hvor alt på forhånd er ferdig. Hvor finner du da ditt bidrag
her? Vis meg det om kan! Endatil troen som tar imot dette, er av Gud! (Ef. 2,8).
Nå heter det til deg og meg: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er,
love Hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle
Hans velgjerninger!» (Slm. 103,1-2).
Jeg takker og lover Ham for Hans hellighet, for Han har gjort sin
hellighet til en velgjerning for meg, til en redning for meg, idet Han
tilregner meg den! - Som Han blant annet sier i sin yppersteprestelige bønn:
«Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.» (Joh. 17,19).
Men glem altså ikke, at Han vi har satt vårt frelseshåp til, Han er
hellig!
Jesus, det eneste, helligste, reneste
Navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
Fylde av kjærlighet,
Fylde av nåde og sannhet og makt!
Hans navn er hellig! .
E.K. |