Den som tørster!

Jes. 44, 2 - 6

   2. Så sier Herren, som skapte deg og dannet deg fra mors liv, som hjelper deg: Frykt ikke, min tjener Jakob, Jesurun, som jeg har utvalgt! 3. For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utgyte min Ånd over din ætt og min velsignelse over din etterslekt. 4. De skal vokse opp som gress blant vann, som piletrær ved bekkene. 5. Én skal si: Jeg hører Herren til! En annen skal kalle seg ved Jakobs navn. En tredje skal skrive med sin hånd: Jeg hører Herren til! – og Israel skal han bruke som hedersnavn. 6. Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud.

   «En gud som du kan velge, er ingen Gud, men en avgud,» har en kjent Guds mann sagt. Nei, «dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere,» sa Jesus til sine disipler. (Joh. 15,16).
   Guds lov, og lovsinnet i oss er skjønt enige om, at det beror til en stor grad på oss dette å bli kristne, å bli bevart som kristne, og å nå målet til sist. Det er en sannhet - vi kan ikke komme til troen på Jesus, før vi har mistet troen på oss selv. Det vil si, troen på at vi kan bestå for Gud ved noe av vårt eget. Vi tror ikke på Jesus, så lenge vi ennå har noen tro på oss selv - våre evner og våre muligheter.
   La oss bare et øyeblikk stanse for denne troen: «Det beror også til en viss grad på oss selv.» Spør vi vår fornuft, så svarer den helt klart: Ja! Det er klart! sier den. Men hva sier Guds ord? Er det av nåde vi blir frelst? Jeg er viss på at samtlige her vil svare ja på det - for der er jo Guds ord klart. Men hva innebærer så det? Jo, hør hva Paulus forkynner: «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke mer nåde.» (Rom. 11,6).
   Nåde er jo det en annen har gjort for deg og gitt deg for intet - det vil si, helt uten noen grunn i deg. Hadde det noen som helst grunn i deg, da var det jo ikke mer nåde, men lønn - fortjeneste. Og gjerninger, det er jo alt som kommer fra deg. Det vil altså si: Om du bare så mye som hadde beveget en finger i din frelsessak, så var det ikke mer av nåde. Da kunne det altså ikke med rette kalles nåde.
   Fatter du da hva nåde er for noe? Nei, det er det siste vi fatter. Det er så vanskelig for oss å forstå, at det virkelig skal være uten noen grunn i oss. Og dette har vi i oss fra fallets dag - den dagen da vi ble noe i egne øyne uavhengig av Gud. En dyp, inngrodd forståelse av oss selv, som ikke er i samsvar med sannheten. I virkeligheten en dyp og inngrodd tro på oss selv. Og selv når vi langt på vei erkjenner vår egen skrøpelighet, tror vi ennå at det kunne bli noe ut av oss, iallfall i en mesters hånd. Og det er en slik mester Jesus er for mange - en som skal få gjort noe ut av dem. Men er materialet råttent, så står selv en mester hjelpeløs. Det er denne erkjennelse loven skulle bringe i vårt hjerte, sier ordet. «Herre Jesus, det er ødelagt alt sammen! - Det er ubrukbart! - Ikke engang du kan gjøre noe ut av dette! - Skal jeg bli frelst, så må det være av nåde! - Skal jeg være og leve som en kristen, så må det være av nåde.» Og som vi hørte: Nåde er ikke gjerninger!
   Tror du virkelig, at det alt er av nåde? Ja, det sier iallfall Guds ord, og det er vel det du tror på? Å leve som en kristen også, altså? - Og å tjene Gud - nåde?
   I det samme Jesus sier til sine disipler, at Han har utvalgt dem og ikke de Ham - sier Han videre: «...og bestemt dere til å gå ut og bære frukt.»
   De var utvalgt også til det. Det var bestemt - Han hadde bestemt det, sier Han. Dette tolker lovsinnet i oss, straks som en «marsjordre,» og derfor finner vi ikke hvile. Derfor - fordi Han har bestemt det - blir det frukt! Det står ikke i vår makt å bære frukt for Guds rike. Ikke om vi gikk inn for det med liv og sjel - ikke om du ga et helt liv ute på misjonsmarken. Du har ett kall her: «Bli i meg, så blir jeg i dere.» (Joh. 15,4a). Eller som Han også sier: «Bli i min kjærlighet.» (Joh. 15,9).
   Og hør hva Johannes skriver i sitt brev: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.» (1 Joh. 4,9). «Bli i det,» sier Jesus. Da vet du altså hva det vil si, å bli i Hans kjærlighet. - Da vet du hva det vil si, å la Hans ord bli værende i deg. Hvordan skal jeg bli værende i Ham? Vi vil i dagligtale si: Hvordan skal jeg bli bevart som en kristen? La evangeliet, ordet om korset, få rom i hjertet! Derfor kom Jesus for syndere, og ikke for rettferdige - det var ikke fordi Han elsket skjøger og tollere mer enn fariseerne og de skriftlærde f.eks. - men hos de rettferdige nådde Han ikke inn med sitt budskap for bare gjerninger. Og det var fordi Hans budskap var et nådebudskap - et budskap om nåde fra Gud. Og det setter, som nevnt, gjerninger aldeles til sides - både gode og onde.
   Det er dette du må se for deg - det er denne Jesus du må se for deg, Han som kom for syndere - for å søke og frelse det som var fortapt - når du leser dette budskapet hos profeten Jesaja. «Frykt ikke, min tjener Jakob!» (v.26). Han kommer til dem som frykter - de fryktsomme, de elendige og små, de som ikke har noe å støtte seg til her, og derfor kjenner seg hjelpeløse. Og så sier Han: «For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre.» (3a).
   Du ser hva Han søker etter! Det ligger i deg dette, å ville komme til Ham som en vannrik og blomstrende hage - men det er ikke hva Han søker: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige.» (Mt. 9,13). Han søker det tørste og det tørre. Han er kommet for å gi liv til det som er dødt. For å oppreise døde!
   Det du henger på deg ved egen innsats - hva er det for noe? Det kan vel ikke være liv uten livet! Se på et juletre, hvor fint det kan være når det er skikkelig pyntet, med skinnende lys og det hele - men ikke noe av det er vokst frem av sevjen fra treets rot, det er bare hengt på utenfra - og det er uten liv i seg!
   Vi lurer ikke Ham! Men tenk! - Han er kommet for det tørste, det tørre og det døde. Da er Han jo kommet for meg! Og så sier Han: «Jeg vil øse vann og strømmer - jeg vil utgyte min Ånd og min velsignelse -.» Og som en følge av dette, som Han gjør, skal det vokse og blomstre. Han som sier til Israel allerede i den gamle tid: «Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!» (Slm. 81,11).
   Tenk bare på nattverden - hva gjør vel du? Du bare åpner munnen og får det lagt inn! - Kristus med alt hva Han har gjort og har og er. Du bare åpner munnen og tar imot hele himmelen. Fatter vi Guds nåde? Nei - men la oss nå høre og lese om det, så Han kan få opplyse oss.

   «Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud.» (v.6). Han er gjenløseren! - Han er den siste - men Han er også den første: «Så sier Herren, som skapte deg og dannet deg fra mors liv.» (v.2a). Guds frelse er Guds frelse fra A til Å - og der hvor det ikke er slik, der er det ikke Guds frelse du har med å gjøre, men en etterligning - ikke kilden med det levende vann, men en sprukken brønn.
   Les denne teksten hos Jesaja, og hør Jesus, der Han står frem i Israel på den siste store dag i høytiden, og roper: «Om noen tørster, han komme til meg å drikke!» (Joh. 7,37). Hører du hva slags folk Han kaller på? Det viser jo også, at det er nettopp Ham profeten taler om - Han som «vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre.» (v.3).
   Hva venter du på? At det skal komme en annen? Tror du Han roper ett den ene dagen, og noe annet den neste? Så sant dette er Jesu ord, kaller Han jo på deg som tørster. Du sier: Hvordan det er fatt med meg, det kan jeg mest ikke beskrive - jeg vet likesom ikke ut eller inn så ofte, det er som om jeg har det alt på en gal måte - men det vet jeg, jeg ville gjerne komme til Jesus og leve i fortrolig samfunn med Ham, om det bare var mulig! Da sier jo Herren nettopp: «Den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» Her spørres det ikke om vedkommendes kvalitet, eller mangel på sådan, men bare om du vil. Og hvordan kan det være slik? Jo, for «det beror ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.» (Rom. 9,16). Det hele har sin grunn i at Han viser miskunn! Alt av nåde! Det er hva Han har utvalgt hver eneste menneskesjel til i Kristus Jesus - å være evig gjenstand for Hans uendelige miskunn! Å, nåde over nåde!
   Men så kan du altså vri deg ut av dette, som de fleste gjør, eller du kan stå stille og si: «Takk Herre Jesus!» .

   Takk at du tok mine byrder,
Eit høgfjell av skuld og av skam.
Du bar det på skuldrene dine,
Du skuldlause sonofferlam.

E.K.