Hans herlighet
åpenbart! 2 Mos.
33, 18 - 23
18. Men han
sa: La meg da få se din herlighet! 19. Og Han sa: Jeg vil la all min godhet gå
forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være
nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner
meg over. 20. Og Han sa: Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg
og leve. 21. Deretter sa Herren: Se, her tett ved meg er et sted, still deg der
på klippen. 22. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften,
og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. 23. Så vil jeg ta
min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.
Herren gav Moses det løfte, at det han nå ba om det ville Han også
gjøre (V.17). Og så kan vi tenke på verdensmenneskets
tanker, idet det fikk muligheten til å ønske seg noe, hva som helst. Ja, hva ville
du da ha ønsket deg? Men her står vi ikke overfor noe verdensmenneske -
her står vi overfor ham om hvem Skriften vitner: "Han valgte heller å lide
ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden" (Hebr.
11,25). Han valgte å lide ondt! Vi skal merke oss det
nøye - for det forteller oss jo, at Moses var på det rene med, at det å følge
Herren gjennom livet ville medføre lidelse. Altså, han valgte ikke lidelse,
slik som enkelte selvplagere har gjort opp igjennom historien, idet de har påført
seg selv lidelse av forskjellig slag, og gjort noen åndelighet ut av det, - men
Han visste, at det å følge Herren og gå Hans vei, var å velge lidelsens
vei. Det burde være vel verd å merke seg i dag, med tanke på den teologi vi møter
så mye av for tiden. Og det i alle leirer, - man følger helst Herren for timelig
vinnings skyld. Og at man får himmelen til sist i tillegg, det er jo bare en ekstra
bonus! Men Skriftens vitnesbyrd: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange
trengsler" hvor er det da blitt av det? Det står at de styrket disiplenes
sjeler ved det utsagnet (Ap.gj.14,22). Og formante
dem til å holde fast ved troen.
Og det er jo klart, at dersom de fikk
presentert for seg en kristendom som lovte kun fremgang, og seier etter seier,
etter menneskelige begreper - noe de også var utsatt for den gang - så måtte de
jo tenke, at det var fullstendig galt fatt med dem, som opplevde så mye motgang,
så mye trasig, så mye lidelse og nederlag, så mye fall i synd og skrøpelighet.
Derfor ble deres sjel styrket ved et slikt utsagn. Dette er sannheten - lidelsene
hører med - den som har valgt å følge Herren gjennom livet, han har også valgt
lidelsen, akkurat som Moses.
Og ikke bare det - Moses valgte jo også bort
noe, ved sitt valg. Nemlig "en kortvarig nytelse av synden." Han valgte
bort en fremtredende posisjon i Egypt (les verden). Han valgte bort Egyptens tilbud
om velstand, makelighet og alle muligheter for tilfredsstillelse av alle lyster.
Du behøver jo ikke gå langt for å finne Egypten, - for å bli i bildet - det finner
du jo i ditt eget bryst. Er det noe en kristen kjenner vel til, så er det jo nettopp
det! Der finner du dette stadige kravet, suget og begjæret etter Egyptens kjøttgryter.
Det burde være unødvendig å gå i detaljer om det. Det er jo her en troendes kamp
står, fremfor noe annet. Det kjempes så mye i dag mot ytre ting - mot vrang lære,
mot forhold i menigheten som ikke hører hjemme der o.l. og det er absolutt nødvendig,
men hvor er kampen på det indre plan? Hvor er utgangen fra Egypt, om du vil. Lever
du i et slikt stadig exodus, hvor du alltid er på vei bort i fra ditt eget, til
Herren? M.a.o. er du på vei til himmelen? eller er du i ferd med å skulle skape
deg en himmel her på jord? Igjen: hva ville du valgt om du fikk muligheten til
å ønske deg hva det måtte være? Vær ærlig nå! Ikke prøv å være from fordi det
passer seg.
Du hørte hva Moses ønsket seg: Å se Hans herlighet! Det
var nå Hans fremste begjær. Det hadde én eneste årsak: han hadde vandret med Herren
en tid! Han hadde lært Ham å kjenne. Og hør hva han sier til Israel på slutten
av sitt liv: "Det er ingen som Gud, Jesurun!" (5 Mos. 33,26).
Ja, Moses valgte lidelsen, ved å velge Herrens vei, men det ble så visst ikke
noe tap for ham. Det kan aldri bli et tap å følge Ham, som er selve livet!
Det er også Herrens løfte til alle, som vil gå Hans vei: ikke å bli spart for
all menneskelig lidelse, men å bli rikelig velsignet under det alt sammen.
Jeg
nevnte exodus = utgang - bort fra seg selv til Herren. Enhver som ser seg
noe om i dag, og gir akt på tidsånden, vil snart se hvordan dette kolliderer med
den, mer enn noen gang før! I dag er jo mennesket i sentrum som aldri før. Og
det er jo dette vi også ser midt i menigheten i dag, hvordan mennesket kommer
i sentrum, hvordan skapningen blir opphøyd. Og synden er å si noe imot
den. Synden er å nekte den noe. Ikke minst en opphøyd plass.
Men da skal du
merke deg, hva som skjer i forholdet mellom Gud og Moses her i teksten. Om denne
Moses heter det i Skriften - i tillegg til det valg han gjorde, som vi allerede
har stanset for -: "Men det stod ikke mer fram noen profet i Israel som Moses,
han som Herren kjente åsyn til åsyn" (5
Mos. 34,10), og: "Moses
var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden" (4
Mos. 12,3). Han kunne vel uten
videre ha med Gud å gjøre? Men hva leser vi: "Han sa: Du kan ikke se mitt
åsyn, for intet menneske kan se meg og leve" (v.20),
og videre: "jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så
vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se"
(v.22-23). Her blir mennesket anvist sin sanne plass,
- og som du ser, det er ikke i sentrum! Mennesket, selv når det har nådd
så langt på åndelighetens og helliggjørelsens vei som Moses, kan ikke se Gud,
sin egen skaper, og leve. Det er sannheten om vår tilstand. Så får du,
som kaller deg ved Hans navn som er Sannheten (Joh. 14,6),
velge hvem og hva du vil holde deg til. Verdensmennesket,
som naturligvis også er behersket av verdens ånd, vil jo se på dette som tvers
igjennom negativt og mørkt - det får jo ikke tilfredsstilt sine lyster her, som
fremfor alt er egen ære. Her er mennesket ikke bare satt ut på sidelinjen, men
regelrett fordømt, fortapt - det kan ikke møte Livet uten å dø ved det!
Er det ikke det en håpløs og fortvilet situasjon? Jo visst er det det! Så
lenge mennesket selv er sentrum i sitt eget univers, så blir alt galt, men Herren
har åpenbart noe ufattelig stort for oss: du er i sentrum i Hans univers!
"For så har Han elsket verden (deg)," sier ordet, "at Han gav sin
Sønn den enbårne" (Joh.3,16).
Kan du da annet enn å være i sentrum for Ham?
Det er bare denne forskjell
fra oss, forstår du, at du ikke er i Hans sentrum p.g.a. av noen fortreffelighet
eller kvalitet hos deg selv, men p.g.a. av Hans kjærlighet. Da får du se en annen
og mer solid grunn for din frelse, enn det du til enhver tid måtte finne i deg
selv. Han stiller Jesus frem for deg, som korsfestet for alle dine synder, for
alt som har vært galt, for alt som er galt og for alt som vil bli
galt i livet ditt, og sier: Se her er din frelse! den har sin grunn i meg!
Han har i sin kjærlighet funnet en måte, hvor Han kan ha fortrolig samfunn med
oss, uten at vi går til grunne ved det. Det er jo dette Han viser et forbilde
på, i dette tilfellet med Moses her. Hvor Han åpenbarer sin herlighet for Moses,
under et dekke. Det er uttrykt med at han skulle se Ham bakfra.
Det var likevel Guds herlighet Moses møtte og så. All Hans godhet,
som det heter her i teksten. Hvordan dette er mulig, å åpenbare noe under et dekke,
- noe som jo synes å utelukke hinannen - det vil det føre for langt å komme inn
på her, - Olav Valen-Sendstad skriver fortreffelig og inngående om akkurat det
i boken "Forsonet med Gud," for den som måtte ha den. Om du ikke har
den, så skaff deg den gjerne!
Dette er jo nettopp hva som er skjedd, ved
at Han har åpenbart seg i verden, som mennesket Jesus fra Nasaret. Men
til tross for, at Han har åpenbart seg som menneske, og ikke i sin lysglansherlighet
som O.V-S. kaller det, så så de allikevel nettopp Hans herlighet. Hør bare
hva Johannes vitner i sitt evangelium: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant
oss. Og vi så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har
fra sin Far, full av nåde og sannhet" (Joh. 1,14).
I Hebreerbrevet heter det: "Han
(Jesus) er avglansen av Hans (Guds) herlighet" (Hebr.
1,3), og i Johannes 1 brev: "Det som var fra begynnelsen,
det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og
våre hender rørte ved, om livets Ord" (1 Joh. 1,1).
Det som var fra begynnelsen - det er jo Ordet, som var hos Gud og
var Gud (Joh. 1,1), - det var nå iblant dem på en
slik måte, at de kunne høre, se og røre ved det! Det var
nemlig mennesket Jesus fra Nasaret.
Det er Hans godhet åpenbart! Det er det
som viser, at du er sentrum i Hans univers. Han kom hit ned, og vandret nettopp
lidelsens vei. "Så
beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser
miskunn" som Paulus skriver i sitt brev til romerne
(Rom. 9,16), "For jeg vil
være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner
meg over" (v.19b).
Kanskje det er på tide, at også du overlater saken i Guds hånd? Hør hva Lina Sandell
skriver i sangen, etter å ha sett inn i denne hemmeligheten: "Når du alt
er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trelldomskavet har streva hardt
og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig." Gud
er deg alt nådig! Hvor ser jeg det? På Golgata! Det
er meg openberra at eg eig barnerett,
For Gud med meg i Kristus er forsona.
Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett
Kor eg i dommen skulle verta
skona,
Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed,
Mi gjerning og min
lydnad fann aldri hjartefred,
Eg er no alt i Jesus Kristus salig! E.K.
|