Han søkte meg i
nåde!
Esek. 34, 11 - 16a
11. For så sier Herren Herren: Se, jeg
kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem. 12. Som en hyrde ser
til sin hjord på den dag han er iblant sine spredte får, slik vil jeg se
til mine får og redde dem fra alle de steder hvor de ble spredt den dag
det var skyer og skodde. 13. Jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem
fra landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på
Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. 14. På
en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres
havnegang være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet
beitemark skal de beite på Israels fjell. 15. Jeg vil selv være hyrde for
min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren. 16. De fortapte vil
jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil
jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke.
Men det fete og det sterke vil jeg
ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er (v16b).
Når det gjelder profetiene i Bibelen,
så skal du være klar over en ting, og det er at de ofte kan tale om
flere tidsepoker på samme tid, - det kan være forutsigelser av noe
som er nært forestående, og som de mennesker som der og da lytter
til profetien kommer til å oppleve, samtidig som det kan tale om hendelser
som ligger langt inn i fremtiden. Slik talte Jesus f.eks., når Han
talte om hva som skulle skje med Jerusalem og jødefolket, etter at
de hadde forkastet Ham, - det var også samtidig profetier om den aller
siste tid.
Sånn også her, - det er faktisk tale om tre forskjellige epoker
og hendelser dette. Profeten Esekiel var blant dem som opplevde Jerusalems
fall under babylonerne og bortførelsen av folket til Babel, - en Guds
straffedom over folket for deres frafalls- og avgudsdyrkelses skyld.
Det har alltid ligget for mennesket å knytte seg til, dvs., ha kjærlighet
til de ting som er i denne verden, og glemme den som kommer. Det er
noe du tydelig kan se i vårt folk i vår tid, - noe den materielle
velstanden er skyld i ikke minst - at menneskene nærmest fullstendig
har mistet evighetsperspektivet - til og med innenfor de mest populære
såkalte kristne retninger i dag, så er det det dennesidige man er
opptatt av. Man er opptatt av og strekker seg etter nøyaktig det samme
som verden gjør, - det er bare den forskjell, at verden må streve
for å få det, disse ber bare Gud, så ordner Han det - tror de!
Jeg sa med hensikt "såkalte" kristne retninger, for jeg
tror ikke Den Hellige Ånd leder oss den veien.
I den tid vi leser om i teksten vår, så hadde den samme åndsmakt ført
til Israels fall. De var nå under totalt fangenskap under fienden.
Og så taler da profeten trøstens ord, slik som også f.eks. profeten
Jeremia gjorde, om at Herren skal føre sitt folk tilbake til Sion,
- de skal få landet igjen, og det er Herren som skal sørge for det
i sin tid, - men det er nært forestående.
Samtidig så handler dette nok også om det som vi som lever i dag faktisk
er vitne til, at jødene vender tilbake til Israel. Dette har jeg ikke
lys nok over til å tale noe videre om, - jeg har heller ikke søkt
lys spesielt over dette. Jeg har sett en del tragiske tilfeller på
min vei, av mennesker som har latt Israel og jødefolket tatt den plass
i deres hjerte som bare Jesus har rett på. Der har det, som i utgangspunktet
er en fin ting, nemlig kjærligheten til Guds folk i den gamle pakt,
tatt en, for å si det mildt, uheldig retning. Det står om vår sjels
frelse, og som Skriften klart vitner for deg også i dag, i denne stund,
"det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet
navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved"
(Ap.gj. 4,12).
Du må alltid ha det for øye, at du kan gå evig fortapt, også du som
er kommet til tro på Jesus, - og det har med ditt forhold til Ham
å gjøre alene.
Det er den tredje ting Den Hellige Ånd vitner om for oss i profetien
her, og det skal vi særlig stanse for.
"For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter
min hjord og se til dem" (v.11).
Du som kjenner Skriftens vitnesbyrd om den Herre Jesus, er du i tvil
om hvem og hva det er tale om her? Du har vel hørt juleevangeliet
forkynt, siden du var så stor at du begynte å registrere det som ble
sagt omkring deg. Budskapet om Ham som kom til jord, - Han som roper
ut til Israel og til hedningene: "Kom til meg, alle som strever
og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Mt.
11,8), og: "Om
noen tørster, han komme til meg og drikke!" (Joh.
7,37).
Hva var det som lød fra Esekiels
munn: "Jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle
de steder i landet hvor de bor. På en god beitemark vil jeg la dem
beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være. Der skal de
hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på
Israels fjell. Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den
hvile, sier Herren Herren" (v.13-15).
Ser du?
I verset etter leser vi om Ham: "De fortapte vil jeg oppsøke,
og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg
forbinde, og de syke vil jeg styrke!" (v.16).
Hører du ikke da Jesu ord lyde til deg: "Menneskesønnen er kommet
for å søke og frelse det som var fortapt!"
(Mt. 18,11; Luk. 19,10).
La dette ordet fortapte få synke inn hos deg, - ja, studer
og gransk gjerne, hva fortapt egentlig betyr, - det burde jo
være vel verd det, når du leser Jesu egne ord til deg, om at det var
dem Han kom for å søke og frelse! - som vi også hører allerede
gjennom profeten Esekiels budskap: "De fortapte vil jeg
oppsøke!"
Dette er ikke noe nytt, som først kom til, da Jesus trådte inn i verden
legemlig, - det hadde alltid vært slik, fra fallets dag av, så hadde
jo Herren ikke noen andre mennesker å forholde seg til, da de jo var
fortapte alle sammen!
Abraham, de troendes far, - Abraham, et navn som lyser mer enn de
fleste i Skriften, hentet Herren ut av avgudsdyrkelsen i Ur i Kaldea,
og siden har det bare vært fortapte Han har tatt seg av. Dette skal
du ta til deg, du som sitter her og tenker: Jeg er fortapt, slik som
jeg er! Det blir jo ikke noe greie på meg!
Når Herren sier at Han er kommet for å frelse det fortapte, så mener
Han virkelig det. Han driver jo ikke noe narrespill med oss, Han som
sier om seg selv: "Jeg er Sannheten!"
Og nå skal du merke deg, hva Han egentlig sier, - for vi har så lett
for å fare lett over det, - men Guds ord er gitt oss til å grunne
på, og ikke til å fare lett over; - så hør: "Menneskesønnen er
kommet for å søke og frelse det som var fortapt!" Vi hører her,
som vi også alt har nevnt, hvem Han ser etter, - men det er også to
ord som vi skal særlig merke oss i den forbindelse: søke og
frelse!
Men er det ikke du som skal søke Ham da? Jo, det ville vært som det
seg hør og bør, - men nå er det ikke slik; - det er nettopp, hva som
også ligger i begrepet fortapt, at man ikke kan, ikke er i stand til
å finne frem, man er gått vill! - og mangler alle nødvendige
evner til å finne den rette sti!
Du hører gjerne om sauen der ute i ødemarken, som har gått seg vill,
- men den som har fått bli ført grundig inn i dette forholdet, han
ser; - jeg vet ikke om du kan følge meg nå, men det er sannheten dette;
- situasjonen er mye verre enn bare dette, at en sau har gått seg
vill ute i ødemarken, - ta synet og målet og hørselen fra denne sauen
i tillegg, og slipp den så ut i villmarken, da nærmer du deg hva det
vil si å være et fortapt menneske.
Guds ord sier kort og godt om det: "Det er ikke én som er forstandig,
det er ikke én som søker Gud!" (Rom.
3,11). Likevel er
det de som søker Gud! - det skal vi komme inn på.
Du har også hørt, hva Jesus sier: "Gå og fortell Johannes det
som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset,
døve hører, døde oppstår, og evangeliet forkynnes for fattige!"
(Luk. 7,22).
Det er ikke vi som søker Ham, - vi bare famler omkring i mørket i
blinde, ute av stand til å se og også til å høre det som blir sagt
til oss, inntil den store lege kommer til! - det er Han som søker
det fortapte, sa Han jo. Og først da begynner mennesker å søke Gud,
dvs. den enste sanne Gud. Sånn leser vi om "alle tollere og syndere,"
i Israel, de "holdt seg nær til Ham for å høre Ham" (Luk.
15,1). Hyrderøsten
hadde nådd frem til dem, det helt ufattelige begynte å demre for dem,
at Gud elsket dem! - dem! Har det virkelig begynt å
demre for deg, at Gud elsker deg! - deg! - og det så
at Han ikke sparte sin egen Sønn! Er det dette som står for deg, når
du hører ordet kristendom? Du ser, de begynte å søke Gud! -
og hva er det som viser det: - jo, de holdt seg nær til Jesus og hørte
Ham!
Men frelse da, - skal jeg bli frelst, så må jeg da gjøre noe? Ja,
gid du hadde gjort så mye allerede, at du hadde innsett at det eneste
du virkelig har gjort, det er å fly i ring om din egen person, mens
Gud Herren spiller en atskillig mindre rolle. Det er denne innsikt
som mangler så mange, - fordi de nok tenker mye på hva de skal
gjøre, men de gjør det aldri på alvor.
Når Gud Herren sier til deg, at dersom du skal stå rettferdig for
Ham, så "elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din
sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som
deg selv!" (Luk. 10,27),
- så mener Han nettopp det, - og så kan du spørre, om du da er et
frelst eller et fortapt menneske der du sitter, om du skal måle deg
på dette! - Ikke juks her, som så mange gjør, og blander lov og evangelium
sammen.
Frelse deg selv ja, - du sitter vel her også du, som nærmest synker
i kne, bare du hører det nevnt! - å, det er ingen som fatter, hvor
jeg har gått meg ut på den veien, - men midt i min nød kom Jesus til
meg, - "Jeg var fortapt og så ingen vei, Da så jeg blodet, ja
blodet!" "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse!"
Kanskje dette er dagen, da du skal begynne å tro på Ham!
Det er en av tekstene i kirkeåret,
det vi har stanset for nå, og en må vel si at det er ganske typisk,
at de har delt det siste verset, vers 16, i to, - og så har de tatt
med første del, men utelatt den andre.
Det er et velsignet budskap i den første del, og det er fint at de
har tatt det med, hør bare: "De fortapte vil jeg oppsøke, og
de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde,
og de syke vil jeg styrke." Men Guds ord taler ikke ensidig,
det taler også alvorlig om to utganger, og to forhold, som man kan
stå i til Gud. Men du hører hvordan de som skal være hyrder taler
ofte, når verden spør dem like ut: - finnes helvete? - er det en fortapelse?
- kommer det en dom? Da svarer de gjerne: Jeg vil helst tale om det
som er positivt! Det er et slikt politikersvar, som nettopp skjeler
til folkets gunst, og ikke et svar fra en som skal være hyrde for
Guds folk.
Jeg er redd det er nettopp av samme årsak, at del to av vers 16 også
er utelatt i teksten som er satt opp her. Der står det, som vi leste:
"Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem
slik som rett er."
Og vi ser, som det fulgte Jesus gjennom hele Hans virksomhet, at Han
gjorde vel imot folket, de elendige, og forkynte evangeliet for fattige,
- så støtte Han også hele veien an mot det fete og det sterke, i skikkelse
av fariseerne og de skriftlærde. Og som vi ser her, at Han vil ødelegge
det! Det er et veldig alvor i dette! - får ikke Han brutt det ned,
til sannhets erkjennelse av egen fortapthet, så får Han heller ikke
frelst det. Han får ikke frelst det så lenge det er sterkt!
Jesus sier, som vi nå har stanset
særlig for, hvem Han er kommet for, - men Han sier også klart, hvem
Han ikke er kommet for: "Jeg er ikke kommet for å kalle
rettferdige!" (Bl.a. Mt.
9, 3).
Hvordan står det til, min venn? Er Jesu åpenbaring som synderes venn,
en sol som er gått opp over livet ditt, eller er det noe som gjør
deg urolig?
Så ser vi da, at også profeten Esekiel så og vitnet om Ham som skulle
komme, Han som nettopp kalles for rettferdighetens sol som
går opp med legedom under sine vinger (Mal.
4,2), - og vet du hva som videre står om disse
som får oppleve denne sol? - "Og dere skal gå ut og springe som
kalver når de slipper ut fra fjøset." Nå som våren er på gang,
så kanskje du får muligheten til å se, hvordan det tar seg ut. Hvor
ofte føler du det sånn, når du har hørt forkynnelsen? - altfor sjelden
vil jeg tro!
Tenk å være hyrde eller forkynner, og så en dag få høre fra Herren
selv, det profeten forkynner noe tidligere i samme kapittel: "Det
svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som
er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke
ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold
og med hårdhet har dere hersket over dem" (34,4).
Ja, sånn går det om man ikke kjenner seg selv og Jesus rett for sin
egen del. Be for dem som stiller seg frem, for det er ingen som råder
for sin vei selv. En annen profet sier om det: "Jeg vet, Herre,
at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen
å styre sin gang" (Jer. 10,23).
Jeg vet, sier han. Vet du? Forhåpentligvis, så gjør du det,
slik at du ikke ser noen annen vei til redning enn Jesus Kristus og
Ham korsfestet! (1 Kor. 2,2).
.
Han søkte meg i nåde
Som gikk på syndens vei,
Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg
Mens engler for Guds trone sang
Og himlens harper herlig klang.
E.K. |