Er du rede? Jes.
43, 16 - 19
16. Så sier
Herren, Han som gjorde vei i havet og sti i veldige vann, 17. Han som lot vogner
og hester, hær og krigsmakt dra ut – alle sammen ligger de der, de står ikke opp,
de er slokt, som en veke sloknet de –: 18. Kom ikke i hu de forrige ting, akt
ikke på fortiden! 19. Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere
ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.
Mennesker bruker denne boken (Bibelen) på flere forskjellige vis.
Noen bruker den med tanke på, hvordan vi skal innrette oss på best mulig måte
i denne verden. Altså hvordan det skal bli godt å leve i denne verden. Andre igjen
er opptatt av å finne ut hvordan en skal kunne nyttiggjøre seg de krefter og muligheter
en aner er til stede. Atter andre er bare opptatt med denne verdens siste tid
og undergang. Og så er det da å studere alle mulige slags tegn på det. Og du kjenner
vel til andre ting Bibelen brukes til også.
Før så talte kristenfolket om
å lyde Gud - nå er det de som studerer Skriften for å finne ut hvordan man skal
gå frem for å få Gud til å lyde oss.
Men
tenk nå bare på en ting som verdens undergang - som Skriften jo taler klart om,
og som ikke bare er en endelig Guds dom over den, men også en fullstendig åpenbaring
av verden - sannheten om den. Den som til alle tider har opphøyd seg mot
Gud og trodd seg å ha noen egen kraft og makt - den skal bli fullstendig ydmyket,
avkledd og stilt frem i all sin ynkelighet. Det er som vi ser av teksten vår her
også : "...vogner og hester, hær og krigsmakt - alle sammen ligger de der"
(v.17).
Så granskes
det da i Skriften under spørsmålet som også Jesu disipler stilte i sin tid: "Si
oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og på denne tidsalders
ende?" (Mt.24,3). Det er også mange av oss i
dag, som stiller dette spørsmålet, når vi ser alt det som skjer i samfunnet og
i menigheten - ting som var helt utenkelige bare for noen tiår siden - og i verden
forøvrig, - og det er ikke noe galt i dette i og for seg, - men allikevel, det
er en ting en må ha klart for seg alltid: hva hjelper det å kjenne til alt dette,
dersom du selv går under med verden. Er du i "arken?" - den som flyter
opp, når alt det andre synker.
Legg merke til hva Jesus sier,
når Han får dette spørsmålet av noen: "Herre, er det få som blir
frelst?" Men Han sa til dem: "Strid for å komme inn igjennom
den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og
ikke være i stand til det"
(Luk.13,23-24). Du ser, Han fører det tilbake til
det for dem grunnleggende spørsmål: Hvordan står det til med deg
i så måte? - strider du for å bli stående på den dag? - er
du kommet inn igjennom den trange dør? Og så understreker Han
alvoret i dette, ved å peke på, at ikke bare den likegyldige verden
skal bli stående utenfor, men også mange - hør nå dette ordet: mange!
- av dem som søker å komme inn, skal ikke være i stand til det.
Det kan jo bare ha én årsak
dette: de er uten sant lys og famler i mørket, og derfor søker de også både på
feil måte og på feil sted. Paulus taler om noen av dem i romerbrevet bl.a.: "Brødre,
mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det
vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.
Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet,
gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet" (Rom.10,1-3).
Søker å komme inn uten å være i stand til det!
I verset etter dette, peker Paulus direkte på den trange dør for oss,
idet han sier: "For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet
for hver den som tror" (v.4). Og
en må jo spørre: Hvordan kan en dør, som står vid åpen, være trang?
Det kan jo da ikke være døren som er problemet - det må ligge
hos oss. Og det som er problemet for oss, det er faktisk dette, at
den er vid åpen. Problemet er, at det er av nåde! - problemet
er, at det er av tro, og ikke gjerninger. Det - i egne
øyne - friske og oppegående menneske, vil jo ikke se noe behov for
lege. Han vil bare blåse av det. Nei, leger er for syke, sier han
- og så langt har han jo rett, - men han ser ikke sin egen sykdom,
at han i virkeligheten er syk til døden. Det stolte og sterke menneske
ser jo på dette med forakt - at han skulle måtte ta imot det for intet,
fordi han ikke har noe eget å bidra med. At Gud måtte stille døren
vid åpen, rett og slett fordi ikke noe menneske kunne bli frelst på
annen måte! For Gud er hele menneskeslekten, fra den dårligste til
den beste av dem, syke til døden. Ikke én av dem kan løfte så
mye som en finger, til å avvende det - døden!
Det er dette
Gud har gitt løsningen på, og ikke det vi tenker og innbiller oss. I sannhetens
lys, så ser og forstår også vi, at dette er den eneste løsningen som er mulig,
- men så lenge våre egne tanker får stå i veien, så lenge vi tror, at vår tilstand
er bedre enn den i virkeligheten er, så forstår vi heller ikke løsningen. Men
i det øyeblikk du ser det, så faller ting på plass. Da ser du, at det er dette
Guds ord taler om hele veien. Det peker og fører frem til den konklusjon - den
løsning - som Jesus også sier: "Jeg er Veien!" (Joh.14,6).
Det er, i dypeste forstand, grunnen til, at du har fått denne boken i hånden,
- at du skal føres frem dit. Ikke alle mulige andre ting - som vel kan være nyttige
nok, så langt det rekker, - men dette ene nødvendige, å ende opp ved Jesu føtter
for å motta - for å få! Hørte
du hva teksten vår vitnet? "Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer
i ødemarken" (v.19b).
Tror du det er naturen som ligger Herren på hjertet da? Er det ikke heller ditt
"hjertes tørre jord?" Det er jo dette som er selve hemmeligheten - det
er dette vi så vanskelig fatter - at det er slike Han tar seg av, og bare
slike. Det åpenbares også i slike ord. Det er det samme som Jesus sier i rene
ord: "For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt"
(Luk. 19,10). "Jeg er ikke kommet for å kalle
rettferdige, men syndere" (Luk. 5,32). "Det
er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt" (Mt.
9,12). Ser du? - hele veien søker Han etter ørken og ødemark
- det som er dødt og uten livsmuligheter i seg selv, - for å bringe sitt livgivende
vann! Som Han sa til den samaritanske kvinne ved Sykars brønn: "Kjente du
Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde
du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!" (Joh. 4,10).
Kjente du Guds gave! Gave! Det er altså det levende vann!
Og det er det som skal gjøre deg levende! - ikke all din religiøse utfoldelse.
Det du og jeg faktisk prøver på, ut ifra oss selv, det er å komme levende til
Ham. Men hvordan kan vi bli levende uten det levende vann? Rett og slett: hvordan
kan vi være levende uten livet?
Men nå sier jo Jesus, at dette er en
gave - ja, det er Guds gave til oss.
I dette tilfelle taler Han med en kvinne som lever i hor. "Du
har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann" (Joh.
4,18). Du kan snakke om ørken og ødemark! Hva skulle
hun gjøre med all denne synd, for å få del i denne Guds gave? Og nå
må du høre godt etter, for nå er det Jesus som taler: "...så
hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!" (Joh.
4,10). Hun trengte bare å be om det! - det var
nemlig tiltenkt henne. Det var slike Han var kommet for! Har det gått
opp for deg, at Jesus er kommet for å frelse! - punktum! Kjenner
du Guds gave? La nå dette her få stige frem for deg nå! La
nå Jesus få stige frem for deg nå, så du bare ser Ham, - og hør hva
Han har å si deg: "Det er nok, det som jeg har gjort!" Jeg
søker ditt livløse, døde hjerte, for å gi det levende vann! Hvorfor
arbeider du da på å fremstille for Ham, noe annet enn det Han faktisk
søker? Han er kommet for å oppreise døde, og du prøver etter beste
evne å fremstille deg som levende! Tror du Han lar seg lure?
Tror du ikke heller Han vil spørre deg: "Hvordan er du blitt
levende uten livets vann?" Hvordan kan du ha blitt alt du skal
være for Gud, uten at jeg er blitt alt for deg? - jeg som er den eneste
som gjelder for Gud, i kraft av egen gjerning? Det er jo ikke noe
annet navn gitt under himmelen ved hvilket du skal bli frelst (Ap.gj.
4,12). .
Alene i håp til Gud
Min sjel er
stille.
Han redder meg sikkert ut,
Meg usle, lille.
Han ene min klippe
er
Hvorhen jeg iler,
Når stormen meg kommer nær,
Der trygt jeg hviler. E.K.
|