 Guds
inngripen Esek.
36, 26 - 28 26.
Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort
steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. 27. Min Ånd vil jeg gi inne
i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og
gjør etter dem. 28. Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være
mitt folk, og jeg vil være deres Gud.
"Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud." (v.28).
Her kommer Guds hjertes ønske frem. Vi taler ofte om åpenbaring,
og da kan jo noen tenke at det har noe med syner å gjøre. Det kan vel også skje,
at Gud gir et menneske noe på den måten, men da bør en være forsiktig, og iallfall
prøve det på Ordet - det som står skrevet. Men det du nettopp hørte, det er nettopp
en åpenbaring. Det er altså Gud som vitner noe bestemt om seg selv.
Og her vitner og åpenbarer Han altså dette, at Hans vilje, Hans hjertes innerste
ønske er, at disse skal være Hans folk og Han deres Gud.
Ja, men dette taler Han jo til Israels folk på den tiden - til jødefolket, men
hva med meg?
Da skal du høre hva Herren taler til Herren, da
Han i profetien nettopp åpenbarer hva Han skal utrette i verden, når Han stiger
inn hit som mennesket Jesus fra Nasaret: "Det er for lite at du er min tjener
til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så
vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til
jordens ende." (Jes. 49,6).
Det er jo nettopp denne profetien Simeon i templet uttaler, der han
står med det åtte dager gamle Jesusbarnet i armene, og vitner: "Herre, nå
kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett
din frelse!" Da fortsetter han nemlig slik: "- som du har beredt
for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for
ditt folk Israel." (Luk. 2,29-32).
Og da kan du jo spørre: Har dette noe med meg å gjøre? Vil Gud at
også jeg skal være blant Hans folk? Vil Han gjerne være min Gud?
Ja, det er jo nettopp hva Ordet vitner her. Og Ordet er Guds ord! Og kan det understrekes
kraftigere enn hva det blir ved enden på Jesu vandring her på jord? Han sparte
ikke engang sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! - For deg! For at
du skulle få være blant Hans folk - for at Han skulle få være din Gud! For det
var ikke noe Gud bare kunne gjøre ved å ønske det, og bestemme det. Folket - og
nå er også du og jeg medregnet - var i en slik forfatning at Gud i sin hellighet
og rettferdighet ikke kunne ha med oss å gjøre - nei, mer enn det; Han måtte i
sin hellighet og rettferdighet fordømme oss til en evig fortapelse, langt borte
fra seg; for - som vi også hører det i teksten her: Dette folket hadde et steinhjerte.
Det vil si at de hadde et hjerte som var fremmed for Gud, og upåvirkelig. Stein
er jo noe hardt noe, og Gud er ikke slik! Hør bare hva Han vitner om seg selv,
der Han står som en av oss midt i denne falne verden: "Jeg er saktmodig og
ydmyk av hjertet." (Mt. 11,29).
Når Jesus sier: Jeg er! - så er det ikke som når du og jeg sier det,
men da anvender Han nettopp Guds egennavn på seg selv - det som Han talte til
Moses: "Jeg er den jeg er. Og Han sa: Så skal du si til Israels
barn: JEG ER har sendt meg til dere." (2
Mos. 3,14).
Han kunne ikke ha samfunn med dette steinhjertet - dette fiendehjerte! Han måtte
skape et helt nytt. Han måtte gi oss et helt nytt hjerte!
Vi
tenker naturlig, at Gud skal gjøre noe med vårt hjerte - det vi har av den naturlige
fødsel. Derfor er vi ofte så fortvila også, for vi erfarer stadig på nytt, dag
for dag, at vårt gamle steinhjerte er svært så oppegående, med all sin urenhet
og synd osv. Men hva leste vi i teksten?: "Jeg vil gi dere et nytt
hjerte, og en ny ånd!" (v.26).
Ja, men hvorfor finner jeg ikke mer av det i meg da? Vi er jo så
opptatt med det vi skal finne i oss selv! Det har vi vært fra fallets dag av!
Det ser du også på hver eneste religion i verden - som nettopp stammer ifra menneskets
eget hjerte - at det dreier seg om hva vi skal gjøre og være og omsider bli, ved
vår egen innsats. I beste fall ved Guds hjelp og støtte. Mange gjør jo også kristendommen
om til en slik religion. Men da er det jo ikke lenger kristendom! Da er det blitt
noe annet! Men det er nettopp hva som skjer idet vi selv begynner å blande våre
tanker i dette - det blir noe annet! For vi er loviske av natur. Vi har det med
oss fra fallets dag av, da mennesket falt for denne fristelsen: "Dere
skal bli som Gud!" (1 Mos. 3,5).
Nei, Gud har gjort dette på en forunderlig måte: Han har gitt oss dette nye hjerte,
denne nye ånd, dette nye liv, i en annen person, og så har Han latt denne person
bo i våre hjerter ved troen - ved troen som jo også er av Gud, ja, en Guds gave!
(Ef. 2,8).
"Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se,
alt er blitt nytt." (2 Kor. 5,17).
Du vet, om du ikke får en sann bibelsk forståelse av dette ordet,
så er du jo nødt til å fortvile. At vi kommer oss så greit igjennom ofte, det
skyldes jo at vi slår av på Ordet! Men hør nå, hvor radikalt det i virkeligheten
er - det er et lite ord her på tre bokstaver som tar livet av en hvilken som helst
allmennreligiøs forståelse - det er det lille, men her i teksten altavgjørende
ordet: Alt! Sånn leste vi det jo: "- se, alt er blitt nytt."
Du oppfordres til å se det! Det er altså mulig for oss, å se det! - at
alt er blitt nytt!
Men er det dette du ser, når du ser
på deg selv? Her er jo ikke spørsmål om noe er blitt nytt! - Ikke engang
mye! - Men alt! Og det gamle er forbi! Det er altså ikke noe - ikke
noe som helst - av det tilbake!
Er det virkelig det du ser, når
du ser på deg selv! Jeg tenker ikke det! Iallfall ikke dersom du er av sannheten!
Altså må dette befinne seg et annet sted! Det må være mulig å se
det i noe annet! Ja, nettopp: I Kristus! "Om noen er i Kristus,
da er han...!"
Her er det så mange som går og strever, og venter å se i seg selv, det som kun
er i Kristus Jesus! Det som Guds ord vitner er gitt deg i Ham, det går du så ofte
og speider etter i ditt eget hjerte! Og så får du aldri se inn i den frihet Han
har kjøpt deg! For du tror ikke Guds ord, men går i stedet og strever under loven,
og prøver å være en kristen på dens vilkår. Det er det ingen som har maktet til
denne dag, så der stiller du altså svakt, - ja, håpløst, for du har jo allerede
syndet og brutt loven. Hva vil du gjøre med det, når du hører Guds ord, at "uten
at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt." (Hebr.
9,22).
Har du
blod til å sone for synd? Det må jo være rent! Altså er du evig fortapt i deg
selv - ikke ved livets ende en gang, men der du sitter nå! Du kan ikke redde deg
selv fra fortapelsen, ved noe som helst hos deg selv - nei, ikke ved noe som helst
i denne verden!
Men hør nå hva Gud selv vitner om et bestemt
blod, blant annet ved dødsengelens gang gjennom Egyptens land: "Når jeg ser
blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere...!"
(2 Mos. 12,13).
For et velsignet budskap å høre: Han vil ikke se på deg - din bedre eller
verre stund - Han vil se på dette blodet, og gå deg forbi med sin dom.
Men det er også et veldig alvor ved dette. Dersom du ikke akter på dette blodet,
men i stedet går og veier og måler på den egen åndelighet, da vil det gå deg som
det gikk egypterne som ikke befant seg innunder dette beskyttende blod - du vil
rammes av et dødelig slag, og det gjerne når du minst venter det.
Derfor kaller Han deg, igjen og igjen, og det er dette Han kaller deg til! Ta
din tilflukt til Jesu Kristi blod alene! "Det er frelse kun i Jesu
blod alene, Veien hjem til Gud går jo om Golgata!"
Som Jesus
forkynte til Israelsfolket i sin tid: "Jerusalem! Jerusalem! --- Hvor ofte
jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger."
Men så må Han tilføye: "Men dere ville ikke." (Luk.
13,34).
Og hvorfor
ville de ikke? Det må det vel være interessant for oss å vite? Så kan vi jo måle
oss selv opp imot det. Det har også Gud åpenbart oss i sitt ord ved apostelen
Paulus: "Da de (jødefolket) ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge
sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet."
(Rom. 10,3).
Det var altså ikke på grunn av deres grove og åpenbare synder imot Guds lov, for
dem var det få av hos disse, men det var deres streben etter rettferdighet. De
søkte å grunnlegge sin egen - og dermed verken så, brydde de seg om eller tok
imot den rettferdighet som var gitt dem i Jesus Kristus, Han som "er lovens
endemål, til rettferdighet for hver den som tror." (Rom.
10,4).
Er det egentlig dette du også holder på med? Å forsøke å grunnlegge din egen rettferdighet
- for så å kalle det kristendom, eller kristen fremgang, eller åndelig vekst o.l.
Sann åndelig vekst er jo å vokse i nåde og kjennskap til den Herre Jesus. Og den
som vokser i nåde og kjennskap til Ham, det er den som får mer og mer bruk for
Ham. Og hvem er det som får mer og mer bruk for Ham? Det er så visst ikke den
som finner stadig mer godt i seg selv, men tvert imot, den som ikke finner noe!
Så må jeg ha Jesus altså!
Hva var det denne dødsengelen i Egypt så, når han så blodet? Jo, det er flere
ting som kan sies om det, men han så blant annet dette - at her har døden allerede
vært! Så her har jeg ikke noe å utrette! Han døde for oss!
Jeg vil spørre deg nå, ut ifra teksten - for det er mulig å se det: Har du fått
et nytt hjerte og en ny ånd? Er du en ny skapning? Ser du at alt er blitt nytt?
Hvor fester du blikket hen nå?
Kom til oss du himmelske due,
Du milde Guds Ånd, kom her ned,
Så klart
vi i Skriften kan skue:
At Kristus for syndere led. E.K. |