Den port er
trang -
5 Mos. 8, 1 - 3
1. Alle de bud jeg gir deg i dag, skal
dere akte vel på å holde, så dere må leve og bli tallrike. Da skal dere
komme inn i det landet Herren med ed har lovt deres fedre, og ta det i
eie. 2. Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i
disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne
hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. 3. Han
ydmyket deg og lot deg hungre, Han gav deg manna å ete, en mat som verken
du eller dine fedre kjente, fordi Han ville la deg vite at mennesket ikke
lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av
Herrens munn.
Vi leser her om Herrens lov, og hva loven egentlig er, og
ikke minst, hva loven primært er gitt til, altså hvorfor Gud ga og påla
mennesket sin lov. Det er en hemmelighet for de fleste mennesker, selv om
Guds ord taler like ut om det.
Den vanlige oppfatning er ganske naivt og likefremt denne: Gud ga oss sin
lov, for at vi med den som veiledning skulle skikke oss vel som mennesker
- gjøre så godt vi kan, heter det gjerne - og mer er det da ikke å si om
den saken, mer forlanger ikke Gud av oss.
Men det sier ikke Guds ord! - Og la oss nå også bare kort ta tak i dette
utsagnet: Gjøre så godt en kan! Er ikke det bare en frase, et munnsvær,
uten reelt innhold? - Er det noen her i denne forsamling som har gjort
det? - Virkelig gjort så godt du kan? Har du virkelig ikke mer
penger du kunne ha gitt til de fattige eller misjonen? - Er det ikke flere
syke og ensomme du kunne ha besøkt? - Kunne du ikke ha bedt mer, lest mer,
støttet mer opp om Guds rikes sak, søkt Gud inderligere? Vi skal stanse
der - jeg tipper det holder.
Hvem har gjort så godt en kunne? - Ingen! Dersom det er kriteriet
for å bli frelst eller stå seg med Gud - ja, så er vi jo fortapt
alle - her og nå, i denne stund, for vi har ikke gjort det som Guds
lov krever!
Hvis du er sann nå, konfrontert med dette, da ser du noe av, hva som
virkelig bor i hjertet - som Luther uttrykte det: Innkrøkt i seg selv.
- Med andre ord, sentrerende om sin egen person. Og da er vi inne på, hva loven
egentlig er gitt til, som det også kom frem i teksten vår: «- for å ydmyke
deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville
holde Hans bud eller ikke.» (v.2b).
Altså å bringe frem i lyset, hva som skjuler seg i hjertet, i mørket. Ikke
for at Gud skulle se det, for Han vet det godt allerede, men for at du
selv skulle se det, og dermed bli klar over din sanne tilstand: «Jeg er
fortapt!» - For, som Jesus sier: «Menneskesønnen er kommet for å søke og
frelse det som var fortapt.» (Mt. 18,11; Luk. 19,10).
Han er ikke kommet som frelser for noe annet!
La oss nå bare ta et lite tankeeksperiment, og det er dødsens alvorlig,
det er avgjørende for min og din evige skjebne: Sett at du fra dette
øyeblikk av, virkelig helhjertet gikk inn for å gjøre det Gud krever i
sitt ord, helhjertet! - Altså ikke bare selve handlingen, men av
hjertet, fra dette øyeblikk av og helt til du gikk inn i evigheten, uten å
svikte et sekund - det er nemlig kravet - og sett at det lyktes deg -
dette er jo som nevnt et tankeeksperiment - men hva da med den
synd som allerede er begått frem til nå, og den synd som bor i ditt
hjerte, hva vil du gjøre med det? - Jesu liv og kors og død, gjelder jo
ikke for den som vil rettferdiggjøres etter loven! - Hvordan ville du sone
for det? Du makter jo ikke å leve fra nå av uten å synde, hva da med den
synd som allerede er begått?
Apostelen Paulus sier: «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.» (Rom. 7,13).
Men skulle vi ikke bli overmåte åndelige, fromme og gode da? - Slik som
fariseeren der fremst i templet, som kunne takke Gud for at han
ikke var som andre mennesker. (Luk. 18,11).
Han takket Gud for dette! - Merk deg det! Men han sto uten
rettferdighet for Gud, åpenbarer Jesus oss. Der hadde loven bare fått være
en ytre ting, ytre gjerninger, og aldri fått trengt inn i hjertet og avslørt hva som skjulte seg der.
Synden skulle bli overmåte syndig ved budet (loven), fordi loven, der den
får tale fullt ut til oss, der åpenbarer den gudsfiendskapet i vårt eget
hjerte. Vi er rett og slett vrede på Gud vi mennesker! Ikke viser dette
seg i de dager da det går oss vel her på jord, da sover dette - men når
det går på tverke for oss, da kommer det frem f.eks., og når Han kler av
oss glitteret som vi har pyntet oss selv med, og stiller oss frem i lyset
slik som vi virkelig er. Da er det mye «fromhet» som viser sitt sanne
ansikt, da snur Hosiannaropet seg snart til: Korsfest! - korsfest!
Men salig da den, som da får nåde til å gi Gud rett, og får ta sin
tilflukt til det blødende Guds lam!
Og nå skal jeg forkynne deg noe ut ifra Guds eget ord som du er i stort
behov av å se inn i: Dersom du ikke i
din nød over deg selv, den alltid sviktende vilje og det alltid sviktende
hjerte, har fått ta din tilflukt til dette blødende Guds lam alene
- ja, så er du nettopp under denne Guds lov og dens krav, der du sitter
nå. Det hjelper ikke hva du kaller deg selv - ingen er noensinne blitt en
kristen ved å begynne å kalle seg selv det eller ved å gå inn for
det.
Det er mange, mange av dem som har evangeliet i munnen, men loven i
hjertet. Da går du omkring, som om du ennå har en gjeld overfor Gud, det
står ennå noe tilbake å gjøre og forbedre og betale, før Han er helt
tilfreds med deg - og du venter på en bekreftelse på Hans godkjennelse i
form av en følelse eller opplevelse i deg selv! At også du føler deg
tilfreds med ditt kristenliv kan hende! Men hvordan kan det være mulig, når Jesus har sagt at
det er fullbrakt! Det kan jo ikke være sant det da - det kan jo
ikke være fullbrakt, om det ennå står noe tilbake å gjøre for deg.
Nei, evangeliet er ikke at Gud skal være helt tilfreds med deg -
evangeliet er at Gud er helt tilfreds med Jesus, i ditt sted!
Men derfor altså, fører Gud deg ofte på steinete veier, igjennom
tornekratt av forskjellig slag, på hete og tørre steder, i ørkenen - ikke
fordi Han har noe behag i å plage deg, for det har Han ikke, sier Ordet (Klag. 3,33) - men for at du skal få åpnet
øynene for hva som bor i ditt eget hjerte, så du ikke setter din lit til
noe av det, men til Jesus alene.
«Han er mild og tålmodig som ingen på jord, Mens for slagget
Han renser sitt gull.»
Du er Hans gull! - Du som har tatt din tilflukt til Jesus. Ikke
fordi du er skapt av Gud - ikke fordi du er en så fantastisk skapning o.l.,
som det blir forkynt så mye av i dag - for skapningen falt og ligger i det onde (1 Joh. 5,19)
- men fordi du har
tatt din tilflukt til Jesus, Han som Faderen har velbehag i - ja, Hans gave
og offer er som en vellukt for Ham, står det. (Ef. 5,2).
Som også en sanger har uttrykt det så fint: «Hva Sønnen meg har
givet, gjør meg for Gud så kjær.» - Og like før sier han jo: «- selv
er jeg intet verd.»
Er det også ditt vitnesbyrd? - Og det finnes jo bare et et ja - eller nei
svar på det: - Intet verd!
Vi har jo en utrolig fin og kjent sang i Sangboken, som setter det godt på
plass det vi har stanset for her og nå - nemlig: Klippe du som brast for
meg. Der lyder det: «Med min egen møye jeg Ei din lov oppfyller, nei!» -
Og hør: «Ble min iver aldri matt -» Tenk deg det! - Aldri matt! «-
gråt jeg både dag og natt» - Hvem av oss har følt og vist en slik anger?
- Hvem av oss oss har vel gjort bare tilnærmelsesvis noe slikt? - Og selv
da altså: «Syndens flekker er dog der!» - Det er tross alt dette likevel
ikke rent! Og da, når det er situasjonen, står du jo tross alt dette
fine, likevel igjen med et ufullbrakt verk! - Og ingen går inn i
himmel og salighet ved et ufullbrakt verk. Sangerens løsning er klar - og
måtte det også være din: «Kun i deg min frelse er.»
Det er det fullbrakte verk du trenger, for å leve frigjort og glad,
i samfunn med Herren, her i verden, og for å stå prisende i evigheten for
himmelens trone en dag - det verk som Jesus vitner om på korsets tre, om
hvilket Han roper ut: «Det er fullbrakt!» - Nemlig Hans verk.
«Alle de bud jeg gir
deg i dag, skal dere akte vel på å holde, så dere må leve og bli tallrike.
Da skal dere komme inn i det landet Herren med ed har lovt deres fedre, og
ta det i eie. Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg
i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne
hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. Han
ydmyket deg og lot deg hungre, Han gav deg manna å ete, en mat som verken
du eller dine fedre kjente, fordi Han ville la deg vite at mennesket ikke
lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av
Herrens munn.»
Jesus er Ordet fra Guds munn, det Ord som vi lever ved - som Han selv
sier: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen
eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi,
er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.»
(Joh. 6,51). Og «Jeg er livets
brød.» (Joh. 6,48).
Dette vi leser om i teksten vår, at Gud påla dem lovens bud, med løfte
om å slippe inn i landet, dersom de gjorde det den krevde - at Han
ville ydmyke, prøve og åpenbare, hva som bodde i deres hjerter, var
ikke målet i seg selv, målet var Kana'ans land, det lovede land, men
veien dit gikk om denne erkjennelse.
Slik går heller aldri noen hjem til himmelen, det evige hjem, det
egentlige mål, som vandrer gjennom dette livet her på jord, mer eller
mindre, tilfreds med sin egen rettferdighet, og derfor aldri i noe sant
behov av frelseren og Hans fullbrakte verk.
La oss ta det med oss! .
Kristus død for mine synder,
Oppreist ifra dødens blund,
Levende for meg i himlen.
Det er salighetens grunn.
E.K. |