Det rette fokus!

Slm. 37, 1 - 7

   1. Av David.
   La ikke din vrede opptennes over de onde, misunn ikke dem som gjør urett. 2. For som gresset blir de hurtig skåret av, og som grønne vekster visner de ned. 3. Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. 4. Gled deg i Herren! Så skal Han gi deg det ditt hjerte trakter etter. 5. Sett din vei i Herrens hånd og stol på Ham! Han skal gjøre det. 6. Han skal la din rettferdighet bryte frem som lyset og din rett som lyset midt på dagen. 7. Vær stille for Herren og vent på Ham! La ikke din vrede opptennes over den som har lykke på sin vei, over den mann som setter i verk onde planer.

»  Det er én ting Satan er kontinuerlig beskjeftiget med - og det er å forstyrre og helst ødelegge Guds verk i oss og ved oss. Og det skjer ikke minst ved dette - han sørger for at vi fokuseres på andre ting enn det ene nødvendige. Det er altså ikke bare det at vi ser og registrerer ting, men han sørger for at vi blir opptatt med dem.
   Se nå bare på all den åndelighet som er ute og går i dag, hvor nedkjempelsen av Satan er en hovedingrediens nærmest. Du skal seire over ham - og du skal seire over din egen synd! Ett enkelt spørsmål da: Hva er da i fokus?
   Hør nå - for Gud har også en vei med deg: Han vil ha deg fokusert på noe ganske annet, for det Han vil, det leser du om også i denne teksten - Han vil at du skal glede deg i Ham! (v.4a). Derfor må du høre noe bestemt midt imot denne falske åndeligheten - som ikke fører til noen seier over Satan, men tvert imot til at du nettopp fanges i hans garn: Satan og din synd er allerede beseiret! Hørte du det? Idet du begynner å få opplatte ører for det, begynner du også å dreie deg en annen vei, ikke sant? Ditt blikk og din oppmerksomhet rettes mot det du har fått!
   Og det har du ikke fått i deg selv! Det vil Satan gjerne, at du er opptatt med en religiøsitet innenfor ditt eget bryst. Og du har jo slett ikke fått det i djevelen - så hvorfor være opptatt med ham?
   Jo da, du skal seire over ham, men det er med blikket festet på den seier du alt har over ham. Det står skrevet: «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.» (Åp. 12,11).
   «Det ord de vitnet,» er jo nettopp ordet om Lammets blod! Dette vitnesbyrdet i de troendes munn - i møte med Satan, og alle onde krefter både i og utenfor seg - har sin grunn i et bestemt Skriftens vitnesbyrd, som de har hørt og trodd: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol. 2,15).
   Her har du altså din seier! Jesu seier! «Jesus vant og jeg har vunnet,» som han vitner sangeren i den fine påskesalmen. Det er sant, det er Guds eget ord som du hørte. Da ser du hvor du skal ha blikket rettet!

   Her i teksten advarer Herren oss mot dette å bli opptatt av onde mennesker, det de gjør og hvorvidt det lykkes for dem i livet! De får også ture frem så ofte, og det går dem tilsynelatende godt ofte også. Og det kan jo anfekte oss, for det går ikke nødvendigvis så godt for et Guds barn i denne verden. (Les bare om Asaf i Salme 73 om dette forholdet). Da er det viktig at Herren får åpenbare sannheten for deg: Det går dem ikke godt! «Som gresset blir de hurtig skåret av, og som grønne vekster visner de ned.» (v.2). De har ikke liv i seg. Det de oppnår i denne verden, det er også alt hva de oppnår. Når det er slutt her, da er det for evig ute med all lykke - for alt de holdt for goder, det hadde de her. Vi derimot har noe som strekker seg ut over dette livet. Vårt gode er i himmelen! Det er snart å glemme i vår velstandstid - og så ser du heller ikke dette vi taler om nå, og Satan får forføre deg, slik at du blir opptatt med det dennesidige i stedet for det evige.
   Da blir det ingen glede i Herren, men heller et bittert sinn den dag det ikke lenger går godt for deg her.

   Her tales det om ondskapen omkring deg først og fremst, den du ser utøvd av onde mennesker, men som dypest sett har sitt opphav i avgrunnen.
   Den verste ondskap, den ser vi ikke alltid like alvorlig på, nettopp fordi vi er så fokusert på det dennesidige - det er angrepet på Guds ord, på Guds evangelium - for den ondskap som ellers utøves i verden den rammer menneskelivet her, og er grusom nok, men denne ondskap tar bort det som gir sjelen liv! Berøver deg det evige liv, og sender deg inn i en evig fortapelse!
   Likevel sier Guds ord - vær klar over det, men bli ikke opptatt av dette, slik at Jesus blir dunkel for deg.
   Så en ondskap det er verre å hanskes med- den du finner i ditt eget bryst, den som springer ut av ditt gamle menneske. Hvordan skal jeg unngå å bli opptatt av den? I sin omgang med den roper Paulus ut i fortvilelse: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom. 7,24).
   Ja, dette er harde tak! Det blir ingen selvfølge å kalle seg en kristen da. Det føles tvert imot unaturlig og hyklerisk. De skulle bare visst hvordan jeg egentlig er!
   Vel, det er jo en som vet det da - og Han vil fortsatt ha med deg å gjøre! «Jeg fattig var, er verre vorden, Ser mer og mer av hjertets dynd,» skriver Per Nordsletten i en sang - men fortsetter så: «Dog får jeg være Jesu brud, Å du forunderlige Gud!»
   Dog! Da ser du deg fri, vet du!

   Her faller vi i nøyaktig samme grøft - vi blir fokusert på og opptatt med den seier vi skal vinne, i stedet for den seier som er vunnet! Jesus har jo tatt dette gamle menneske med seg opp på korsets tre - brakt det inn under Guds dom til død, og lagt det i grav! Det er dette gamle, og for Gud døde, menneske du kjemper med her i tiden. Tenk at du kjemper med noe som allerede er dødt! Problemet er at det ikke føles og oppleves som dødt, men som høyst levende. Vi gjør ikke som Guds ord sier: Vi vandrer i beskuelse i stedet for i tro!
   La oss stanse noe for dette - for det er nødvendig at vi får et klart syn på dette om vi skal overleve! Etter din naturlige tankegang forestiller du deg at kjødet skal bli mindre etter hvert, mindre syndig, mindre sterkt på sin måte - at det skal forandres på et vis altså. Og så blir du gående og speide etter denne forandring i deg.
   Og så kan du få deg noen sjokk, når du oppdager at dette kjødet, det er like ondt, like sterkt og like oppegående nå etter kanskje tretti år som kristen, som det alltid har vært. Minste mulighet det får til smette frem og opp - ja, så er det der, lys levende! Og så blir du fortvilet over deg selv: Skal det nå aldri bli bedre? Nei, det blir aldri bedre dette! Det er det det er så viktig å få tak i!

   Rosenius sier et sted: Du kan ikke si du ligger under for den synd du ennå kjemper med. Og vi kan også si: Du ligger ikke under for den synd du har så imot! Du gjør ikke synd! Du kan falle i den, ja, men du gjør den ikke! Men her vil du kanskje innvende: Nei, her tar du feil, for det store kors for meg her, er at jeg nettopp ikke har så imot den, men tvert imot drages mot den. Jeg har lyst til den! Ja vel, men hva er det som har lyst til synd? - lyst til det som er Gud imot? Er ikke det nettopp det gamle menneske? Kjødet! Det er her du har tatt feil, forstår du, for du har forventet at det skulle bli annerledes! At det skulle hate synden, og elske Gud! Men så skjer altså ikke det - og du blir forferdet! Forferdet over deg selv! Ja, men det er vel ikke så underlig at du blir det, nå som du er trukket inn i lyset! Det er jo dette Jesus måtte bringe til korsets tre!
   Den onde lyst! Den har vært i bekjennelsen i kirken i mange, mange år, men vi blir fortvilet når vi møter den i vårt eget bryst. Hva forventer vi?
   Du ser, du ville ikke blitt like forundret over dette, om du hadde vandret i sannheten, i stedet for i religiøse drømmerier. For det er det dette i virkeligheten er! Sannheten er nemlig, at korsets blod - Lammets blod - er din eneste redning, også i dag! Og også den dag og den time du går ut av tiden og inn i evigheten: Jesu blod! Å hør!

   Et troende menneske - det er ikke synden i seg selv som er det verste, men lysten/kjærligheten til den! Den onde lyst! Det er den største synd for en troende! Men midt i dette så ville han gjerne at alt var annerledes, han søker hellighet, han vil være som Gud vil osv. - men det er farlig for han å begynne å søke dette på en vei hvor det ikke finnes! Og det er det vi lokkes til så ofte, ikke minst av falsk forkynnelse som forespeiler oss at dette er mulig, oppnåelig. Tar tak i dette som i og for seg er godt, ditt ønske om hellighet og renhet og rettferdighet, og fører deg på avveie. For ditt gamle menneske forstår seg ikke på noen annen vei til dette, enn at det selv skal bli slik! Det har det med seg fra fallets dag!
   Ja, men evangeliet bryter jo også syndens herredømme, sier du kanskje! Ja, her møter vi enda en slik avvei falsk forkynnelse har ført oss inn på. Det er syndens makt til å anklage samvittigheten og fordømme oss innfor Gud evangeliet har brutt! Han har renset vår samvittighet ved evangeliet. Det er den gode samvittighets pakt med Gud Hebreerbrevet taler om. Den er av Gud - noe Han legger ned i deg, og ikke som enkelte hevder, at vi går bort og gjør en bestemt handling! Det er i den nye pakt ingenting verd! Hva vi gjør! Skal du absolutt love Gud noe, så lov Ham at du ikke skal bite deg selv i nesa, for det kan du vel holde, sier Luther.

   Syndens herredømme, er dens makt til å fordømme! Derfor heter det: «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.» (1 Kor. 15,56).
   Det kan enhver vitne om, som har hatt med loven å gjøre i sin samvittighet - dess mer jeg bestemte meg og ønsket å gå inn for den, dess mer ble min mangel på kraft, og lyst til loven åpenbar! Jeg manglet selve evnen! Så den bød meg imot! Den åpenbarte meg som en Guds fiende!
   Men hør apostelens ord: «Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.» (2 Kor. 3,6).
   Dette er den gave og rettferdighet Herren taler om i salmen her: «Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det. Han skal la din rettferdighet bryte fram som lyset og din rett som lyset midt på dagen.» (v.3-6).
   Du ser vi skal ikke la være å gjøre godt og legge vinn på trofasthet osv. som mange mener at vi forkynner, når vi forkynner et rent evangelium. Ingen evangelieforkynner unngår den anklagen. Slik har det alltid vært! Nei, det skulle da bare mangle om de kristne ikke skulle det. Men vårt fokus skal fremfor alt være på noe helt annet, nemlig den rettferdighet og rett vi har i Jesus Kristus! Den er nemlig ikke grunnet på noe hos oss, og det setter også det vi måtte gjøre her i verden i et rett perspektiv!

   «Han skal la din rettferdighet bryte frem som lyset og din rett som lyset midt på dagen.» Det er et løfte du kan ta med deg i dag! Det var jo dette som skjedde da Han sendte Jesus til jord - Jesus, vår rettferdighet! (Jer. 23,6). Og så venter du å finne den i ditt eget bryst!
   «Vær stille for Herren og vent på Ham! La ikke din vrede opptennes over den som har lykke på sin vei, over den mann som setter i verk onde planer.» (v.7).

   Kom som du er til din Frelser,
Smittet av vantroens dynn!
Blodet som rant fra Hans side,
Renser din sjel fra all synd.

E.K.