Presten
skal gjøre det!
3 Mos. 4, 13 - 20
13. Dersom det er hele
Israels menighet som synder av vanvare mot et av Herrens bud, slik at
det er skjult for folkets øyne og de har gjort noe som Han har forbudt
å gjøre, og slik fører skyld over seg, 14. og så den synd de har
gjort, blir kjent, da skal folket ofre en ung okse til syndoffer. De
skal føre den fram foran sammenkomstens telt, 15. og menighetens
eldste skal legge hendene på oksens hode for Herrens åsyn. Så skal
oksen slaktes for Herrens åsyn. 16. Den salvede prest skal bære noe av
oksens blod inn i sammenkomstens telt. 17. Og han, presten, skal dyppe
fingeren i blodet og stenke sju ganger for Herrens åsyn, like foran
forhenget. 18. Noe av blodet skal han stryke på hornene av det alter
som står for Herrens åsyn i sammenkomstens telt. Resten av blodet skal
han helle ut ved foten av brennofferalteret, som står ved inngangen
til sammenkomstens telt. 19. Alt fettet på oksen skal han ta ut av den
og brenne på alteret. 20. Han skal gjøre med denne oksen slik som han
gjorde med den første syndofferoksen. Og presten skal gjøre soning for
dem, så de får forlatelse.
Synd skaper et behov. Og da taler jeg
ikke om et følbart behov hos den som har syndet, eller har synd - slik
som du f.eks. opplever mangelen på næring som en åpenbar sultfølelse -
men et reelt behov.
Noen mennesker kan ha et hav av åpenbare synder og daglig
leve i og praktisere åpenbar synd, uten å ha noen plagsomme følelser
av den grunn, mens andre er så overfølsomme på dette området at den
mest overskyggende følelse i livet er skyldfølelse.
Det dreier seg ikke om hva vi kjenner og føler, og heller ikke om
hva vi mener - våre vurderinger, hva vi synes er rimelig eller
urimelig osv., men om hva Gud har åpenbart i sitt ord!
Der hvor det er synd - og all synd er synd imot Gud - der er
det også et reelt behov for syndenes forlatelse! Blir et menneske
stående uten syndenes forlatelse - ja, da blir det jo også stående for
Gud med synd, og må følgelig ta konsekvensene av det. Det vil si, at
det går evig fortapt. Så det reelle behovet vi taler om nå, det er med
andre ord presserende! Det må du ha - og det må du ha i tide!
Gud hadde gitt
jødene forskrifter: Kjent synd skulle det ofres offentlig for, blant
annet - til et vitnesbyrd om at Gud i sin hellighet krevde til
regnskap for synd - og ikke minst, at det fantes et offer som kunne ta
bort syndeskyld! Det var ikke de oksene, kalvene og andre dyr som ble
ofret på det jordiske alteret her, men det offer de var forbilde på,
og pekte frem imot: Det fullkomne offer, det som var av Gud. Det offer
Gud selv hadde utsett seg: Det Guds Lam, Jesus Kristus!
Vi skal merke
oss noe her: «Dersom det er syndet av vanvare mot et av Herrens
bud...» (v.13a).
Nå vet vi at Gud i sin nåde - for sitt eget offers skyld - forlater
mer enn det som har skjedd av vanvare, Han forlater også
overtredelse, står det. Overtredelse er synd et menneske har
begått til tross for at det på forhånd visste at det var synd. Men
likevel skal vi ut ifra blant annet denne teksten være klar over at
Gud i sin hellighet er en fortærende ild også mot den synd som har
skjedd av vanvare. Som vi ser her - det må ofres for den!
Vi tenker så snart om dette, at - ja men, jeg mente det jo ikke
slik, så det er vel ikke så farlig! La Guds ord få svare på det nå:
«Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr. 9,22).
Den synd du har begått av vanvare - bare et ord som ikke skulle
vært sagt f.eks. - den må det gjøres soning for! Ellers blir du
stående for Gud med den! Den blir ikke tilgitt!
Da kan jeg jo
spørre: Er ditt behov for syndenes forlatelse et reelt behov? Det er
vel ingen grunn til at det skal være diffust for deg, om du ser etter
i Guds ord. Men det er jo det som er det tragiske så ofte - folk ser
ikke etter i Guds ord, men vurderer selv: Hva synes jeg er
rimelig!
Gud kommer jo aldri til å spørre etter hva du synes er rimelig! Hva
gjorde du med det Ord du hørte - eller riktigere: Hva fikk det gjøre
med deg?
Nå skal vi merke
oss mer i denne teksten - og det er salig. Det er en lise for sjelen,
der hvor den er syk og sår, nettopp på grunn av det alvor vi her står
overfor: «Og presten skal gjøre soning for dem, så de får
forlatelse.» (v.20b).
Når presten gjorde dette etter de forskrifter Gud hadde
pålagt ham, da fikk folket forlatelse for synd!
De sto altså der og så på hva presten gjorde. I det
hadde de frelse! De selv kunne ingenting gjøre her - om de så hadde
gitt sitt legeme til å brennes. Det var en annen - presten -
som måtte gjøre noe, og han igjen måtte gjøre det fullkomment i
samsvar med Guds forskrifter.
Da blir jo et bestemt spørsmål påtrengende: Har noe slikt offer -
fullkomment i samsvar med Guds krav og forskrifter - blitt brakt for
meg? - For min sjel? For mine synders skyld?
Vi skal igjen la Guds ord få svare på det - noe annet er
uinteressant og direkte farlig i denne sammenheng: «- hvor meget mer
skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem
for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde
gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Hebr. 9,14). Og vi
kjenner ordene fra 1 Joh. brev: «Han er en soning for våre synder, og
det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh. 2,2). Vi
hører om det presten gjorde for folket!
Hør igjen hva
som vitnes om dette offeret her i 3 Mosebok: «Og presten skal
gjøre soning for dem, så de får forlatelse.» (v.20b).
De fikk forlatelse! Hvem? Hvor mange? Da må vi spørre: Hvem
hadde syndet, og hvem ble dette offer brakt for? Da får vi et for oss,
herlig svar: «Dersom det er hele Israels menighet som har
syndet...» (v.13a).
Dette offer tok altså bort den synd og den skyld som lå på hele
folket! Derfor forkynner jo også engelen julenatt: «Frykt ikke! For
se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt
folket.» (Luk. 2,10).
Han var kommet
for å sone og ta bort hele verdens synd! Hvem er det da som
ikke har grunn til å glede seg? Du kan gå herifra nå, og si: Dette vil
jeg ikke ha! Jeg vil gå min egen vei! De fleste gjør det sier Jesus -
velger denne brede vei til fortapelsen. Men du kan ikke si, at Gud
ikke har gjort soning også for deg!
Løft blikket noe
og se hva som foregår der inne i det Aller Helligste. Gud selv har
nemlig dratt sløret tilsides for det: Presten - ypperstepresten Jesus
- bærer frem sitt offer fullkomment i samsvar med Guds hellighets krav
og forskrifter, og folket - du - får syndenes forlatelse! Men
altså på denne grunn alene!
Slangen, den er høyst virksom også i dag! Nei, du må! -
du må! - du må! Nei, det jeg måtte, det gjorde Jesus, og
jeg er dermed fri alle disse: «Du må!»
Talte ikke Jesus sant da Han ropte ut fra korsets tre: «Det er
fullbrakt?» Det er et spørsmål du må ta alvorlig inn over deg! For
hvis det er sant, det Han vitnet, da kan det jo umulig være noe du må
legge til! Og dersom det er nettopp det du driver med - å legge noe
til - du må gjerne kalle det alvor eller gudfryktighet eller hva det
nå måtte være et menneske kan komme på - så må det jo ha sin årsak i
at du ikke tror Jesu ord! Og hva er det Han sier om seg selv? Han
sier: «Jeg er sannheten!» (Joh. 14,6).
Han er det som vitner for ditt hjerte nå i denne stund, idet du
hører Hans ord igjen: «Det er fullbrakt!» Presten har gjort
soning for deg!
Prestene i den norske kirke, de står for en stor del og mumler seg
lenger og lenger inn i det åndelige mørke som senker seg over land og
folk i denne tid, men det sanne lys som opplyser hvert menneske (Joh.
1,7), Han skinner ennå i mørket, og Hans lys er et lys til frelse. Så
hør: «Og presten skal gjøre soning for dem, så de får
forlatelse.» (v.20b).
Ufattelig! - men sant!
Å glede stor som Herren
gir
Alt her på denne jord:
Hans nåde også barnets blir,
Det mette ved Hans ord.
Vi gledes hvert minutt som går,
Og nåden ingen ende får.
Halleluja, halleluja, halleluja vår Gud.
E.K. |