Den sanne pakt Jes.
49, 8 - 10
8. Så sier Herren: På den tid som behager meg, bønnhører jeg deg,
og på frelsens dag hjelper jeg deg. Jeg vil bevare deg og gjøre deg
til en pakt for folket, for at du skal gjenreise landet og utskifte
de øde arvedeler, 9. og si til de fangne: Gå ut! – til dem som er
i mørket: Kom frem! På veiene skal de beite, og på alle de bare haugene
skal det være beitemark for dem. 10. De skal ikke sulte og ikke tørste.
Verken det glødende sandhavet eller solen skal skade dem. For Han
som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell.
I Guds time - den tid
som behager Ham - bønnhøres de bønner som er vendt til Ham i Jesu navn. (v.8).
Det er det godt å legge seg på hjerte, for den som synes å ha bedt tilsynelatende
forgjeves. - Som Herren også sier lenger ute i samme kapittel hos
Jesaja: «Du skal kjenne at jeg er Herren, og at de som venter
på meg, ikke skal bli til skamme.» (v.23b).
Men her i teksten er det mer bestemt sin Sønn, Jesus Kristus, Han
taler til, og om. «Jeg vil gjøre deg til en pakt for folket.» (v.8).
Det gjelder ikke noe annet menneske født her på jord, enn denne ene.
Han løfter kalken her på jord og sier: «Dette er mitt blod, den
nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Mt. 26,28).
Jesus, Han utøste sitt eget blod, og det er vår pakt med Gud.
«Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres
synder.» (Ap.gj. 11,27).
Slik taler Gud om denne pakt, som du også hører om i teksten her.
At Han tar bort dine synder, det er Hans pakt med deg! Dette
ser vi også av at det er en pakt i Hans blod, det som nettopp
er utøst til forsoning.
Peter
taler i samme tråd som det vi leser hos Jesaja her, når han skriver om «Kristi
lidelser og herligheten deretter.» (1
Pet. 1,11). Ja, herlighet! - Som
vi også leser om det i vår tekst og så mange andre steder i Skriften: Han skal
gjenreise landet og sette det i stand - virkelig i stand.
Tenk bare på Israel
i den tid Jesus sto frem - de fleste av folket (menigheten) befant seg i et dypt
åndelig mørke, forført av de skriftlærdes og fariseernes lære.
Derfor vitnes
det også om Jesus, da Han kom, at «det sanne lys som opplyser hvert menneske,
var i ferd med å komme til verden.» (Joh. 1,9).
Men det som viser «en fallen hytte,» som trenger til gjenreisning, er
ikke at den åndelig forkomne hedningverdenen ikke var fortrolig med dette sanne
lys, Jesus, men at menigheten, som hadde og forvaltet Guds ord, heller ikke var
det.
«Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.» (Joh. 1,11).
Dette gjelder jo hele verden, i og med at Han også er hedningenes skaper, men
det gjaldt fremfor alt menigheten, som i det tilfelle var det jødiske folk. Og
da er det virkelig alvorlig, og virkelig mørkt, når lyset er gått ut i selve menigheten,
slik at den som av Gud er satt til å være «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim. 3,15)
- den som skulle lede mennesket til samfunn med Gud, selv er blitt den som leder
ut i mørket, og i fortapelse.
Vi skal også være klar over at Messias ble forkynt
i templet, og rundt om i de mange synagogene i Israel. Han ble forkynt ut fra
Skriftene - men da de ikke hadde Åndens veiledning og lys over Ordet, fór
de vill, og endte opp med en annen Messiasskikkelse, enn Ham som Gud hadde lovt
dem. De valgte, som den svaksynte Isak, jegeren Esau, fremfor den svakere Jakob.
De så etter det som var stort og mektig i verdens øyne. Derfor også dette tragiske
at, «midt iblant dere står den dere ikke kjenner.» (Joh. 1,26b).
Så på avveie hadde forkynnelsen - som jo tok sitt utgangspunkt i
Guds eget ord, Guds åpenbaring - ført dem. Dette, fortrinnsvis fordi de satte sin lit til noe
av sitt eget, sin forstand, at de jo var jøder, det utvalgte folk, at de tilhørte
da menigheten, at de gjerne ville, at de hørte til den rette skole o.l. Men Guds
ord er et ord som må åpnes - og som Jesus viser oss, så åpnes (åpenbares) det
for de umyndige. (Mt.11,25).
Har du noensinne virkelig stanset for hva Jesus sier her? Er det slikt vi ville
ha gjort? Umyndige! Hvem ville betro en umyndig noe virkelig verdifullt? Umyndig
er du jo av en av to årsaker - enten fordi du ennå er barn, slik at du av den
grunn ikke kan bli betrodd å ta vare på deg selv, eller du er tilbakestående,
og derfor gjort umyndig, av samme grunn.
Slike har Gud åpenbart og betrodd
det dyreste av alt - frelsen i Hans Sønn, Jesus Kristus. Nettopp fordi du er umyndig,
skal du få ligge og hvile i Hans hånd - og så skal Han ta vare på deg. Fordi
du har erkjent, at i disse ting er du nettopp umyndig, og kan ikke bevare deg
selv. For vi blir bevart ved et alltid skinnende lys, over et ord, et
budskap.
Og dette lys er Åndens lys.
Da ser du, som før strevde med å løse bånd
og lenker - som strevde med å vaske og rense deg selv - som strevde med å få
Ordet inn i ditt hjerte, til liv og varme - som i virkeligheten strevde med å
få Ordet til å lyse for deg - nå ser du plutselig Ham som oppsøker fangehullet
og de mørke avkrokene - som går der i ørkenen og roper og lytter, for å finne
og føre ut de som befinner seg der, til den evige salighet. Og denne retten (til
salighet) har Han vunnet dem med sitt eget blod. Det er nettopp Hans gjerning
her på jord - Han skal «si til den fangne: Gå ut! - til dem som er i mørket:
Kom frem!» (v.9).
Det er som det er sagt om de som vil rense seg selv: De er lik
katten som smører noe av sitt eget spytt i ansiktet og tror den er
ren! Han
er ikke kommet for å anklage deg eller kreve av deg - det er det nok av skriftlærde
og fariseere som sørger for - men for å gi deg alt for intet - gi deg en evig
hvileplass i sine sår. Hans sår er garantien - Guds egen sådan - på at du aldri
skal såres for dine synders skyld, men tvert imot skal få eie en evig legedom,
nettopp i dem. (Jes. 53,5). Du
kjenner deg så bundet - Han har sprengt alle lenker og bånd! - Du kjenner deg
så fanget - Han har åpnet fangehuset! - Du opplever deg selv så blind, så i mørket
- Han er ditt lys, gitt deg fra din himmelske Far!
Hva er så adgangen til
alt dette? Hans blod! Det evig og alltid gjeldende paktsblod! Alt det du
lengter etter, alt det du mangler, det er allerede gitt deg i Ham. Hva tenkte
du at vi skulle tro på? - Noe som en gang skulle skje? - Noe som en gang skulle
lykkes? Nei, vi tror det som er skjedd, ved Jesus Kristus, vår frelser
og forsoner. «De skal
ikke sulte og ikke tørste.» (v.10a).
Ja, dette leser vi hos profeten vel 700 år før Jesu fødsel, og så hører vi Jesu
egne ord til den samaritanske kvinne ved Sykars brønn: «Den som drikker av
det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi
ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.» (Joh. 4,14).
Og til jødene hører vi Ham si: «Den som kommer til meg, skal ikke hungre.
Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste,» og dette begynner Han
med å si, at Han «er livets brød.» (Joh. 6,35).
Se nå dette i lys av ordet fra teksten vår: «De skal ikke sulte og ikke tørste» (v.10a),
og spør så hvem det er Jesaja profeterer om. Jeg
vet ikke om du la merke til hvordan Jesus ordla seg, i denne samtalen med den
samaritanske kvinne - som jo ifølge Guds lov var en hore
- men Han gjentar: «Jeg vil gi ham!» Jeg vil! Det er Jesu hjertespråk
du møter her. Her blottlegger Han sitt hjerte for deg. Hans hjertes inderlige
begjæring, er å gi mat og drikke til den som forgår. Å frelse og saliggjøre sjeler
- det er Jesu hjertes begjær og lengsel. Derfor hør Peters forkynnelse nå - virkelig
hør!: «Kom til Ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker,
men er utvalgt og dyrebar for Gud.» (1
Pet. 2,5). Ja, som vi leste det: «Jeg vil... gjøre deg til en pakt for folket.» (v.8). Derfor,
kom til Ham! Kom,
du som eig eit hjarta sårt,
Til Herren lat oss gå!
Alt som deg tyngjer
ser Han klårt,
Av Han du hjelp kan få. E.K. |