Herrens arm Jes.
59, 1 - 4 og 8 - 9 1. Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og
Hans øre er
ikke tunghørt så Han ikke kan høre. 2. Men deres misgjerninger skiller
mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult Hans åsyn for
dere, så Han ikke hører. 3. For deres hender er flekket av blod, og
deres fingrer av misgjerning. Deres lepper taler løgn, og deres tunge
mumler frem svikefulle ord. 4. Det er ingen som spør etter rettferdighet,
og ingen som fører rettssak på ærlig vis. De setter sin lit til usannhet
og taler løgn, de har unnfanget ulykke og føder elendighet.
8. Fredens vei kjenner
de ikke, og det er ingen rett i deres spor. Sine stier gjør de krokete.
Hver den som ferdes der, vet ikke av fred. 9. Derfor er retten langt
borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke. Vi venter på lys,
og se, det er mørke. Vi venter på solskinn, og vi må ferdes i dypeste
natt.
Ja, se dette er menneskets
situasjon, ifølge Guds ord. Fra de første mennesker falt, og skjulte
seg for Gud Herren som «vandret i hagen da dagen var blitt sval» (1 Mos. 3,8).
Fra den dag av er dette Guds klage over oss. Ikke bare over Kain og
Saul, filistrene, amalekittene og Judas forræderen, men også over
Abel, David, israelittene, Peter og jomfru Maria. Dette er ikke bare
Israels situasjon, de som Han taler direkte til her, men det er menneskeslektens
situasjon. «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke
én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av,
alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke
en eneste.» (Rom
3:10-12). Ikke én!
Er Guds ord sannhetens ord - ja, så er også dette den utvetydige sannhet
om mennesket, om deg!
Det er bots-
og bededag - og den eneste sanne bot, det er den som kommer av å lære seg selv
å kjenne i lys av Guds ord. Og det er å lære konsekvensene av sin tilstand
å kjenne - også det i lys av Guds ord. Les gjennom teksten, og se de forferdelige
konsekvensene av, at synden er kommet inn i mennesket.
En av konsekvensene
er blant annet den, at mennesket tror det skal ha en ubetinget fordel av å synde. Av
å leve etter dette som har skilt det fra Gud - Han som er kilden med det levende
vann! (Jer. 2, 13 og 17,13).
Vi ser det her - «de setter sin lit til usannhet.» (v.4).
De regner altså med, at de selv skal ha fordel av å gjøre det som er imot Guds
vilje. Dette er en konsekvens av at synden er i mennesket, og at den har
herredømme der. Resultatet?: «Vi
venter på solskinn, og vi må ferdes i dypeste natt.» (v.9).
Ja, det er Guds ords betegnelse for det naturlige menneskets situasjon - «det
dypeste mørke.» Vi tenker da gjerne på en følbar fortvilelse - vi
føler det tungt - depressive tanker, mismot o.l. Nei, det er ikke nødvendigvis
slik, dette er det ugjenfødte menneskets stilling, også da når alt synes lyst
- når alt synes å lykkes - når det føles og oppleves som om livet er idel solskinn.
Dette er ikke en følelsessak, men en virkelighet uansett følelser. Dette står
eller faller med, om Guds ord taler sant om oss.
Det dypeste
mørke! Hvilken stilling!
Å nei, mennesket har naturlig, et
langt lysere syn på seg selv. Men dette er den fulle og hele sannhet
om mennesket og dets stilling, slik det er i seg selv. Men dermed er
det ikke den hele og fulle sannhet! For det er også en annen side ved
dette, nemlig Guds søken etter dette bortvendte mennesket. Og som det
også kommer frem av denne teksten - «Herrens
hånd er ikke for kort til å frelse, og Hans øre er ikke tunghørt så
Han ikke kan høre.» (v.1).
Dette er vår ufattelige mulighet! - Men dent forutsettes at vi først innser vår sanne
stilling. Det er det som gjør denne veien så tung og trang for oss.
Nå må du ikke forstå det, som om det er noe Gud krever, som en slags betaling
fra synderens side, for så å gi ham tilgivelse og frelse som lønn for dette.
Nei, det kreves, for at mennesket i det hele tatt skal forstå behovet av denne
Guds frelse, som er gitt deg i Jesu Kristi forsoningsblod. Hva skal du med en
livbøye som kastes ut til deg, når du selv opplever å mestre situasjonen greit?
Du vil bare tro vedkommende ikke er helt med! Men når du kjenner draget nedenfra,
i det samme som du opplever at dine egne krefter ikke strekker til, da forstår
du meningen med livbøyen som kastes ut, og den er der og da det kjæreste og dyreste
i verden for deg, for ditt liv kan bare bestå i kraft av den.
Slik
er også evangeliet for en fortapt sjel, som har gitt opp alt håp om å berge seg
selv, ved noe av sitt eget. Han hører det strenge og alvorlige ord, «deres
misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud,» men nå hører han også: «Han
utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk
oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset.» (Kol.
2,14).
Så, i sannhet, Herrens
hånd har vist seg å ikke være for kort til å frelse. Det har Han vist oss, ved
Jesu Kristi stedfortredende liv og død.
Likevel, som vi ser av teksten vår,
står Herren ofte maktesløs overfor synderen. Det er når synderen ikke innser
noen synd, og iallfall ikke alvoret i, å stå for Gud med synd. Du er fortapt!
Om det så bare er den minste flekk, for Gud er hellig. Det
er hva vi er vitne til i denne teksten, et fortapt folk. For her står Gud maktesløs.
Disse er hjemmevante i sin synd, og synes langt borte fra Herrens sinn og tanker.
Det vil si, de er fremmede for dem. Dette skjer med et folk, der hvor Herrens ord - den
sanne forkynnelsen - blir borte. Er det ikke nettopp hva som er i ferd med å skje
i vårt land? Er det også hva som er i ferd med å skje i ditt liv? Stans nå opp!
Er det blitt mindre alvorlig for deg, enn det var før, å leve i noe av det vi
leser om ovenfor? «Sine stier gjør de krokete,» leste vi. (v.8).
De vil altså ikke gå rett frem! Om de kjenner, eller får kjennskap til veien
som går rett frem, går de den ikke, men gjør i stedet sin vei kroket. Det som
passer, og stemmer overens med det falne og gudfremmede sinn. Lyset fra det høye
blir unngått, og dermed ender det i «det dypeste mørke.»
Lyset fra
det høye, det er hva du står overfor nå! At jeg er så fallen og gudfremmed i meg
selv, som jeg leser her? Ja, det er et lys fra det høye! - Men LYSET fra
det høye, den Herrens arm som ikke er for kort til å frelse - det er den arm profeten
Jesaja taler om, og sier: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem
ble Herrens arm åpenbart?» (Jes.
53,1). Hva er dette for en arm,
som da er blitt åpenbart for noen, så de har sett den?
«Våkn opp,
våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm!» (Jes.
51,9a). Denne arm er altså en person! Denne arm (hånd) er ikke for kort til å frelse. Men som allerede
nevnt - hvem har bruk for denne frelse, annet enn den som ser seg fanget i de
synder, som her er beskrevet? Fanget i dem! Du vil gjerne være fri, men
det lar seg ikke gjøre. Du har etter hvert fått bukt med noen ytre synder, men
bare for å oppdage at problemet likesom er flyttet innover. Nå er det hjerte-
og sinnelagssyndene som er vanskeligheten, nå er alt blitt en uløselig floke for
deg, for du ser at «vakthunden» er den som selv stjeler! - og dørvakten
er den som selv åpner for fienden! Du har bestemt deg for at den og den synd,
skal du lukke aldeles igjen for, men før du likesom aner det, er du midt oppe
i den. Hvem åpnet døren?
Guds løsning på dette, er Hans
arm!
Det er Jesus Kristus, Han som frir deg fra alt dette - ikke ved at Han tar alt
bort fra deg, men ved soning. Det er heller ikke noe annet som bryter syndens
makt i et menneske, enn dette syn at Han kjøpte meg til Gud med sitt blod, mens
jeg ennå var en synder, og at jeg får leve i et fortrolig samfunn med Ham, mens
jeg ennå er en synder! Jeg har vendt meg til Gud, med min synd! Syndens
makt er dens makt til å fordømme!
Det
er de som mener at dette er å ikke ta synden på alvor, synden i en må bekjempes
osv. Ja, prøv!
At de med dette nettopp synder, det ser de ikke med slike
gjenlukkede øyne, men som Jesus sier: «... synd, fordi de ikke tror på meg!» (Joh. 16,9).
Årsaken til hele den forferdelige situasjon vi leser om i teksten, er mangelen
på tro - tro på den Herre Jesus! Han
kaller deg nå som Han kalte deg før,
Og banker på hjertets tillukkede dør
I gry og kveld.
Han gjorde seg ringe
For rikdom å bringe
Din arme,
din fattige sjel. E.K.
|